Et kritisk liv

Dokumentaren om Roger Ebert handler mer om livet enn om filmkritikken hans.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Under et av sine populære foredrag hvor han næranalyserte en film, fikk den nylig avdøde filmkritikeren Roger Ebert spørsmål fra salen om hvorfor nettopp han fikk ha alle disse meningene – fremfor for eksempel spørsmålsstilleren selv. Ebert svar var todelt. Først forklarte han at eieren av avisa Chicago Sun-Times hadde utnevnt ham til filmkritiker, dermed var dette hva han var. Deretter spurte han tilbake: «Ville du hatt lyst til å høre på deg?» Replikkvekslingen gjenfortelles i den nå Netflix-tilgjengelige dokumentaren om Ebert, og er på et vis beskrivende for Eberts naturlige autoritet som filmkritiker. Men selv om han angivelig kunne være nokså full av seg selv, tegner filmen også et bilde av en usnobbete og folkelig filmskribent – i en viss motsetning til mer akademisk orienterte filmsynsere som Pauline Kael og Andrew Sarris. Ebert hadde en slags demokratisk tilnærming til anmeldervirket, som man også kan finne i svaret han ga. Roger Ebert arbeidet seg opp i gradene som journalist parallelt med universitetsstudier, som han avsluttet da han fikk jobben som filmkritiker i den Chicago-baserte avisa. Dette skulle bli hans yrke i nesten fem tiår, som han utførte med et oppvakt og direkte uttrykk og en sterk lidenskap for filmen. Etter hvert også i fjernsynsruta som halvdel i kritikerduoen Siskel & Ebert, og senere gjennom sin populære filmblogg på nettet. Der mange fryktet filmens så vel som filmkritikkens undergang med internettets fremvekst, var nemlig Ebert tidlig ute med å se potensialet i de sosiale mediene. Bloggen ble også et nødvendig utløp da han som kreftsyk mot slutten av livet hadde mistet evnen til å snakke etter å ha måttet operere vekk kjeven. Det er ikke mange filmkritikere forunt å få sitt eget liv filmatisert. Men så er det heller ikke mange som vinner Pulitzer-prisen, noe Roger Ebert gjorde som aller første filmkritiker. (Det skulle for øvrig gå hele 28 år før Stephen Hunter ble den andre.) Dokumentaren heter Life Itself, og er til dels basert på Eberts selvbiografi ved samme navn fra 2011. Filmen bærer sågar preg av å være et samarbeidsprosjekt mellom regissør Steve James og Ebert selv, da det fremgår at filmkritikeren ikke overraskende hadde en og annen mening om filmen underveis i prosessen med å lage den. I tillegg til livet selv, handler filmen også uunngåelig om døden. Da de påbegynte prosjektet hadde Ebert allerede hatt noen runder med kreftsykdommen og utført operasjonen som fratok ham evnen til å spise, drikke og snakke. Istedet fôres han intravenøst og kommuniserer via et taleprogram på en datamaskin – samt med sine lesere gjennom den nevnte bloggen. Filmen er i hovedsak basert på en mengde intervjuer, ispedd arkivopptak, gamle fotografier og naturligvis klipp fra en del av filmene som diskuteres. Materialet regissøren har filmen med Ebert selv, kommer på sin side ganske tett på den etter hvert svært alvorlig syke mannen, som i beundringsverdig grad opprettholder humør og arbeidslyst. Dette er med på å gjøre filmen til et nokså rørende portrett av et fascinerende menneske. Samtidig tar sykdommen – til tross for filmens to timer lange spilletid – en del av plassen som kunne ha blitt viet en enda fyldigere dekning av Eberts livsverk, selve filmkritikken hans. Filmens sterkeste del er imidlertid skildringen av Eberts særegne vennskap med Gene Siskel, den andre programlederen av tv-showet som blant annet het Siskel & Ebert & the Movies. De to var en slags filmkritikkens Helan og Halvan, og filmprogrammet deres beskrives i filmen som en slags «sitcom om to karer som bor i en kinosal». Filmen gir en bevegende skildring av to kolleger i evig antagonisme og konkurranse, men som samtidig hadde et dypt vennskapsforhold. I tillegg er dette samarbeidet utgangspunkt for noen interessante diskusjoner om filmkritikkens natur. Duoen kan kritiseres for den forenklende effekten av enten å gi en film «tommel opp» eller «tommel ned», slik mange filmkritikere her hjemme frustreres over terningkastets overskygging av det man faktisk skriver om en film. Dypest sett handler vel dette om filmkritikkens posisjon som både forbrukerveiledning og kunstanalyse, en dobbeltrolle Siskel & Ebert trolig også kjente på. Med den begrensede tiden man har til rådighet i denne type tv-programmer, var det åpenbart vanskelig for dem å gå i dybden. Ikke desto mindre var sendingene preget av både Siskel og Eberts levende engasjement for filmmediet, og den til tider sterke uenigheten dem i mellom rettet et betimelig fokus på filmkritikkens grunnleggende subjektive natur. Dessuten fikk de stadig trumfet gjennom små og ukjente filmskatter som de misjonerte ivrig for, til tross for føringene om å appellere til et bredt publikum. En rekke filmskapere har slik sett mye å takke Ebert og hans kompanjong for. I Life Itself forteller dokumentarfilmskaperen Errol Morris om hvor avgjørende oppmerksomheten de viet hans debutfilm Gates of Heaven (1978) var for ham, og et annet slikt vitnesbyrd kommer fra en åpenhjertig Martin Scorsese – hvis talent Ebert så allerede i spillefilmdebuten I Call First (1967). Tydelig rørt forteller Scorsese om viktigheten av hyllesten duoen ga ham under en festival i Toronto, på et tidspunkt da regissøren var på et personlig og karrieremessig lavpunkt. Det legges heller ikke skjul på at Scorsese i likhet med flere andre filmskapere etter hvert ble en nær venn av Roger Ebert. Her kommer uunngåelig spørsmålet om habilitet inn, som filmen forsøksvis besvarer gjennom en beskrivelse av hvordan Ebert slaktet kameratens spillefilm The Color of Money (1986) – en kritikk regissøren i dag sier seg takknemlig for. Dagens redaktører ville nok ha foretrukket at Ebert flagget sin inhabilitet fremfor å anmelde nære venners filmer, og jeg skal ikke bestride at en viss presseetisk varsomhet kan være fornuftig når man utøver filmkritikk. Men det er ikke alltid lett å definere nøyaktig når man kjenner noen for godt, og en viss omgang med bransjeaktører er nærmest uunngåelig for filmjournalister. For Ebert var dette i hvert fall ikke noe hinder for hans brennende behov for filmformidling og vilje til å løfte frem nyoppdagede talenter. Ved en kuriøs anledning var dessuten Ebert selv en del av den utøvende filmbransjen, da han takket ja til en forespørsel fra exploitation-regissøren Russ Meyer om å skrive manuskriptet til filmen Beyond the Valley of the Dolls (1970). I mine øyne er denne type erfaring på ingen måte noe negativt å ha med seg i sitt filmkritikervirke. Likevel bør man neppe legge for mye vekt på denne noe tvilsomme meritten, da Ebert uansett var etablert som filmkritiker da han skrev manuset. Svaret på hvorfor akkurat han fikk ha alle disse offentlige meningene om film, dreier seg nok mer om hans skarpe blikk på filmmediet og tilsvarende evne til å formidle dette med engasjement. Roger Eberts kunnskap og lidenskap lever videre gjennom den omfangsrike filmkritikken han produserte, og smitter over på publikum i Life Itself – som passende nok også er en hyllest til selve filmen. Aleksander Huser er filmkritiker i Ny Tid. Life Itself er tilgjengelig på Netflix.

---
DEL