Heikki Holmås er tidligere stortingsrepresentant for SV og utviklingsminister (2012–2013). Både som ung miljøverner og så lenge han var aktiv i rikspolitikken, var han motstander av norsk EU-medlemskap, men i sin bok Kloden brenner anerkjenner han EUs rolle «som den sterkeste drivkraften i verden for en omstilling i retning av nullutslipp». I sin ferd mot løsninger for hvordan Norge om ni år kan bli et nullutslippsland, løfter han frem EUs klimamål og klimapolitikk.
«Å styre mot nullutslipp i 2030 er også den beste måten å komme oss ut av den spagaten vi står i som oljenasjon, der vi på den ene siden fremmer ambisiøs klimapolitikk og på den andre siden pusher årsaken til klimaproblemene, nemlig fossil olje og gass», skriver Holmås. Spagaten kjenner han kanskje litt på selv, og ikke bare i forholdet til EU:
- april 2021 fikk han en ny rolle i Multiconsult som Chief Sustainability Officer, med ansvar for «realiseringen av selskapets bærekraftambisjoner» etter å ha jobbet med land- og havvind i selskapets vindkraft-
seksjon. Multiconsults naturseksjon skal objektivt gi råd til NVE om «naturkonsekvensene av vindkraftutbygging».
Holmås er også styremedlem i Norwea, en bransjeorganisasjon som jobber for å fremme norsk fornybar energiproduksjon: 130 medlemmer, som Multiconsult og andre konsulentselskaper, en rekke advokatfirmaer, små kommuner og ikke minst vindkraftselskaper som Zephyr. Sistnevnte er involvert i den omstridte utbyggingen på Haramsøya.
At store deler av klimakrisens løsning består i å satse på fornybar energi, kommer ikke som noen overraskelse. Men Kloden brenner handler først og fremst om utslipp – og utslippskutt vi skulle ha tatt.
Nådde vi klimamålet – eller ikke?
Holmås skriver om CO2-utslipp (med overlegg unnlater han å omtale andre klimagasser, presiserer han), hvor utslippene kommer fra, og klimamålet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader: «Om vi fortsetter med utslipp som i dag, så har vi i 2030 brent nok kull, gass, olje og skog til å øke temperaturen med 1,5 grader sammenliknet med førindustriell tid», skriver Holmås.
Vi har to valg, mener han: omfattende utslippskutt raskt, eller å overlate ansvaret til neste generasjon. Han hevder oljebransjen ignorerer 1,5-gradersmålet, og han kritiserer Norge for å kutte mer ute enn hjemme: «De faktiske utslippene i Norge har stått på stedet hvil i 30 år.»
Arbeidere ved Tysklands bilfabrikker må gå ut døren, for produksjonen av elbiler gir
mindre arbeid.
I samme del av boken forteller han at «[f]ra og med 2008 har norske utslipp sakte, men sikkert begynt å gå ned». Biodrivstoff, avgifter, elektrifisering av Johan Sverdrup-plattformen, nedleggelse av gasskraftverk samt forbud mot fyring med fossil olje gjør at «norske utslipp i 2019 for første gang på flere tiår var lavere enn i 1990», skriver Holmås, og legger til at som en følge av koronapandemien «går aktivitet som forurenser ned».
Vi ligger an til «å nå de nasjonale utslippsmålene for 2020», skriver han, «en nedgang på knappe 6 prosent». Men når Holmås får ramset opp tall, kvoter og prosentkutt ute og hjemme, er det plutselig bare sorgen likevel: «I realiteten betalte Norge og norske bedrifter for grønn omstilling av bedrifter i andre land, mens vi selv fortsatte som før.»
Hadde vi ikke en nedgang her hjemme? «Perioden 1990–2020 fremstår som tapte tiår for norsk omstilling til nullutslipp», skriver Holmås og krever hardere lut.
«Verdens reneste industri»
Forfatterens verktøykasse inneholder ti virkemidler for å få de norske CO2-utslippene ned til null i 2030. Det er krav og avgifter som skal gi nullutslipp – ikke minst fra norsk gass- og oljeproduksjon: CO2-avgiften skal økes, og samtidig skal sokkelen elektrifiseres – med havvindkraft. Enhver krafttilførsel må komme fra fornybar energi skal vi nå målsettingen.
For Norge har kullsorte svin på skogen: verdens «reneste» prosessindustri importerer 1,2 millioner tonn kull (i 2019) og smykker seg med «ren» fordi den drives av vann- og vindkraft. Holmås kommentar er: «Om du hadde stilt deg ved en vei og alt kullforbruket i verdens ‘reneste’ industri hadde kjørt forbi, hadde du fått se en trailer med 30 tonn kull hvert 7. minutt, døgnet rundt, året rundt.» Vi må over på elektrisitet, eller i det minste bioråstoff, syntetisk olje, fjernvarme eller hydrogen, skriver han.
I et intervju med E24 erkjenner Holmaas at olje- og gass-sektoren ikke kan basere seg på havvind alene, man kan ikke utelukke landstrøm ut til norsk sokkel. Det blir som kjent lite vindkraft når det er vindstille. Hvor kommer landstrømmen fra? I hvert fall ikke fra atomkraft, «lilla hydrogen er neppe aktuelt for Norge». Det er derimot «tenkelig med biogass eller syntetisk gass fra land».
Hva med utbygging av vannkraften vi allerede har? Nei, det synes viktigere å se på nullutslippsteknologi og kraftøyer i havet enn traust vannkraft.
Hva med vindkraftens skadelige følger på natur og dyreliv? Heller ikke noe som bekymrer Holmås. Han er ikke helt troverdig i sitt miljøengasjement når han unngår problematisering av effektene vindkraftutbyggingen allerede har, og kommer til å få, på alt fra naturødeleggelser til insekter og fredet havørn. Hvilken pris må dyreliv og natur betale for at vi skal nå nullutslippsmålet han ønsker seg?
Et nytt departement
Holmås peker på CO2-utslipp som hovedproblemet. Klimautfordringene skal løses i det nye departementet han foreslår å opprette: et helt nytt og grønnskinnende klima-, energi- og naturverndepartement. Dette nye «superdepartementet» skal lage en plan for nullutslipp i 2030, og regjeringen må forankre den i Stortinget. Det må stilles krav til stat og kommune om nullutslipp i innkjøp og drift, til transportnæringen likeså, det må innføres klimarapportering for alle virksomheter og så videre.
Konsekvenser for natur og dyreliv i kraftutbyggingen er ikke noe den tidligere miljødemonstranten vektlegger.
Men blir det jobber til alle i det grønne skiftet? I deler av den tidligere fossilbaserte industrien spøker det nemlig for arbeidsplassene etter omstilling: Arbeidere ved Tysklands bilfabrikker må gå ut døren, for «produksjonen av elbiler gir mindre arbeid», skriver Leif Sande, tidligere leder i Industri Energi i et av forordene til Kloden brenner.
Senere i boken nevner Holmås arbeidernes medbestemmelse og fagforeningenes rolle, arbeiderens rett til omstilling og så videre. Oljebransjens kompetanse kan bidra til å løse krisen. Løsningene finnes, mener han. Det må bare skapes en etterspørsel etter «grønne produkter og tjenester».
Hvilke grønne produkter og tjenester? Hvilke jobber skal vi omstilles til, helt konkret?
Skal vi bli elektrikere, ingeniører, konsulenter og anleggsarbeidere alle sammen når samfunnet elektrifiseres? Hvor mange arbeidere trengs for å bedrive karbonfangst eller skifte hydraulikkolje i vindturbinene? Blir det ledige stillinger i superdepartementets avdeling for klimarapportering?
Det er flere aspekter ved det grønne skiftet som Holmås unngår til tross for tittelen Kloden brenner, hva må gjøres, og som han selv poengterer er utelatt: kjøttforbruket («selv om jeg synes det er viktig») og det høye norske forbruket med import av plast og tekstiler. Han holder seg til CO2-utslipp og nullutslippsmålet – ikke bare her hjemme, men for hele verden. Jeg finner ikke innvendinger til mengden av kraft som skal flomme til det grønne skiftets batteriparker, men heller en konstatering av at vi trenger mye fornybar kraft – og en ukritisk teknologioptimisme. Konsekvenser for natur og dyreliv i kraftutbyggingen er ikke noe den tidligere miljødemonstranten vektlegger.
Boken er utgitt med støtte fra Fagforbundet og EL og IT forbundet. Spesielt sistnevnte må vi tro er fornøyd med resultatet.
