Man kan spørre seg om vitsen med enda en utgivelse av Det kommunistiske manifest av unge Marx & Engels fra 1848 (Sentralkomiteen, oversatt av Leif Høghaug, 2016). Teksten kom også i norsk oversettelse i 2000 og har vært utgitt i flere versjoner før dét. Så, uten forord eller etterord, her, langt unna den tredje verdens undertrykte arbeiderne – hva er motivasjonen?
La meg først nevne Det kommunistiske manifestets slagplan fra London for 168 år siden: Med revolusjon skulle man ekspropriere grunneiendommen og la staten få grunnrenten. Sterk progressiv beskatning skulle innføres, og arveretten avskaffes. Dessuten skulle man ta eiendom fra samtlige emigranter og «opprørere». Pengekreditt skulle sentraliseres gjennom en nasjonalbank med uinnskrenket monopol. Dessuten ville manifestet at all produksjon og transport skulle underlegges en sentralisert fellesplan, med innføring av lik arbeidsplikt for alle – man ville grunnlegge industrielle «armeer».
Dette skulle føre til det klasseløse samfunns komme – frie liv med litt fisking, litt filosofisk diskusjon og en stat som tok seg av det administrative – underlagt proletariatet som det nye hegemoni. Først skulle den gedigne klassekampen kreves gjennomført med vold og blodsutgytelser – «alle eksisterende samfunnsordninger styrtes med makt». Borgerskap og storindustri ville nok ikke gitt slipp på sine privilegier uten videre.
Ble det mulig? Nei. Den himmelske utopien fra manifestet hang rett og slett for høyt. Og det hele kunne ha endt opp med et redselsregime her nede på jorden, fremlokket av «frihet», men omfattet av disiplin og kontroll.
Eiendommen. Likevel. Marx & Engels forutså hvordan «storindustrien» tok makten over det meste, i likhet med dagens multinasjonale selskaper – en råkapitalisme. Samtidig antyder han i manifestet hvordan deler av borgerskapet eller middelklassen presses ned i de proletære undertrykkedes rekker av storkapitalisters utbytting. Fremdeles er store deler av verden i en situasjon der arbeiderne bare så vidt overlever til neste dag på lønnen de får for et utmattende arbeid – en brutal utbytting og undertrykkelse enhver sivilisasjon burde ha lagt bak seg.
Et annet poeng er kritikken av eiendom: Boken understreker at kommunismens fokus er på «spørsmålet om eiendom, uansett hvilken form». Også i sommerens bok Fra Marx til nyere kapitalkritikk av Dag Østerberg (se Ny Tid august) er oppdelingen i eiendomsbesitterne/de eiendomsløse gjennomgående.
Men dette skillet er problematisk og fullt av gråsoner. Eksempelvis nyter storparten det norske folk godt av den norske kapitalen, landets oljeformue og folkets kronasje. Tusenvis av oljemilliarder – på grunn av noen få pennestrøk på diplomatene Evensen og Treholts tid. En sterk valutakrone og velferdsgoder. Er det selvsagt at Norges eiendeler bare skyldes «nordmenn»? Skulle man ikke heller betale en internasjonal eiendoms- eller formuesskatt, la tiendeparten (kirkens gamle prosent) gå til det globale fellesskapet, sånn omtrent 700 milliarder kroner? Kapitalist eller proletar? Her ville en sunn internasjonalisme à la Marx & Engels være på sin plass, slik manifestet ender: «Arbeiderne har ikke noe fedreland. […] Proletarer i alle land, forén dere!»
Men hva betyr det at «kommunistene [kan] sammenfatte sin teori i ett eneste uttrykk: opphevelse av privateiendommen»? Vel. For hvem ville orke å jobbe hardt, spare seg opp midler, eller stille seg i gjeld, om man ikke kunne regne med at ens bolig, næring, penger eller redskaper kunne forbli ens egne for en viss tid? Vi lever jo ikke så lenge her på jorden, men dog?
I sommerens bøker savner jeg også en bedre utdypning av «klassenivåer» – for eksempel individene som tar risiko. Både Marx & Engels og Dag Østerberg unngår i diskutere dette, nemlig at et voksende lag av entreprenører og selvstendige i vår tid risikerer ikke å nyte noen særlig profitt eller merverdi av sin virksomhet. Personer, selskaper og organisasjoner går faktisk i minus og null også. Hvor er diskusjonen om de som tar risiko eller på eget ansvar låner penger eller bruker opptjente midler til noe man ønsker å skape eller drive? Tap og gevinst kan på sikt også gå i null, eller overskudd brukes opp som egenkapital i neste prosjekt. Med titusenvis av små selskaper i eksempelvis Norge har mange blitt til dels oversett som sine egne arbeidsgivere uten nødvendigvis å utbytte andre enn seg selv. Det er også nok av dem i Vesten med enorme lønninger som tar med seg organisasjoners «merverdi» uten i utgangspunktet å være kapitalister. Lønnsproletar?
Århundrets feiloppfatning er at marxismen er en statsideologi.
Konkurranse. Da er vel heller Marx & Engels’ poeng med konkurransens betydning treffende for deler av vår verden. Ikke bare innad mellom lønnsarbeidere, eller i det velsituerte borgerskapets konkurranse med hverandre, men helst også der storindustrien på sikt utkonkurrerer alle som er mindre. På en enorm forbruksklode med fallende profittrate og kriser som stadig må skape nye markeder, er deler av kapitalismen døende med alle de nye «kirkegraverne» Marx har nevnt. Et rotterace hvor marginene stadig blir mindre i kampen om kundene. Forbrukerne øker sin kjøpekraft med stadig billigere varer, mens underskuddsforetak er på vei mot kirkegården. Nå finnes det litt bremseklosser på veien, da nepotisme florerer, og mafia-aktig kartellvirksomhet forekommer. Dessuten trår staten til, kapitalens håndlanger, og innfører subsidier, nasjonale tollmurer, eller, for proletarenes skyld, holder unna fattige flyktninger – for å opprettholde de geografiske klasseskillene.
Mitt neste poeng er at dette dreier seg vel så mye om staten: Marx var tross alt i gang med å skrive to store bøker etter Kapitalen, én om staten og én om verdenssamfunnet – noe han ikke fikk gjennomført. Marx sto faktisk vel så mye bak anarkismens teori – og dens krasse kritikk av storkapital, militæret og staten – dens «frihet og sosialisme». Som Maximilien Rubel skrev i Marx, theoretician of anarchism (1973), fantes ikke «kommunisten» slik Marx oppfattet begrepet den gang. Marx’ tenkte kommunisme var en ny praksis som skulle skapes. Både i hans Hegel-skrift (1843) og i spørsmålet om jødene (1844) fordømmes både stat og kapital som djevelske samfunnsinstitusjoner. At Marx ikke fikk skrevet de påfølgende bøkene har ifølge Rubel ført til århundrets feiloppfatning om at marxismen er en statsideologi.
Frie liv med litt fisking, litt filosofisk diskusjon og en stat som tok seg av det administrative.
Utsagnet i manifestet: «[…] den enkeltes frie utvikling er betingelsen for alles frie utvikling» er et typisk anarkistisk utsagn. Og – som Ruben påpeker fra Marx’ kritikk av Napoleon Bonaparte – følgende setninger plasserer Marx blant de mest radikale anarkistene: «Eksistensen av en stat er uatskillelig fra eksistensen av slaveri.» Og: «Det sentraliserte statsmaskineri med sitt kompliserte militære, byråkrati, klerker og lovorganer … enhver mindre individuell interesse skapt av sosiale gruppers relasjoner ble atskilt fra samfunnet selv … i form av statens interesse, administrert av statens prester som nettopp bestemte de hierarkiske funksjonene.» (The Civil War in France, 1871)
Så: Kan man egentlig kalle Marx en forsvarer av statskommunisme? Noe å tenke på, der man som oftest viser til staten som løsning på politiske eller økonomiske spørsmål.
Anarkisme. Er det ikke nettopp med dagens anarkisme, at en rekke ønsker om endringer kan ta form – men først i mindre målestokk? Eller må man vente livet ut på revolusjonen? La meg bringe opp Richard J.F. Days bok Gramsci is Dead – Anarchist Currents in the Newest Social Movements (2005). Poenget er ikke å gå i fellen med å erstatte et hegemoni med et nytt hegemoni (Gramsci) – proletariatets nye «klasseløse» stat.
Den sosialistiske ideen om «fra enhver etter evne, til enhver etter behov» (Louis Blanc, 1839) er også problematisk – dette dreier seg om den menneskelige psyke. Dessverre øker behovene som oftest raskere enn anstrengelsen ved å bruke evnene. Og krav om rettigheter overskygger ofte viljen til å følge plikten – også i Norge. Det er ikke bare «kapitalisters» skyld at Arbeiderpartiets gamle solidaritetsalternativ ikke har samme kraft i dag.
For har folket i Vesten og flere steder – ofte betegnet som den «tause majoritet» – egentlig en vilje til eller ønske om store samfunnsomveltninger? Dette er selvfølgelig annerledes mange steder på kloden, der revolusjon er nødvendig og noe jeg støtter, som eksempelvis den arabiske våren har vist oss. Er utbyttingen stor nok, sprekker det for folk. Dessuten, som Marx har påpekt, kan statsapparatet være det rette apparat for å gjøre flere mennesker frie. Enn så lenge. Han kan dessuten ha rett i at eiendommen ikke burde ha så stor betydning, slik vi nå ser mange i sivilsamfunnet organiserer seg frem til en dele-økonomi, der tilgangen til å bruke (bolig, bil, sykkel et cetera) er viktigere enn å eie.
Dette er ikke ulikt dagens anarkisme, gjerne kalt øko-, feministisk -, pragmatisk -, neo- eller postanarkisme. Noen ganger sammenliknet med en form for autonom marxisme – noe eksempelvis filosofen Giorgio Agamben er kjent for, han skrev tross alt boken The Coming Community (1990). Postanarkismens fokus er ikke som kommunismen, privateiendommens avskaffelse, men frie vennskapskapsgrupper, på engelsk «affinty groups». Mennesker som samler seg av interesse, lyst, evner og med felles mål (eller fiende) – både midlertidig og langsiktig. Som Day skriver, har mennesker også før statsapparatets fremvekst, lenge organisert seg og samarbeidet. Man må ikke ha en hierarkisk overorganisert stat eller et omreisende storpolitisk diplomati for å ordne opp for folk flest.
Dagens anarkister går ikke inn for den gamle sosialismen eller revolusjonen fra Det kommunistiske manifest. Anarkismen har beveget seg forbi Kropotkin (revolusjon), til Landauer (voluntarisme/individualisme) og nyere poststrukturalistiske politiske tenkere (Foucault, Deleuze). Man må ikke kjempe direkte mot staten, militæret og storkapitalen. Man kan også gå omveier og danne egne, delvis autonome kollektiver og interessefellesskap. Som forbruker kan man også utøve makt, og sende enkelte utbyttere mot kirkegården.
Stikkord fra Days bok er: zapatistene, Chipas autonomi, okkuperte fabrikker, NGOer som No One Is Illegal, Earth First, Reclaim the Streets, LGBT-grupper, Temporary Autonomous Zones, Participatory Economy, asambleistas i Argentina, squatters i London, Solidarity Across Borders – og vår hjemlige fristad Kristiania i København.
Poenget er vel helst ikke bli forelsket i makt. Affinity groups finner i dag lettere frem gjennom nett-teknologi til andre man deler verdier med – til forskjell fra kapital og stat som gjerne splitter og lager fiendskap, skaper frykt og konkurranse, dominerer og utbytter. I dag er deres nye maktform kontrollsamfunnet, basert på sikkerhet og «terrorfare». Man kan også som Day skriver i boken, forundre seg over at ikke nok er nok, at noen må undertrykke andre – men også at folk villig undertrykker seg selv: For både Marx & Engels bredt folkelige revolusjon og anarkistenes alternativer, mangler nok oppslutning fordi folk flest eller den tause majoriteten helst ønsker en statlig etablert trygghet – og gjerne en overvåket orden.
