Et kommunistisk manifest

Kan Karl Marx fremdeles vise oss noen veier fremover 168 år etter boken kom ut?

Foto: Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Man kan spørre seg om vitsen med enda en utgivelse av Det kommunistiske manifest av unge Marx & Engels fra 1848 (Sentralkomiteen, oversatt av Leif Høghaug, 2016). Teksten kom også i norsk oversettelse i 2000 og har vært utgitt i flere versjoner før dét. Så, uten forord eller etterord, her, langt unna den tredje verdens undertrykte arbeiderne – hva er motivasjonen?

La meg først nevne Det kommunistiske manifestets slagplan fra London for 168 år siden: Med revolusjon skulle man ekspropriere grunneiendommen og la staten få grunnrenten. Sterk progressiv beskatning skulle innføres, og arveretten avskaffes. Dessuten skulle man ta eiendom fra samtlige emigranter og «opprørere». Pengekreditt skulle sentraliseres gjennom en nasjonalbank med uinnskrenket monopol. Dessuten ville manifestet at all produksjon og transport skulle underlegges en sentralisert fellesplan, med innføring av lik arbeidsplikt for alle – man ville grunnlegge industrielle «armeer».

Karl MarxDette skulle føre til det klasseløse samfunns komme – frie liv med litt fisking, litt filosofisk diskusjon og en stat som tok seg av det administrative – underlagt proletariatet som det nye hegemoni. Først skulle den gedigne klassekampen kreves gjennomført med vold og blodsutgytelser – «alle eksisterende samfunnsordninger styrtes med makt». Borgerskap og storindustri ville nok ikke gitt slipp på sine privilegier uten videre.

Ble det mulig? Nei. Den himmelske utopien fra manifestet hang rett og slett for høyt. Og det hele kunne ha endt opp med et redselsregime her nede på jorden, fremlokket av «frihet», men omfattet av disiplin og kontroll.

Eiendommen. Likevel. Marx & Engels forutså hvordan «storindustrien» tok makten over det meste, i likhet med dagens multinasjonale selskaper – en råkapitalisme. Samtidig antyder han i manifestet hvordan deler av borgerskapet eller middelklassen presses ned i de proletære undertrykkedes rekker av storkapitalisters utbytting. Fremdeles er store deler av verden i en situasjon der arbeiderne bare så vidt overlever til neste dag på lønnen de får for et utmattende arbeid – en brutal utbytting og undertrykkelse enhver sivilisasjon burde ha lagt bak seg.

Et annet poeng er kritikken av eiendom: Boken understreker at kommunismens fokus er på «spørsmålet om eiendom, uansett hvilken form». Også i sommerens bok Fra Marx til nyere kapitalkritikk av Dag Østerberg (se Ny Tid august) er oppdelingen i eiendomsbesitterne/de eiendomsløse gjennomgående.

Men dette skillet er problematisk og fullt av gråsoner. Eksempelvis nyter storparten det norske folk godt av den norske kapitalen, landets oljeformue og folkets kronasje. Tusenvis av oljemilliarder – på grunn av noen få pennestrøk på diplomatene Evensen og Treholts tid. En sterk valutakrone og velferdsgoder. Er det selvsagt at Norges eiendeler bare skyldes «nordmenn»? Skulle man ikke heller betale en internasjonal eiendoms- eller formuesskatt, la tiendeparten (kirkens gamle prosent) gå til det globale fellesskapet, sånn omtrent 700 milliarder kroner? Kapitalist eller proletar? Her ville en sunn internasjonalisme à la Marx & Engels være på sin plass, slik manifestet ender: «Arbeiderne har ikke noe fedreland. […] Proletarer i alle land, forén dere!»

Men hva betyr det at «kommunistene [kan] sammenfatte sin teori i ett eneste uttrykk: opphevelse av privateiendommen»? Vel. For hvem ville orke å jobbe hardt, spare seg opp midler, eller stille seg i gjeld, om man ikke kunne regne med at ens bolig, næring, penger eller redskaper kunne forbli ens egne for en viss tid? Vi lever jo ikke så lenge her på jorden, men dog?

I sommerens bøker savner jeg også en bedre utdypning av «klassenivåer» – for eksempel individene som tar risiko. Både Marx & Engels og Dag Østerberg unngår i diskutere dette, nemlig at et voksende lag av entreprenører og selvstendige i vår tid risikerer ikke å nyte noen særlig profitt eller merverdi av sin virksomhet. Personer, selskaper og organisasjoner går faktisk i minus og null også. Hvor er diskusjonen om de som tar risiko eller på eget ansvar låner penger eller bruker opptjente midler til noe man ønsker å skape eller drive? Tap og gevinst kan på sikt også gå i null, eller overskudd brukes opp som egenkapital i neste prosjekt. Med titusenvis av små selskaper i eksempelvis Norge har mange blitt til dels oversett som sine egne arbeidsgivere uten nødvendigvis å utbytte andre enn seg selv. Det er også nok av dem i Vesten med enorme lønninger som tar med seg organisasjoners «merverdi» uten i utgangspunktet å være kapitalister. Lønnsproletar?

Århundrets feiloppfatning er at marxismen er en statsideologi.

Konkurranse. Da er vel heller Marx & Engels’ poeng med konkurransens betydning treffende for deler av vår verden. Ikke bare innad mellom lønnsarbeidere, eller i det velsituerte borgerskapets konkurranse med hverandre, men helst også der storindustrien på sikt utkonkurrerer alle som er mindre. På en enorm forbruksklode med fallende profittrate og kriser som stadig må skape nye markeder, er deler av kapitalismen døende med alle de nye «kirkegraverne» Marx har nevnt. Et rotterace hvor marginene stadig blir mindre i kampen om kundene. Forbrukerne øker sin kjøpekraft med stadig billigere varer, mens underskuddsforetak er på vei mot kirkegården. Nå finnes det litt bremseklosser på veien, da nepotisme florerer, og mafia-aktig kartellvirksomhet forekommer. Dessuten trår staten til, kapitalens håndlanger, og innfører subsidier, nasjonale tollmurer, eller, for proletarenes skyld, holder unna fattige flyktninger – for å opprettholde de geografiske klasseskillene.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.