Et kaos av løgner

Hvordan er det å ha levd et liv som reporter og NRK-korrespondent? I anledning boken De skyldige snakker vi med ham om Norge som Israel-venn, om massakren i Sabra og Shatila og om norsk diplomati.

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Man kan spørre seg hvorfor journalister søker seg til krigsområder og frontlinjer. Odd Karsten Tveit er en av dem: «Jeg kom til Midtøsten første gang i 1975 fra desken i NRK. Det var krig i Libanon. Andre med barn og familie var ikke interessert i å ødelegge sommeren. Egentlig var jeg økonom og ekspert på nordsjøolje – men det var ikke spennende nok, så jeg flyttet over til utenriks. Jeg er veldig nysgjerrig, det er en del av meg å reise og oppleve. Det er ikke slik at jeg ruser meg på krig eller oppsøker farlige situasjoner. Men som reporter må man være i nærheten av det som skjer, slik jeg reiste ut med fotografene til frontlinjen. Jeg satt ikke i en bar eller redaksjon og brukte pressemeldinger fra Reuters og AP. Jeg brukte samtidig ’fjellvettreglene’ – snakket med kjentfolk, sjekket værmeldingen, og visste at det er ville være galt å snu,» sier Tveit.
Kollega Robert Fisk skriver om Tveit i Pity the Nation. Lebanon at War (1990) at han «hadde en ustoppelig appetitt for selv å se det som skjedde i Libanon-krigen. [H]an reiste ut til slagene.» Fisk var konstant overrasket over at Tveit ikke døde der ute, og anså ham som en survivor. Fisks regel var å bevege seg rundt slike. «Robert Fisk er en god forfatter, men noen ganger overdriver han litt,» sier Tveit. «Jeg var en korrespondent som ønsket å komme tilbake i live. Nyhetene kommer ikke til deg, du må ut og finne dem. Vi reiste sammen, og vi var begge livredde. Han er en av de beste korrespondentene jeg vet om.»
NRK-korrespondenten Odd Karsten Tveit går i den nettopp utkomne boken De skyldige (Kagge Forlag) inn i Midtøsten-konfliktene med de militære, diplomatene og etterretningsagentene – men også Norges innblanding i området. Ifølge ham selv er «ting aldri som de ser ut». Boken på over 1100 sider beveger seg over flere tiår: fra seksdagerskrigen i 1967 via Lillehammer-drapet på 70-tallet, Libanon-krigen, den første intifadaen på 80-tallet og frem til vår tid.
De fleste bodde den gang på Commodore Hotel i Beirut, et hotell Tveit beskriver for Ny Tid: «Commodore ble journalisthotellet i hjertet av Vest-Beirut. Det ble også skutt mot og avfyrt bilbomber utenfor hotellet. Baren på hotellet var stedet der gjengledere, spioner, journalister, militære og diplomater hang. Det var en fantastisk atmosfære. Senere fant jeg ut at flere var spioner for CIA. Eksempelvis Yassir Arafats nærmeste etterretningsrådgiver, Abu Hassan Salame.»
Fisk beskriver også dette journalistmiljøet som et sted der de delte opplevelser. Tveit kommenterer: «Ja, du delte ting med mennesker du stolte på, og som hadde sett ett og annet selv fremfor å basere seg på rykter. Vi ble nemlig stadig lurt og løyet for av mennesker i maktposisjoner. Nå i ettertid tenker jeg på Nietzsche som skrev at statsmenn aldri forteller sannheten, men heller historier som passer dem – selv om det er en løgn eller halvsannhet.»
I boken De skyldige er det mange løgnere. «Det gjelder alle. Man kan ikke stole på dem. En jødisk-amerikansk journalist som allerede kom undercover til Palestina i 1948, sa en gang til meg: ’Dobbeltsjekk alltid historien. Hvis moren din sier at hun er glad i deg, dobbeltsjekk det også.’»

«En natt på Yasir Arafats kontor i Vest-Beirut i 1980.»
«En natt på Yasir Arafats kontor i Vest-Beirut i 1980.»

Sabra og Shatila. Tveit fulgte invasjonen av Libanon i 1982 og den påfølgende krigen. Han var også en av de få som sammen med Robert Fisk rapporterte fra massakrene i Sabra og Shatila. Fisk beskriver hvordan Tveit «følelseskald talte opp likene og rapporterte».
«Jeg gikk inn med Robert Fisk fra The Times, Loren Jenkings fra Washington Post og AP-fotografen Bill Foley. Da så vi likene,» forteller Tveit. «Vi prøvde å opptre samlet og rolig. Jeg var klar i hodet og rapporterte i lydopptakeren. Men kroppen min reagerte. Jeg kastet opp hele tiden. Jeg prøvde å telle hvor mange jeg så, for jeg visste at det senere ville bli spørsmål om hvorvidt vi snakket sant eller om vi overdrev. Senere laget jeg en dokumentar basert på filmklipp andre tok etter hvert, kombinert med mitt materiale som radioreporter. I Brennpunkt-dokumentaren Sporene etter Sharon har du alt.»
Både Tveit og Fisk har en interesse for detaljer i Sabra/Shatila tilbake i september 1982. Fisk beskriver hvordan fluene surret overalt blant likene – åpnet han munnen, ble den fylt av fluer, de kravlet på notisboken hvite ark, på hans bare hud. Han beskriver det hele som en varm ettermiddag under svartedauden. Barn med strupen kuttet, oppblåste mørknede babyer, stabler av mannekropper, kastrerte, døde øyne som stirret, kvinner liggende over søppelhauger, døde hester, en treåring med bakhodet blåst vekk, kvinner med mager skåret opp og fostre dratt ut, og en liklukt som satt seg i klærne. Tveit kommenterer til Ny Tid: «Vi hørte lyden av fluene fordi det var så stille. Så luktet vi likene. Vi så døde mennesker, hoder, armer. Drepte kvinner og barn med blod som fremdeles rant. En mann på over 90 år lå ved siden av stokken sin, øynene var utstukket med kniv. Det var grusomt. Men man prøver å rapportere så korrekt som mulig. Jeg fikk ikke mareritt av dette. Det er som et slags håndverk – du må være ærlig og gjøre det riktig. Det er som en som lager en stol. Han prøver å lage den så bra som mulig, selv om det er en drittsekk som skal bruke den etterpå. Og du vet at du aldri er god nok.»

Israel ville ikke at CIA skulle ha tette bånd til PLO.

Apropos detaljer rundt de rundt 2000 drepte skriver Tveit på side 338: «Jeg så et mannshode, barneføtter, et kvinnebryst, en mage som så ut som en sten.» Nesten samme setning som Fisk skrev for 25 år siden (side 364 i Pity the Nation). De fulgte hverandre hakk i hel. En annen situasjon som beskrives av Fisk, er den der de begge kom over en død, vakker kvinne liggende i en bakgård under tørkesnorene hun hadde hengt klær på. Fisk antar hun ble drept et par minutter tilbake, og voldtatt siden skjørtet hennes var dratt opp og bena lå spredt. Var hun for dere bare enda en å telle opp? spør jeg Tveit. «Nei da, men journalister har forskjellig stil. Jeg går ikke inn i detaljene. Jeg liker å skrive om slikt, men ikke overdrive. Folk kan tenke selv, folk er ikke dumme.»

De skyldige. Både Tveit og Fisk har beskrevet hvordan to israelske Hercules-fly landet i Beirut 24 timer før massakren, fulle av libanesiske kristne militsgrupper, trent og uniformert av Israel – men også hvordan veien til Sabra/Shatila nylig var merket med veiposter. Denne massakren ble faktisk omringet av Israels regulære hær. Med Sharon som ansvarlig forsvarsminister ga israelerne disse kristne falangistene kart, og lyste opp nattemørket med beskjeden om å «skylle ut terroristene». Tveit kommenterer: «De fortalte dem så og si hva de skulle gjøre. I Sabra og Shatila var det også sionistene som hadde skylden, selv om de ikke drepte selv.»
En av Tveits kollegaer den gang, Janet Le Stevens, dro til falangistenes hovedkvarter etterpå og intervjuet lederen Joseph Hadad. Hun skrek til ham at han var en slakter – han korset seg og var taus. Tveit forteller i boken at den kristne militsen hadde fått «kokain, hasj og brennevin for å bli ’modige’ nok til å drepe» (side 139). Men hva med Tveit selv – ville han kunne reagert som Stevens overfor all maktbruken?
«Nei. Det gjør jeg ikke. Det er ikke min stil å rope til personer. Stevens var aktivist. Hun er en amerikansk journalist som viste seg å være en sterk tilhenger av PLO. Jeg prøver å gå rundt og se dette som en profesjonell journalist. Da er det ikke passende å skrike til folk på noen av sidene. Jobben min er å fortelle folk hva som skjedde. En gang jeg skulle møte Ariel Sharon i Jerusalem, spurte legen min hvordan jeg kunne møte denne morderen. Jeg spurte om han ikke ville behandle pasientene sine like godt dersom han eller hun var morder eller din fiende? Han så på meg og svarte: Du har rett.»
Men Tveit må jo dømme – hvordan kunne han ellers skrevet en bok med tittelen De skyldige? «Ja, det er mange skyldige. Men som korrespondent for statskanalen NRK har man én agenda. Som tv- eller radioreporter rapporterer man mindre følsomt enn når man mange år senere skriver en bok.»

«Den 18. april 1983 ble USAs ambassade i Beirut sprengt i luften av en bilbomber. Jeg sto 300 meter unna og kom tidlig til åstedet. Den libanesiske fotografen Marwan Wakim tok bildet, som jeg fikk kjøpt mange måneder senere med rett til å publisere.»
«Den 18. april 1983 ble USAs ambassade i Beirut sprengt i luften av en bilbomber. Jeg sto 300 meter unna og kom tidlig til åstedet. Den libanesiske fotografen Marwan Wakim tok bildet, som jeg fikk kjøpt mange måneder senere med rett til å publisere.»

I De skyldige kritiserer Tveit også NRK, etter at han rapporterte på telefon fra nevnte berømte massakre, og deskjournalisten hjemme i trygge Oslo deretter satt sitt eget navn på saken som ble presentert. «Jeg følte at reporteren på nyhetsdesken selv ville på luften, men det kan også ha vært snakk om tekniske feil på telefonlinjen,» sier Tveit.
Når det gjelder reporterens rolle i offentligheten, spør jeg Tveit om hans kollega Sidsel Wold, som ganske feilaktig er  kritisert for ensidig å forsvare Palestina under Gazakrigen i fjor sommer. Hva tenker Tveit om publikums mening om reporterne?
«Jeg vil ikke diskutere dette. Det har med person å gjøre. Noen svarer på kritikk på nettet, jeg har valgt å ikke gjøre det. Hvis noen påpeker at jeg har gjort en feil, kan jeg beklage og si at jeg gjør feil hele tiden. Men mennesker som bare kritiserer meg for ting jeg ikke har sagt, eller ting de tror jeg har sagt, gidder jeg ikke å involvere meg i. Det er nok grunnen til at jeg har sluppet unna mye kritikk – for hvem bryr seg?»
Konflikten om Palestina er ikke sort eller hvit, understreker Tveit. «Det er så mange gråsoner. Man kan ikke si at noen er terrorister og at noen ikke er det. Det er overgripere og forbrytere på alle sider. Men Palestina er okkupert, og palestinerne prøver å få landet tilbake. Man skal passe seg for å si at palestinerne er uskyldige, mens israelerne er skyldige. Det er skyldige på alle sider. Men det er en ubalanse – det er en svak og en sterk makt. Man kan aldri være nøytral når man rapporterer om en ubalansert krig,» sier han, og fortsetter: «Norge er fremdeles en god venn av Israel. Norske myndigheter er vennlige, men offentligheten, derimot, har endret seg fullstendig. Da jeg kom til Libanon i 1978, mente de fleste mennesker i Norge at PLO var en terrororganisasjon. Palestinerne hadde ikke rett til en stat, det hadde Israel. Nå er det reversert.»

«Fra frontlinje på iransk side i krigen mellom Irak og Iran ( 1980–1988). Vi kom under bombardementet mens NRKs fotograf Elfin Haug fortsatte å filme. Senere  dro vi til Iraks side av fronten.»
«Fra frontlinje på iransk side i krigen mellom Irak og Iran ( 1980–1988). Vi kom under bombardementet mens NRKs fotograf Elfin Haug fortsatte å filme. Senere  dro vi til Iraks side av fronten.»

Propaganda? Israels ambassadør i Norge, Raphael Schutz, karakteriserte her i Ny Tid (i september) journalistikk som venstresidens propaganda mot hans hjemland. Tveit kommenterer: «En ambassadør er sendt utenlands for å snakke på vegne av sin egen regjering, og i dette tilfellet en meget konservativ regjering. Det er jobben hans. Noen sier at diplomater er folk som blir sendt utenlands for å lyve på vegne av sitt lands myndigheter. Jeg sier ikke at han lyver, men jobben deres er å svare hvis Israel blir kritisert.»
Til at Gideon Levy, Haaretz’ journalist i Israel fikk samme karakteristikk av Schutz, har Tveit følgende kommentar: «Jeg har lest mye av mange israelske journalister, men de mest interessante av dem er de som står i fare for å bli drept for sine meninger. Det er farlig å kritisere Israel. Vi i Norge har ingen problemer med dette, men jeg har stor respekt for mennesker i alle land som våger å si noe på tross av frykt for eget liv.»
Tveit påpeker at det israelske militæret i større og større grad blir en hær av bosettere. «Mange israelske offiserer bor i bosettinger. Den ene dagen er de bosettere som kanskje angriper palestinske sivile i nærheten av bosettingene. Den neste dagen er de i uniformer og representerer den israelske hæren. Israelske journalister har kartlagt dette, og kommet frem til at israelske militære er langt mer høyrevridd enn før på grunn av at mange bor i bosettinger. Det er flere og flere som bekymrer seg for hva som kommer til å skje i Israel i framtiden. Jeg forstår dem.»
Hva da med USA, Israels gamle støttespiller i FNs sikkerhetsråd. Er det en endring på gang der?

«Det er veldig komplisert, men jeg tror det er kristensionistene og ikke den jødiske lobbyen som virkelig fremmer USAs støtte til Israel. Selv om det på overflaten i dag ser ut som om USA kritiserer Netanyahus regjering, står de til syvende og sist sammen. Det ble igjen tydelig for noen uker siden, da spørsmålet om et palestinsk flagg utenfor FN-bygningen kom opp. Israel og USA stemte nei. Norge sto overraskende nok over. Men da seremonien fant sted, var Børge Brende på banen for å vise solidaritet. Så i virkeligheten handlet stemmeavgivningen om at man ikke vil lage problemer innad i den norske regjeringen når Frp sitter i regjering. Dette er internpolitikk, men ingen utenrikspolitikk.»

«Jeg ville ikke ødelegge regjeringen.»
– Kåre Willoch

Så likevel – har Tveit egne meninger overfor de han møter i Midtøsten? «Jeg er imot stater som er basert på religion, enten det er kristendom, islams eller jødedom. Jeg er for demokratiske stater som forsvarer sine innbyggere, uansett hvilken religion de tilhører. Men jeg er ikke en type journalist som inngår diskusjoner med politikere. Jeg stiller spørsmål og prøver å rapportere svarene så korrekt som mulig. Jeg husker en gang jeg kritiserte Yitzhak Rabin ved å utrykke at jeg kanskje hadde stilt et dumt spørsmål. Han svarte at det ikke finnes dumme spørsmål, bare dumme svar. Jeg spør, men jeg diskuterer ikke med intervjuobjektene mine.»

Norsk diplomati. Hva da med politikerne, kan de la følelsene styre? I Tveits forrige bok Farvel Libanon (side 293) beskrives tidligere forsvarsminister Johan Jørgen Holsts sinne da han konfronterte sin israelske kollega Shimon Peres – etter at han ble klar over at Israelerne brukte tortur under forhør. «Senere, da Johan Jørgen Holst ble utenriksminister, brukte han ikke det samme språket selv om det var snakk om tortur. Politikere tenker oftere på interesser enn på moral. Jeg tror det passet ham å være mykere mot den israelske arbeiderpartiregjeringen som utenriksminister enn som forsvarsminister, da det ikke var noe hemmelig diplomati å forholde seg til.»
Utenriksminister Knut Frydenlund fikk også kritikk fra sine kollegaer for å ha mistenkt daværende Israel-ambassadør Keenan for å bygge oppunder en anti-PLO holdning i Norge. Norges vennlighet overfor Israel var også tydelig hos Kåre Willoch, ifølge Tveit: «Willoch var ganske mild med den israelske regjeringen da han var statsminister. Jeg spurte ham senere: Hvorfor var du så mild med dem – du visste jo om okkupasjonen? Du visste alt du vet nå, og først nå støtter du palestinernes sak? Da svarte han: På den tiden var jeg statsminister, og hadde en samarbeidsregjering med et kristent parti. Jeg ville ikke ødelegge regjeringen.»
Man skal altså ikke stole på politikere? Tveit svarer: «Ulike tider skaper ulike svar. En israeler sa til meg en gang: Still ti israelere ett spørsmål, og du vil få ti ulike svar. Men still én israeler det samme spørsmålet ti ganger, og du vil også få ti ulike svar. Svar har med situasjonen å gjøre. Jeg tror det også gjelder i Norge.»
En annen historie blant de mange i boken er Tveits fortelling om høyesterettsadvokaten Annæus Schjødt, grunnleggeren av advokatfirmaet Schjødt AS i Oslo. Her antydes et tidligere klima i Norge. Schjødt ble etter hvert forsvareren til en av de seks arresterte etter Lillehammer-drapet i 1973, Sylvia Raphael, som var fast i sin tro på å forsvare Israel som langvarig Mossad-agent. De hadde drept feil mann, ikke han de trodde var Arafats nærmeste etterretningsrådgiver – nevnte Hassan Salame, av Mossad kalt Den røde prinsen. Schjødt giftet seg senere med den sørafrikanske kvinnen han hadde forsvart som «soldat». Hun hadde svært så talevillig om Mossads arbeid i Paris, så Norge valgte av hensyn til Israel å føre saken for lukkede dører. Straffen hennes ble etter anmodninger senere halvert, men oppholdstillatelse var vanskeligere. Hun ble dessuten forsøkt drept i Norge, ifølge Tveit, der Mossad (styrke 17) ble avslørt i å forsøke å ta sin tidligere agent (side 433). Interessant skildrer Tveit hvordan man arbeidet på ministernivå, også med de tette båndene Norge hadde til Israel den gang: «Norske myndigheter jobbet for at Mossad-agentene ikke skulle bli for eksponert. Historien fortsetter når Mossad lykkes i å drepe Den røde prinsen i Beirut i 1979. Dette er også en vakker historie med potensiale til å bli en tv-serie. Det er disse bakom-historiene jeg elsker å skrive om. Eksempelvis kom ikke ministre, som utenriksminister Knut Frydenlund, godt ut av denne historien. De tenkte politisk fremfor juridisk.»
Tveit er god på disse fortellingen, detaljene, krimhistoriene. Han skildrer også hvordan mennesker som Jens Christian Hauge og justisminister Inger Louise Valle arbeidet og var involvert. Dessuten avdekkes hvordan myndighetene og Schjødt gjerne skjulte det at Israel hadde atomvåpen, med leveranser av uranium til Fimona: «Det er interessant å se hvordan norske politikere og politi satt på en tidsbombe. De visste at Israel hadde atomvåpen, men de ønsket ikke å avdekke det.»

«I 1990, på intifadaens 1000. dag, ville vi lage reportasje i Ramallah. Midt under en «standup» foran kamera hoppet en israelsk soldat ut av jeepen og begynte å skyte på de steinkastende unge palestinerne.» Klippet ligger på YouTube og er sett av over seks millioner mennesker. 
«I 1990, på intifadaens 1000. dag, ville vi lage reportasje i Ramallah. Midt under en «standup» foran kamera hoppet en israelsk soldat ut av jeepen og begynte å skyte på de steinkastende unge palestinerne.» Klippet ligger på YouTube og er sett av over seks millioner mennesker.

Yrke: Reporter. Kan man egentlig bare rapportere, være en nøytral reporter, eller dømmer man ved journalistisk å velge ut hvem man snakker med? Formidler i så fall Tveit egne meninger når han gjør dette? I De skyldige beskriver han for eksempel tidligere statsminister Salam Fayyad, godt kjent for et norsk publikum, som en ukorrupt politiker i forhold til president Abbas. «Som reporter spør jeg folk for å sjekke,» sier Tveit. «Det er det palestinske folket som mener at Abbas er korrupt og at de ikke har sett samme opptreden hos Fayyad. Abbas tvang Fayyad til å gå av etter konfrontasjoner, og nå anklages han av Abbas’ sikkerhetsstyrker. Interne Palestina-affærer er ikke så stuerene de heller.»
Tveit har observert maktforhold over en 40-årsperiode. Jeg spør ham om det hele nærmest kan virke som et teater?
«Man må ha veldig god fantasi for å forstå hva som virkelig skjer, for når du ser tilbake på israelske presidenter og statsministre, finner du folk som har vært i fengsel for både voldtekt og korrupsjon. Jeg tror man finner korrupsjon overalt. Men i Israel er det langt mer avdekket enn andre steder. I Palestina har man ennå ikke hatt store rettssaker, så det er fremdeles litt under teppet. Men folk vet.»

Politikere tenker oftere på interesser enn på moral.
På de 1100 sidene Tveit nå har skrevet, fant han spesielt etterretningsagenter fra Mossad, Shin Bet og CIA langt flere steder enn på nevnte Commodore Hotel. Han fant også ut at Jordans Kong Hussein sto på CIAs lønningsliste. Og han har hatt tilgang til brev fra Osloprosessen, samt arkiver andre ikke har hatt. Så hva er konklusjonen og erfaringen etter disse 40 årene, fra da han la om kursen fra økonomisk oljejournalistikk og dro til Libanon – med utallige reportasjer på tv og tusenvis av skrevne sider om Midtøsten?
«Jeg står på andre menneskers skuldre når jeg skriver om Midtøsten, så det er ikke jeg som har funnet ut av dette. Men jeg fant noen førstehåndskilder som kunne fortelle hva som skjedde de siste 40 årene. Eksempelvis møtte jeg Mustafa Sein. Han var en veldig nyttig kilde, fordi han koblet Arafats etterretningsstab med CIA i Beirut. Den røde prinsen, som de først forsøkte å drepe i Lillehammer og siden drepte i Beirut, ble ikke drept fordi han var en del av Black September (bak München-drapene). Han ble drept fordi Israel ikke ville at CIA skulle ha tette bånd til PLO og Arafat, og lære hva de egentlig tenkte. Det var derfor de drepte ham.»
Det er tydelig at det er helt andre grunner til at ting skjer enn man tror, hvis man kikker nærmere etter. Jeg avslutter samtalen med å spørre reporteren med lappen foran det ene øyet om han har blitt desillusjonert etter alle disse årene.
«Ja, jeg er desillusjonert når det gjelder Midtøsten. Men jobben min er å rapportere, og forhåpentligvis være en god forfatter. De skyldige blir ikke min siste bok.»

 

---
DEL