Et kaos av løgner

Hvordan er det å ha levd et liv som reporter og NRK-korrespondent? I anledning boken De skyldige snakker vi med ham om Norge som Israel-venn, om massakren i Sabra og Shatila og om norsk diplomati.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Man kan spørre seg hvorfor journalister søker seg til krigsområder og frontlinjer. Odd Karsten Tveit er en av dem: «Jeg kom til Midtøsten første gang i 1975 fra desken i NRK. Det var krig i Libanon. Andre med barn og familie var ikke interessert i å ødelegge sommeren. Egentlig var jeg økonom og ekspert på nordsjøolje – men det var ikke spennende nok, så jeg flyttet over til utenriks. Jeg er veldig nysgjerrig, det er en del av meg å reise og oppleve. Det er ikke slik at jeg ruser meg på krig eller oppsøker farlige situasjoner. Men som reporter må man være i nærheten av det som skjer, slik jeg reiste ut med fotografene til frontlinjen. Jeg satt ikke i en bar eller redaksjon og brukte pressemeldinger fra Reuters og AP. Jeg brukte samtidig ’fjellvettreglene’ – snakket med kjentfolk, sjekket værmeldingen, og visste at det er ville være galt å snu,» sier Tveit.
Kollega Robert Fisk skriver om Tveit i Pity the Nation. Lebanon at War (1990) at han «hadde en ustoppelig appetitt for selv å se det som skjedde i Libanon-krigen. [H]an reiste ut til slagene.» Fisk var konstant overrasket over at Tveit ikke døde der ute, og anså ham som en survivor. Fisks regel var å bevege seg rundt slike. «Robert Fisk er en god forfatter, men noen ganger overdriver han litt,» sier Tveit. «Jeg var en korrespondent som ønsket å komme tilbake i live. Nyhetene kommer ikke til deg, du må ut og finne dem. Vi reiste sammen, og vi var begge livredde. Han er en av de beste korrespondentene jeg vet om.»
NRK-korrespondenten Odd Karsten Tveit går i den nettopp utkomne boken De skyldige (Kagge Forlag) inn i Midtøsten-konfliktene med de militære, diplomatene og etterretningsagentene – men også Norges innblanding i området. Ifølge ham selv er «ting aldri som de ser ut». Boken på over 1100 sider beveger seg over flere tiår: fra seksdagerskrigen i 1967 via Lillehammer-drapet på 70-tallet, Libanon-krigen, den første intifadaen på 80-tallet og frem til vår tid.
De fleste bodde den gang på Commodore Hotel i Beirut, et hotell Tveit beskriver for Ny Tid: «Commodore ble journalisthotellet i hjertet av Vest-Beirut. Det ble også skutt mot og avfyrt bilbomber utenfor hotellet. Baren på hotellet var stedet der gjengledere, spioner, journalister, militære og diplomater hang. Det var en fantastisk atmosfære. Senere fant jeg ut at flere var spioner for CIA. Eksempelvis Yassir Arafats nærmeste etterretningsrådgiver, Abu Hassan Salame.»

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL