Et kaos av løgner

Hvordan er det å ha levd et liv som reporter og NRK-korrespondent? I anledning boken De skyldige snakker vi med ham om Norge som Israel-venn, om massakren i Sabra og Shatila og om norsk diplomati.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Man kan spørre seg hvorfor journalister søker seg til krigsområder og frontlinjer. Odd Karsten Tveit er en av dem: «Jeg kom til Midtøsten første gang i 1975 fra desken i NRK. Det var krig i Libanon. Andre med barn og familie var ikke interessert i å ødelegge sommeren. Egentlig var jeg økonom og ekspert på nordsjøolje – men det var ikke spennende nok, så jeg flyttet over til utenriks. Jeg er veldig nysgjerrig, det er en del av meg å reise og oppleve. Det er ikke slik at jeg ruser meg på krig eller oppsøker farlige situasjoner. Men som reporter må man være i nærheten av det som skjer, slik jeg reiste ut med fotografene til frontlinjen. Jeg satt ikke i en bar eller redaksjon og brukte pressemeldinger fra Reuters og AP. Jeg brukte samtidig ’fjellvettreglene’ – snakket med kjentfolk, sjekket værmeldingen, og visste at det er ville være galt å snu,» sier Tveit.
Kollega Robert Fisk skriver om Tveit i Pity the Nation. Lebanon at War (1990) at han «hadde en ustoppelig appetitt for selv å se det som skjedde i Libanon-krigen. [H]an reiste ut til slagene.» Fisk var konstant overrasket over at Tveit ikke døde der ute, og anså ham som en survivor. Fisks regel var å bevege seg rundt slike. «Robert Fisk er en god forfatter, men noen ganger overdriver han litt,» sier Tveit. «Jeg var en korrespondent som ønsket å komme tilbake i live. Nyhetene kommer ikke til deg, du må ut og finne dem. Vi reiste sammen, og vi var begge livredde. Han er en av de beste korrespondentene jeg vet om.»
NRK-korrespondenten Odd Karsten Tveit går i den nettopp utkomne boken De skyldige (Kagge Forlag) inn i Midtøsten-konfliktene med de militære, diplomatene og etterretningsagentene – men også Norges innblanding i området. Ifølge ham selv er «ting aldri som de ser ut». Boken på over 1100 sider beveger seg over flere tiår: fra seksdagerskrigen i 1967 via Lillehammer-drapet på 70-tallet, Libanon-krigen, den første intifadaen på 80-tallet og frem til vår tid.
De fleste bodde den gang på Commodore Hotel i Beirut, et hotell Tveit beskriver for Ny Tid: «Commodore ble journalisthotellet i hjertet av Vest-Beirut. Det ble også skutt mot og avfyrt bilbomber utenfor hotellet. Baren på hotellet var stedet der gjengledere, spioner, journalister, militære og diplomater hang. Det var en fantastisk atmosfære. Senere fant jeg ut at flere var spioner for CIA. Eksempelvis Yassir Arafats nærmeste etterretningsrådgiver, Abu Hassan Salame.»
Fisk beskriver også dette journalistmiljøet som et sted der de delte opplevelser. Tveit kommenterer: «Ja, du delte ting med mennesker du stolte på, og som hadde sett ett og annet selv fremfor å basere seg på rykter. Vi ble nemlig stadig lurt og løyet for av mennesker i maktposisjoner. Nå i ettertid tenker jeg på Nietzsche som skrev at statsmenn aldri forteller sannheten, men heller historier som passer dem – selv om det er en løgn eller halvsannhet.»
I boken De skyldige er det mange løgnere. «Det gjelder alle. Man kan ikke stole på dem. En jødisk-amerikansk journalist som allerede kom undercover til Palestina i 1948, sa en gang til meg: ’Dobbeltsjekk alltid historien. Hvis moren din sier at hun er glad i deg, dobbeltsjekk det også.’»

«En natt på Yasir Arafats kontor i Vest-Beirut i 1980.»
«En natt på Yasir Arafats kontor i Vest-Beirut i 1980.»

Sabra og Shatila. Tveit fulgte invasjonen av Libanon i 1982 og den påfølgende krigen. Han var også en av de få som sammen med Robert Fisk rapporterte fra massakrene i Sabra og Shatila. Fisk beskriver hvordan Tveit «følelseskald talte opp likene og rapporterte».
«Jeg gikk inn med Robert Fisk fra The Times, Loren Jenkings fra Washington Post og AP-fotografen Bill Foley. Da så vi likene,» forteller Tveit. «Vi prøvde å opptre samlet og rolig. Jeg var klar i hodet og rapporterte i lydopptakeren. Men kroppen min reagerte. Jeg kastet opp hele tiden. Jeg prøvde å telle hvor mange jeg så, for jeg visste at det senere ville bli spørsmål om hvorvidt vi snakket sant eller om vi overdrev. Senere laget jeg en dokumentar basert på filmklipp andre tok etter hvert, kombinert med mitt materiale som radioreporter. I Brennpunkt-dokumentaren Sporene etter Sharon har du alt.»
Både Tveit og Fisk har en interesse for detaljer i Sabra/Shatila tilbake i september 1982. Fisk beskriver hvordan fluene surret overalt blant likene – åpnet han munnen, ble den fylt av fluer, de kravlet på notisboken hvite ark, på hans bare hud. Han beskriver det hele som en varm ettermiddag under svartedauden. Barn med strupen kuttet, oppblåste mørknede babyer, stabler av mannekropper, kastrerte, døde øyne som stirret, kvinner liggende over søppelhauger, døde hester, en treåring med bakhodet blåst vekk, kvinner med mager skåret opp og fostre dratt ut, og en liklukt som satt seg i klærne. Tveit kommenterer til Ny Tid: «Vi hørte lyden av fluene fordi det var så stille. Så luktet vi likene. Vi så døde mennesker, hoder, armer. Drepte kvinner og barn med blod som fremdeles rant. En mann på over 90 år lå ved siden av stokken sin, øynene var utstukket med kniv. Det var grusomt. Men man prøver å rapportere så korrekt som mulig. Jeg fikk ikke mareritt av dette. Det er som et slags håndverk – du må være ærlig og gjøre det riktig. Det er som en som lager en stol. Han prøver å lage den så bra som mulig, selv om det er en drittsekk som skal bruke den etterpå. Og du vet at du aldri er god nok.»

Israel ville ikke at CIA skulle ha tette bånd til PLO.

Apropos detaljer rundt de rundt 2000 drepte skriver Tveit på side 338: «Jeg så et mannshode, barneføtter, et kvinnebryst, en mage som så ut som en sten.» Nesten samme setning som Fisk skrev for 25 år siden (side 364 i Pity the Nation). De fulgte hverandre hakk i hel. En annen situasjon som beskrives av Fisk, er den der de begge kom over en død, vakker kvinne liggende i en bakgård under tørkesnorene hun hadde hengt klær på. Fisk antar hun ble drept et par minutter tilbake, og voldtatt siden skjørtet hennes var dratt opp og bena lå spredt. Var hun for dere bare enda en å telle opp? spør jeg Tveit. «Nei da, men journalister har forskjellig stil. Jeg går ikke inn i detaljene. Jeg liker å skrive om slikt, men ikke overdrive. Folk kan tenke selv, folk er ikke dumme.»

De skyldige. Både Tveit og Fisk har beskrevet hvordan to israelske Hercules-fly landet i Beirut 24 timer før massakren, fulle av libanesiske kristne militsgrupper, trent og uniformert av Israel – men også hvordan veien til Sabra/Shatila nylig var merket med veiposter. Denne massakren ble faktisk omringet av Israels regulære hær. Med Sharon som ansvarlig forsvarsminister ga israelerne disse kristne falangistene kart, og lyste opp nattemørket med beskjeden om å «skylle ut terroristene». Tveit kommenterer: «De fortalte dem så og si hva de skulle gjøre. I Sabra og Shatila var det også sionistene som hadde skylden, selv om de ikke drepte selv.»
En av Tveits kollegaer den gang, Janet Le Stevens, dro til falangistenes hovedkvarter etterpå og intervjuet lederen Joseph Hadad. Hun skrek til ham at han var en slakter – han korset seg og var taus. Tveit forteller i boken at den kristne militsen hadde fått «kokain, hasj og brennevin for å bli ’modige’ nok til å drepe» (side 139). Men hva med Tveit selv – ville han kunne reagert som Stevens overfor all maktbruken?
«Nei. Det gjør jeg ikke. Det er ikke min stil å rope til personer. Stevens var aktivist. Hun er en amerikansk journalist som viste seg å være en sterk tilhenger av PLO. Jeg prøver å gå rundt og se dette som en profesjonell journalist. Da er det ikke passende å skrike til folk på noen av sidene. Jobben min er å fortelle folk hva som skjedde. En gang jeg skulle møte Ariel Sharon i Jerusalem, spurte legen min hvordan jeg kunne møte denne morderen. Jeg spurte om han ikke ville behandle pasientene sine like godt dersom han eller hun var morder eller din fiende? Han så på meg og svarte: Du har rett.»
Men Tveit må jo dømme – hvordan kunne han ellers skrevet en bok med tittelen De skyldige? «Ja, det er mange skyldige. Men som korrespondent for statskanalen NRK har man én agenda. Som tv- eller radioreporter rapporterer man mindre følsomt enn når man mange år senere skriver en bok.»

«Den 18. april 1983 ble USAs ambassade i Beirut sprengt i luften av en bilbomber. Jeg sto 300 meter unna og kom tidlig til åstedet. Den libanesiske fotografen Marwan Wakim tok bildet, som jeg fikk kjøpt mange måneder senere med rett til å publisere.»
«Den 18. april 1983 ble USAs ambassade i Beirut sprengt i luften av en bilbomber. Jeg sto 300 meter unna og kom tidlig til åstedet. Den libanesiske fotografen Marwan Wakim tok bildet, som jeg fikk kjøpt mange måneder senere med rett til å publisere.»

I De skyldige kritiserer Tveit også NRK, etter at han rapporterte på telefon fra nevnte berømte massakre, og deskjournalisten hjemme i trygge Oslo deretter satt sitt eget navn på saken som ble presentert. «Jeg følte at reporteren på nyhetsdesken selv ville på luften, men det kan også ha vært snakk om tekniske feil på telefonlinjen,» sier Tveit.
Når det gjelder reporterens rolle i offentligheten, spør jeg Tveit om hans kollega Sidsel Wold, som ganske feilaktig er  kritisert for ensidig å forsvare Palestina under Gazakrigen i fjor sommer. Hva tenker Tveit om publikums mening om reporterne?
«Jeg vil ikke diskutere dette. Det har med person å gjøre. Noen svarer på kritikk på nettet, jeg har valgt å ikke gjøre det. Hvis noen påpeker at jeg har gjort en feil, kan jeg beklage og si at jeg gjør feil hele tiden. Men mennesker som bare kritiserer meg for ting jeg ikke har sagt, eller ting de tror jeg har sagt, gidder jeg ikke å involvere meg i. Det er nok grunnen til at jeg har sluppet unna mye kritikk – for hvem bryr seg?»
Konflikten om Palestina er ikke sort eller hvit, understreker Tveit. «Det er så mange gråsoner. Man kan ikke si at noen er terrorister og at noen ikke er det. Det er overgripere og forbrytere på alle sider. Men Palestina er okkupert, og palestinerne prøver å få landet tilbake. Man skal passe seg for å si at palestinerne er uskyldige, mens israelerne er skyldige. Det er skyldige på alle sider. Men det er en ubalanse – det er en svak og en sterk makt. Man kan aldri være nøytral når man rapporterer om en ubalansert krig,» sier han, og fortsetter: «Norge er fremdeles en god venn av Israel. Norske myndigheter er vennlige, men offentligheten, derimot, har endret seg fullstendig. Da jeg kom til Libanon i 1978, mente de fleste mennesker i Norge at PLO var en terrororganisasjon. Palestinerne hadde ikke rett til en stat, det hadde Israel. Nå er det reversert.»

«Fra frontlinje på iransk side i krigen mellom Irak og Iran ( 1980–1988). Vi kom under bombardementet mens NRKs fotograf Elfin Haug fortsatte å filme. Senere  dro vi til Iraks side av fronten.»
«Fra frontlinje på iransk side i krigen mellom Irak og Iran ( 1980–1988). Vi kom under bombardementet mens NRKs fotograf Elfin Haug fortsatte å filme. Senere  dro vi til Iraks side av fronten.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here