Et jihadistisk familieportrett

Talal Derkis nye dokumentarfilm gir et sjeldent innblikk i hvordan sønnene til al-Nusra-krigerne i Syrias Idlib-provins oppfostres til å bli den neste generasjonen jihadister.
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 01.03.2018

HUMAN 2018: Of Fathers and Sons

Talal Derki

Tyskland/Syria/Libanon

I sin forrige film – prisbelønte The Return to Homs – skildret den syriske filmskaperen opprørere fra Den frie syriske armé under kampene i beleirede Homs. I Of Fathers and Sons – som hadde premiere på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam i november – har han kommet sjeldent tett på al-Qaidas al-Nusra-front i Idlib-provinsen nordvest i landet. Fokuset denne gang er barna som representerer hva Derki selv har omtalt som «den tapte generasjonen i Syria», ettersom de aldri har opplevd noe annet enn krig.

Forkledd som sympatisør. Premisset for dokumentaren er i seg selv svært farefullt for den ikke-religiøse filmskaperen. Av frykt for å bli kidnappet eller henrettet, utga Talal Derki seg for å være en krigsfotograf som sympatiserte med jihadistene og deres ideologi, og hevdet at han etter en religiøs oppvåkning ønsket å lære mer. Han fortalte ekstremistgruppen at han ville lage en film om livene deres, og da særlig barna og hvordan det er å vokse opp under disse omstendighetene.

Det siste utsagnet er i stor grad sannferdig. Gjennom mer enn to år følger Derki al-Nusra-krigeren Abu Osama og hans åtte barn – noen av dem mer fremtredende i filmen enn andre.

Faren ba til Gud om et barn født 11. september – det ble oppfylt seks år etter terrorangrepet mot USA.

I tillegg til Abu Osama selv, er filmens vesentligste karakterer hans to eldste sønner: 13-åringen Osama (oppkalt etter Osama Bin Laden ifølge faren) og den ett år yngre Ayman. Faren deres forteller for øvrig med stolthet at han ba til Gud om å få et barn på den for ham symbolsk viktige datoen 11. september – et ønske han fikk oppfylt seks år etter al-Qaidas terrorangrep mot USA. Denne sønnen fikk sitt navn etter den afghanske Taliban-lederen Mohammad Omar.

Fravær av kvinner. Kvinnene er så godt som fraværende i Of Fathers and Sons, noe som på et vis gjør tittelen enda mer passende. Da han møtte publikum etter en av visningene i Amsterdam, fortalte regissøren at han et stykke ut i opptaksperioden spurte Abu Osama om å få intervjue hans kone og bare gjøre lydopptak av det. Men det ble avslått, for selv dette ble ansett som haram ifølge deres strenge regler for kvinner.

En scene viser imidlertid guttene mens de kaster stein mot noen formodentlig jevnaldrende jenter (riktignok utenfor bilderuten) som går på en lokal skole. Selv er guttene tatt ut av skoleundervisning ettersom Abu Osama prioriterer å selv lære dem om religionen og hvordan følge i hans fotspor som jihadist-krigere.

Kjærlig far. Filmen blir ikke mindre forstyrrende av at den også viser hvor kjærlig Abu Osama er mot sine barn, og hvor mye de ser opp til ham. Det er dessuten forstemmende å se de unge guttene leke i omgivelser sterkt preget av krigen – blant utbombede hus, udetonerte miner, etterlatte kanoner og ditto militære kjøretøy. Ikke minst er det ubehagelig å se dem utfordre hverandre ved å tråkke både ved og på en hjemmelaget sprengladning.

Rundt halvveis i filmen blir Abu Osama selv rammet av en mine, og med dette mister han en fot. Dette synes imidlertid ikke å hemme hans kampvilje eller engang hans evne til strid i særlig grad.

Opptakene av de unge guttene i hard militærtrening er dypt opprørende.

Fangede soldater. I en tidligere scene i filmen får vi se en gruppe fangede regjeringssoldater oppstilt for fotografering av al-Nusra-krigerne, med noen hjerteskjærende nærbilder (fra filmskaperens side) som understreker frykten deres. Filmen sier ikke noe om hva som skjer videre med disse krigsfangene. I Amsterdam fortalte regissøren at han tror at rundt en tredjedel overlevde, og at de øvrige ble henrettet. I motsetning til IS (som Abu Osama på et annet tidspunkt sammenlikner med et uoppdragent barn av Taliban, mens Al Qaida er det lydige) filmer ikke denne gruppen slike henrettelser, la en av filmens produsenter til.

Mot slutten av filmen sendes Osama av gårde til en treningsleir, hvor han angivelig skal tilbringe de neste par-tre årene. Opptakene herfra, som viser de unge guttene i hard militærtrening – inkludert skudd med skarpe kuler fra instruktørene som treffer bakken rett ved siden av dem – er også dypt opprørende.

Som fedre, så sønner. Bortsett fra hans voice-over-narrasjon helt i starten og slutten av filmen, inntar Talal Derki selv en tilbaketrukken rolle i denne observerende dokumentaren. I dag er han bosatt i Berlin, og neppe like velkommen i jihadist-kretser. Noen vil muligens reagere på at filmen hans ikke tar tydeligere avstand til det som skildres, men det sterke materialet taler klart og tydelig for seg selv. Det handler ikke først og fremst om å vise at jihadistene også er mennesker – som for så vidt kan være et poeng, om enn et noe banalt poeng. Of Fathers and Sons gir innsikt i hvordan de tenker og hvordan de former sin neste generasjon krigere – noe filmen gir en skremmende og inngående beskrivelse av.

Filmen vises på Human IDFF i Oslo fra 7. til 13.mars

Kommentarer