Et internt våpenkappløp 

Med utgangspunkt i henholdsvis et interaktiv installasjon og det amerikanske politiet, tar to dokumentarfilmer på Bergen internasjonale filmfestival for seg den stadig ekspanderende våpenindustrien. 

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Den norskproduserte Shooting Ourselves er regissert av Christine Cynn, som tidligere har samarbeidet med dokumentarfilmskaperen Joshua Oppenheimer om filmene The Globalisation Tapes og The Act of Killing. Shooting Ourselves har hun regissert alene, men dens grunnkonsept har like fullt visse likheter med The Act of Killing, da de begge har som utgangspunkt at de medvirkende rekonstruerer selvopplevde hendelser til en slags filmscener.

Shooting Ourselves
Regi: Christine Cynn

Do Not Resist
Regi og foto: Craig Atkinson

Men der iscenesettelsene i The Act of Killing var initiert av Oppenheimer som et middel for å lage selve filmen, har Cynn i sin BIFF-aktuelle film basert seg på en allerede eksisterende kunstinstallasjon – eller et «fysisk multiplayerspill», som det også omtales som. Det interaktive, politiske teateret Situation Rooms utspiller seg i en lagerbygning i Berlin, hvor teatergruppen Rimini Protokoll har latt en gruppe mennesker med ulik tilknytning til væpnede konflikter gjenskape scener fra sine liv i 13 forskjellige rom. Shooting Ourselves er både en filmatisering av og en film om denne installasjonen, da den følger deltakerne under prosessen med å gjenskape sine erfaringer, i tillegg til at den inneholder en del av scenene de selv filmer som en del av dette prosjektet.

Mennesker med ulik tilknytning til væpnede konflikter gjenskaper scener fra sine liv i 13 forskjellige rom.

20 individer. Når man ser filmen, er ikke dette nødvendigvis så forvirrende som jeg mistenker at det høres ut, selv om den riktignok aldri gjør deg helt klok på hva Situation Rooms er for noe. Det viktigste synes uansett å være de mangfoldige og tidvis opprørende fortellingene deltakerne har å berette. De utvalgte 20 er fra mange forskjellige land, og har fortid som (eller er fortsatt) blant annet snikskytter, barnesoldat, våpenfabrikkarbeider, våpenforhandler, datahacker, militær helikopterpilot og advokat som representerer sivile ofre for droneangrep – sistnevnte for øvrig samme mann som medvirket i Tonje Hessen Scheis dokumentarfilm Drone.

Gjennom disse individene forsøker den relativt særegne filmen å belyse våpenindustrien fra alle mulige sider – i det minste er det slik dens prosjekt har blitt beskrevet. Jeg opplever dog ikke at den bringer så voldsomt mye nytt til torgs når det gjelder våpenindustrien i seg selv, men at filmens styrke snarere ligger i formidlingen av historiene og betraktningene til mennesker som på svært ulike vis har erfaring med krig eller annen befatning med våpen.

Cynn bruker videre selve lagerbygningen som en form for visuell, poetisk ramme, som er med på å løfte disse beretningene over på et mer generelt plan. Men det skal likevel innvendes at deltakernes enkeltstående bidrag er sterkere enn filmen som helhet, da Shooting Ourselves i større grad kunne ha frigjort seg fra prosjektet den skildrer, som den heller ikke fullt ut lar oss forstå.

Opprusting av politi. Vel så mye innblikk i våpenindustrien – i hvert fall den amerikanske sådan – får man av Do Not Resist, som også vises på Bergen Internasjonale Filmfestival. Denne filmen, som vant prisen for beste dokumentar på Tribeca-festivalen i New York, starter med å vise amerikansk politi i møte med protestanter under opptøyene etter drapet på Michael Brown i Ferguson for et par år siden. Deretter presenterer debuterende regissør Craig Atkinson en nokså fragmentarisk rekke scener, som ikke desto mindre tegner et tydelig og forstemmende bilde av hvordan denne type drap og andre overgrep mot sivilbefolkningen henger sammen med en fullstendig vanvittig militarisering av amerikansk politi.

Atkinsons dokumentariske tilnærming er observerende, men det er likevel ingen tvil om filmskaperens standpunkt til sitt tema – helt fra vi ser opprørspoliti høye på adrenalin gi hverandre en slags «high five» med skjoldene sine på vei fra det nevnte møtet med demonstranter i Ferguson. Enda mer urovekkende er scenene hvor forfatter og foredragsholder Dave Grossman snakker til en forsamling presumtivt lydhøre politifolk. Grossman, «America’s number one trainer» for politi så vel som militære, fremstår med sin aggressive maskulinitet nærmest som en variant av Tom Cruises parodiske sjekkeguru i spillefilmen Magnolia. Men der Cruises rollefigur forkynner at man skal la seg styre av det mannlige kjønnsorgan, synes politiets soleklare rett til å møte vold med «overlegen» og «rettmessig» vold å være det ledende prinsipp for den populære, ikke-fiktive foredragsholderen.

En film som klart og effektivt forteller at USA i praksis er i ferd med å bli en militærstat.

Kontroll og overvåking. Grossman er langt fra den eneste som ønsker en opprustning av politiet, i det lovpålagte fraværet av militærstyrkene selv på amerikansk jord. Etter angrepet den 11. september 2001 har enorme ressurser blitt avsatt til å ruste opp politiet, som i tillegg tilbys mye brukt og sågar også ubrukt utstyr fra det militære uten betaling. Her spares det åpenbart ikke på kruttet, for eksempel kommer det frem i en scene fra en senathøring at et politidistrikt med kun én fulltidsansatt har anskaffet så mye som to pansrede, militære kjøretøyer.

Filmen hinter også om hvor lett disse «demilitariserte» våpnene kan komme på avveie, og advarer om hvordan ny teknologi – fra statiske analyseverktøy til helautomatiske droner – gir politiet mulighet til massiv overvåking og kartlegging av befolkningen, om ikke man setter klare grenser for dette gjennom lovverket.

Do Not Resist er nokså konsekvent i sin «flue på veggen»-estetikk, og regissør Atkinson – som i likhet med Christine Cynn fotograferer selv – kommer tidvis imponerende tett på situasjonene og menneskene som skildres. Filmen inneholder i tillegg noen få intervjuer, samt ganske mange tekstplakater med ubehagelige fakta om den eskalerende militariseringen. Til sammen formulerer dette et budskap som er vanskelig å misforstå, og følgelig kunne man gjerne ha utelatt den trykkende bakgrunnsmusikken som ytterligere understreker situasjonens alvor. Men dette er ingen vesentlig innvending mot en film som klart og effektivt forteller at USA i praksis er i ferd med å bli en militærstat, noe man så avgjort bør forsøke å motsette seg.

Do Not Resist og Shooting Ourselves vises på amerikanske kinoer i henholdsvis september og oktober.

---
DEL