Et hav av plast?

Åtte millioner tonn plast havner rett i havet hvert eneste år. I 2050 kan vi ha et hav som inneholder mer plast enn fisk. Hva kan vi gjøre for å holde havet rent?

En elv full av plast i Manila, januar 2016. Det vil være mer plastsøppel enn fisk i havet i 2050 dersom ikke drastiske tiltak iverksettes. FOTO: AFP PHOTO / NOEL CELIS
hannegideonsen
Arbeider med miljø og økologi. EPost hannegide@gmail.com

 

Mennesket har satt så store merker på Jorden at vi nå foreslås som en egen geologisk tidsalder. Anthropocene – tiden da menneskets aktivitet på Jorden ble så stor at den har dannet et eget, geologisk lag. Selv om begrepet ikke er offisielt godkjent som en geologisk epoke, har det vært i flittig bruk siden Paul Crutzen og Eugene Stoermer lanserte begrepet tidlig på 2000-tallet, og den såkalte Anthropocene Working Group har foreslått at betegnelsen skal vurderes tatt i offisiell bruk. I så fall kan det hende den nye tidsalderen blir offisielt godkjent allerede i år.

Med tanke på at det nå er ytterst få flekker av kloden som er uberørt av menneskers aktivitet, er det kanskje passende? Vi har forandret Jorden drastisk etter våre lyster, våre behov og vår pengebok. Forurensning og giftige utslipp. Klimaendringer. Alt kan spores tilbake til menneskers aktivitet. Ikke engang storhavet slipper fri. Ifølge en rapport fra World Economic Forum havner åtte millioner tonn plast rett i havet hvert eneste år. Akkurat nå flyter et unevnelig antall plastbiter – noen mikroskopiske, noen store – langs havstrømmene alle steder på kloden. Noen biter samler seg på bunnen, mens noen flyter rundt i store sirkler, som i Plastic Island i Stillehavet, eller i den store søppelstripen i Stillehavet – av noen kalt «det syvende kontinentet». Andre plastbiter ender opp langs strender og fjæresteiner, og noen finner veien inn i magesekkene til sjøfugler, fisker og havpattedyr. Uten at man kan si at det er den sikre dødsårsaken, er det plast i magen på de aller fleste døde sjøfugler vi finner. Plast som både hindrer næringsopptak og sakte, men sikkert lekker giftstoffer ut i dyrekroppen. Levende vesener kan også skades av plast ved å vikle seg fast i den, sånn at plasten gnager seg inn eller til og med deformerer dyret. Og hvem har vel ikke sett bildet av de oppråtnede fuglekroppene som flere tusen mil fra land ligger med buken åpen – og med magen så full av plast at det ville vært et under om det ikke var det som tok livet av dem. I filmen Midway av Chris Jordan kan man se hvordan korker, små plastsylindre og plastbokser samt en rekke uidentifiserbare, men fargerike menneskeskapte objekter har fylt magen til en spesiell type albatross. I et landskap omgitt av søppel, over 3000 kilometer fra nærmeste bebyggelse, ligger fuglene på bakken – gapende, svake, døende. Plasten holder seg ikke til menneskets bosteder. Den følger strømmen, langt av gårde.

Plasten vi ikke ser. Men alt dette er bare de store bitene – de bitene vi kan se med det blotte øyet. De vi kan plukke opp med våre egne hender langs strender i alle land, og som virker som et håndterlig problem, den enorme mengden til tross.

Da er det vanskeligere å få tak i mikroplasten. Disse små plastfragmentene som kan komme fra både kosmetikk eller fra større biter som har blitt brutt ned, har vekket interesse og engasjement i stadig større grad de siste årene. Og opphopningen av plast er sterkt forbundet med forbrukernes konsum og vaner – ledet an av en industri som ikke alltid tenker på konsekvenser før kapitalinntekten. Spesielt stor oppmerksomhet har det vært rundt mikroplast i kosmetiske produkter som tannkrem, kroppsskrubber og sjampo. Her kan industrien og forbrukerne lett velge andre, mer miljøvennlige alternativer. Men nye kilder dukker stadig opp. Så hva kan vi gjøre?

Blant de som har engasjert seg, er den nederlandske organisasjonen Plastic Soup Foundation. De var allerede involvert i et EU-prosjekt om marin forsøpling og opprydning langs kystlinjene. Etter å ha oppdaget hvor mye mikroplast som var tilsatt i kosmetikk, bestemte de seg for å ta tak i denne spesifikke delen av problemet. Jeroen Dagoes, programsjef i Plastic Soup Foundation og ansvarlig for Beat the Microbead-kampanjen, forteller at de kjøpte inn forskjellige produkter og testet hvor mye plast det var i dem. De små plastikkulene fra én kroppsskrubb fylte et kaffefilter. Og det høye innholdet av plast sjokkerte dem. Hele ti prosent av vekten til kroppsskrubben var plast.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here