Et hav av plast?

Åtte millioner tonn plast havner rett i havet hvert eneste år. I 2050 kan vi ha et hav som inneholder mer plast enn fisk. Hva kan vi gjøre for å holde havet rent?

En elv full av plast i Manila, januar 2016. Det vil være mer plastsøppel enn fisk i havet i 2050 dersom ikke drastiske tiltak iverksettes. FOTO: AFP PHOTO / NOEL CELIS
Hanne Gideonsen
Arbeider med miljø og økologi. EPost hannegide@gmail.com

 

Mennesket har satt så store merker på Jorden at vi nå foreslås som en egen geologisk tidsalder. Anthropocene – tiden da menneskets aktivitet på Jorden ble så stor at den har dannet et eget, geologisk lag. Selv om begrepet ikke er offisielt godkjent som en geologisk epoke, har det vært i flittig bruk siden Paul Crutzen og Eugene Stoermer lanserte begrepet tidlig på 2000-tallet, og den såkalte Anthropocene Working Group har foreslått at betegnelsen skal vurderes tatt i offisiell bruk. I så fall kan det hende den nye tidsalderen blir offisielt godkjent allerede i år.

Med tanke på at det nå er ytterst få flekker av kloden som er uberørt av menneskers aktivitet, er det kanskje passende? Vi har forandret Jorden drastisk etter våre lyster, våre behov og vår pengebok. Forurensning og giftige utslipp. Klimaendringer. Alt kan spores tilbake til menneskers aktivitet. Ikke engang storhavet slipper fri. Ifølge en rapport fra World Economic Forum havner åtte millioner tonn plast rett i havet hvert eneste år. Akkurat nå flyter et unevnelig antall plastbiter – noen mikroskopiske, noen store – langs havstrømmene alle steder på kloden. Noen biter samler seg på bunnen, mens noen flyter rundt i store sirkler, som i Plastic Island i Stillehavet, eller i den store søppelstripen i Stillehavet – av noen kalt «det syvende kontinentet». Andre plastbiter ender opp langs strender og fjæresteiner, og noen finner veien inn i magesekkene til sjøfugler, fisker og havpattedyr. Uten at man kan si at det er den sikre dødsårsaken, er det plast i magen på de aller fleste døde sjøfugler vi finner. Plast som både hindrer næringsopptak og sakte, men sikkert lekker giftstoffer ut i dyrekroppen. Levende vesener kan også skades av plast ved å vikle seg fast i den, sånn at plasten gnager seg inn eller til og med deformerer dyret. Og hvem har vel ikke sett bildet av de oppråtnede fuglekroppene som flere tusen mil fra land ligger med buken åpen – og med magen så full av plast at det ville vært et under om det ikke var det som tok livet av dem. I filmen Midway av Chris Jordan kan man se hvordan korker, små plastsylindre og plastbokser samt en rekke uidentifiserbare, men fargerike menneskeskapte objekter har fylt magen til en spesiell type albatross. I et landskap omgitt av søppel, over 3000 kilometer fra nærmeste bebyggelse, ligger fuglene på bakken – gapende, svake, døende. Plasten holder seg ikke til menneskets bosteder. Den følger strømmen, langt av gårde.

Plasten vi ikke ser. Men alt dette er bare de store bitene – de bitene vi kan se med det blotte øyet. De vi kan plukke opp med våre egne hender langs strender i alle land, og som virker som et håndterlig problem, den enorme mengden til tross.

Da er det vanskeligere å få tak i mikroplasten. Disse små plastfragmentene som kan komme fra både kosmetikk eller fra større biter som har blitt brutt ned, har vekket interesse og engasjement i stadig større grad de siste årene. Og opphopningen av plast er sterkt forbundet med forbrukernes konsum og vaner – ledet an av en industri som ikke alltid tenker på konsekvenser før kapitalinntekten. Spesielt stor oppmerksomhet har det vært rundt mikroplast i kosmetiske produkter som tannkrem, kroppsskrubber og sjampo. Her kan industrien og forbrukerne lett velge andre, mer miljøvennlige alternativer. Men nye kilder dukker stadig opp. Så hva kan vi gjøre?

Blant de som har engasjert seg, er den nederlandske organisasjonen Plastic Soup Foundation. De var allerede involvert i et EU-prosjekt om marin forsøpling og opprydning langs kystlinjene. Etter å ha oppdaget hvor mye mikroplast som var tilsatt i kosmetikk, bestemte de seg for å ta tak i denne spesifikke delen av problemet. Jeroen Dagoes, programsjef i Plastic Soup Foundation og ansvarlig for Beat the Microbead-kampanjen, forteller at de kjøpte inn forskjellige produkter og testet hvor mye plast det var i dem. De små plastikkulene fra én kroppsskrubb fylte et kaffefilter. Og det høye innholdet av plast sjokkerte dem. Hele ti prosent av vekten til kroppsskrubben var plast.

«Det er ganske mye, når du tenker på hvor lett plast er,» sier Dagoes til Ny Tid.

Frøet var sådd. Sammen med NGO-er i flere land, deriblant Naturvernforbundet i Norge, jobbet Plastic Soup Foundation med kampanjen mot mikroplast. Foruten å samle underskrifter og opplyse, laget de også en app som skulle gjøre det enkelt for forbrukeren å finne ut om produktet de vurderte å kjøpe, inneholdt plast. Så, like før jul 2013, gikk de til twitterangrep mot nederlandske Unilever – et av de største konglomeratene med kjente merker som Sunsilk, Axe og Dove i stallen – så vel som Maizena og Lipton. I en koordinert aksjon twitret alle samarbeidsorganisasjonene og ba Unilever kutte ut mikroplast i sine produkter. I løpet av kort tid ble beskjeden retweetet over 100 000 ganger, fra Europa, USA, Japan og Brasil. Hele verden. Det gjorde inntrykk på Unilever, som først sa de ville fase ut mikroplasten i sine nederlandske produkter. Ikke godt nok, sa Plastic Soup Foundation. Enten faser dere ut over hele verden, eller så kan det være samme. Når plasten først havner i havet, kjenner den ingen landegrenser.

Hver gang du vasker et syntetisk plagg i vaskemaskinen, slites i snitt 1900 fibre løs og dras rett ut i havstrømmen.

Taktikken virket. To år senere var mikroplasten faset ut i hele Unilevers verdensomspennende produktstall. Jeroen Dagoes tror at trykket som ble skapt av et internasjonalt samarbeid på tvers av organisasjonene var absolutt nødvendig for å lykkes med kampanjen – og nå står klesindustrien for tur. Hver gang du vasker et syntetisk plagg i vaskemaskinen, slites i snitt 1900 fibre løs og dras rett ut i havstrømmen. Jeroen forteller at de nå jobber mot kles- og motebransjen for å få dem med på kampen mot mikroplasten. Det kan være så enkelt som å sette klærne sammen på en annen måte. Avhengig av struktur og kvalitet kan et plagg avgi flere tusen fibre, eller så godt som ingen. Beat the Microbead pusher på industrien og informerer forbrukeren.

Suksesshistorie. Men hva med politikerne? «Det som er interessant nå, er at temaet endelig kommer opp i EU-parlamentet,» sier Dagoes. «Det er ikke så lett å få til, for det må være mange nok representanter som signerer på at de ønsker å ta det opp for at det skal gå gjennom.» Han er optimistisk, selv om han også tror at det er nettopp EUs struktur som har gjort dem til miljøsinker i denne saken sammenliknet med USA, som allerede har innført forbud mot mikroplast. I kosmetikk, vel og merke.

«I USA begynte det med at enkeltstater innførte forbud. Først California, deretter flere og flere,» forteller Dagoes. Men alle definerte mikroplast på litt forskjellig måte, noe som til slutt gjorde det vanskelig for industrien å enes om en standard. Dagoes tror dette er litt av grunnen til at USA nå har kommet med dette forbudet – for å gi industrien et enkelt og utvetydig forbud å forholde seg til.

Alt i alt er historien om Beat the Microbead en suksesshistorie. På få år bidro de til å gjøre hele verden bevisst på den unødvendige plasten som tilsettes alt fra tannkremer til kroppsskrubber. Der man for fem år siden kun fant informasjon om hvor man kunne kjøpe mikroplast på Google, finner man nå masse informasjon om hva det er og det potensielle skadeomfanget. Kampanjen har klart å fjerne noen av kildene til mikroplast, og fortsetter med nye kampanjer for å forebygge mikroplast fra andre kilder. Når det i tillegg utvikles stadig nye nedbrytbare alternativer til petroleumsbasert plast – et Florida-basert bryggeri har for eksempel utviklet sixpack-holdere laget av fôr som både fisk og skilpadder kan spise – betyr det forhåpentligvis at vi faktisk er i et grønt skifte. Så kan man kanskje spørre seg hvorfor det har tatt oss så lang tid å erkjenne at vårt enorme forbruk av plast fører med seg negative konsekvenser. Hvorfor tok det så lang tid før forskernes, myndighetenes og medienes interesse ble vekket? Én forklaring kan være at vi lenge kun så det estetiske problemet med plast. At vi ikke alltid tenker så mye lenger enn til vår egen nesetipp, er kanskje også en forklaring? Det som er sikkert, er at interessen har blitt vekket nå – parallelt hos både forskere og politikere, enkeltmennesker, bedrifter og NGO-er, og at det mobiliseres på flere nivåer for å bekjempe problemet. En plastfri verden er fremdeles en utopi. Men kanskje kan albatrossene på Midway om noen år spise seg mette på en suppe bestående av mindre plast og mer mat.

---
DEL