[Obs. Denne finnes her på engelsk]
Dette kommer frem i Washington Post-journalisten Craig Whitlocks bok The Afghanistan Papers. A Secret History of the War. Ved krigens slutt hadde over 775 000 soldater kjempet i Afghanistan. Mer enn 2300 døde, og 21 000 kom hjem såret. Krigen skal ha kostet 2261 milliarder dollar (ca. 20 000 milliarder kroner). Slike tall krevde rettferdiggjøring.
Et prosjekt kalt Lessons Learned startet i det stille i den amerikanske administrasjonen rundt 2015. Meningen var å analysere politiske feilgrep i Afghanistan, for å unngå gjentakelse. Ytringer kom fra generaler og diplomater, hjelpemannskaper og afghanske tjenestemenn samt 3000 soldater som hadde slåss i «den globale krigen mot terror». De snakket åpent, da prosjektet var ment å forbli et internt anliggende. Whitlock fikk nyss om saken, og etter tre års kamp i retten ble totalt 10 000 sider med intervjunotater publisert.
Dokumentene beskriver et gigantisk tapsprosjekt, mens offentligheten i årevis ble fortalt at «vi har fremgang. Vi vinner krigen». En general i Bush-administrasjonen innrømmer at «det fantes ingen plan, ingen langsiktig strategi». To år etter innledningen av krigen erklærte forsvarsminister Donald Rumsfeld i et av sine mange håndskrevne notater, kjent som «snøfnugg»: «Jeg har ingen klar oppfatning om hvem de slemme er i Afghanistan.» Denne uvitenheten gjaldt på bred basis og skulle komme til å forfølge USA til siste slutt. Ingen i regjeringen forklarte offentligheten hvordan eller når eller under hvilke forutsetninger de planla å avslutte operasjonene i landet. Men president Bush mente å ha alt på det tørre: «Vi skal ikke gjenta feilene andre store nasjoner som har invadert Afghanistan, har gjort [les Russland], nemlig å ha suksess i begynnelsen, fulgt av mange år med vingling og til slutt nederlag.»
Bush gjentok feilene
En bommert helt fra starten var ikke å skjelne klart mellom Al Qaida og Taliban. Begge bekjente seg til en religiøs ekstremistisk ideologi, men de strebet mot ulike mål. Al Qaida var hovedsakelig et globalt arabisk nettverk – bin Laden ville styrte den saudiarabiske kongefamilien og andre autokrater i Midtøsten som allierte seg med USA. Han holdt til i Afghanistan kun fordi han hadde blitt utvist fra Sudan. Taliban, derimot, hadde utelukkende lokale interesser. De fleste av deres tilhengere besto av forskjellige pashtun-stammer, som sloss om makten i landet. Bush-administrasjonen definerte Taliban som fiende fordi de beskyttet bin Laden og nektet å utlevere ham etter 9/11. Men i 2002 var det få Al Qaida-tilhengere igjen i Afghanistan. De fleste hadde blitt drept, og resten flyktet fra landet. Dermed tilbrakte amerikanerne og deres allierte tjue år med å bekjempe ulike militante grupper i Afghanistan, folk som ikke hadde noe å gjøre med 9/11.
Materialet Whitlock presenterer, viser videre at bin Laden kunne ha blitt fanget allerede i desember 2001. Han var lokalisert i nærheten av Jalalabad. Imidlertid fomlet amerikanerne med militære beslutninger lenge nok til at hovedfiende nummer 1 greide å unnslippe. Det tok ti år før man klarte å finne ham igjen.
Taliban ble brennemerket som terrorister.
En annen tabbe sto det internasjonale samfunn for. Et toppmøte, ledet av FN, fant sted i Bonn i desember 2001. Oppgaven besto i å forhandle om en midlertidig maktstruktur i Afghanistan. Involverte parter samt representanter fra blant annet Iran, Pakistan, Russland og India deltok. Man endte med en «diplomatisk triumf» – Hamid Karzai ble utpekt til landets leder, og en prosess ble satt i gang for å utarbeide lover og legge opp til nasjonale valg. Men en fatal feil ved Bonn-konferansen ble oversett: Den stengte Taliban ute. Taliban hadde på dette tidspunktet vist viljet til å overgi seg og forhandle om Afghanistans fremtid. Nå ble de brennemerket som terrorister. Det glemte de aldri.
Et lutfattig land
Amerikanerne og deres allierte kom til et lutfattig land. Det fantes ingenting å bygge noe som helst med. Pengene måtte komme utenfra. Men hvordan skulle de brukes? Gjenoppbyggingsplanen besto i Bush-administrasjonens ordre: «Dra og hjelp Karzai.»
«Sentralisert makt var en katastrofe.»
Men allerede nå var intensjonen om å få Afghanistan raskt på fote og så dra hjem en saga blott. Hjelp til Karzai besto i å danne en modellstat à la USA, et konstitusjonelt demokrati med en valgt president. Men afghanerne hadde ingen erfaring med sånt. De var vant til stammestrukturer, der alle sloss for seg og sitt. «Samfunnets beste» var fremmedord for dem. «Sentralisert makt var en katastrofe», innrømmet senere en europeisk talsmann. Som en bonde uttrykte det: «Jeg har holdt sauer og geiter og dyrket grønnsaker på denne jorda i uminnelige tider og aldri hatt en sentral regjering. Hvorfor behøver jeg en nå?» Og skatt, han hadde aldri hørt om det.
Nybakte afghanske tjenestemenn, som verken kunne lese og skrive og som sårt trengte alle de dollar de kunne kare til seg, ble satt til å forvalte formuer. Det endte med kaos og korrupsjon. Amerikanere ble sendt til Afganistan i et roterende system, der de ankom uten å kunne språket, uten kjennskap til kulturen, for så å vende hjem etter noen måneder og bli erstattet med nye intetanende rekrutter. Gradvis pulveriserte lojaliteten seg til et nullpunkt. Karzai følte seg etter hvert sveket av USA og henga seg til massiv korrupsjon. Hvem var venn, og hvem var fiende? Det hendte at både afghanere og amerikanere gikk amok blant dem de skulle beskytte.
Karzai følte seg etter hvert sveket av USA og henga seg til massiv korrupsjon.
Krigen i Irak tok samtidig stadig mer oppmerksomhet og slukte stadig mer av krigsbudsjettene, noe som etterlot Afghanistan i en bakevje av forfeilet krigføring. Og jo mer som gikk galt, desto viktigere var det å fortelle amerikanerne der hjemme at alt gikk bra, og at Taliban var på full retrett. Under sin andre valgkampanje fikk president Bush sågar presset ut av seg at Taliban «ikke lenger eksisterer». Muligens mente han, men glemte å legge til, at de hadde forflyttet seg til den andre siden av grensen til Pakistan, der de ble godt tatt vare på og forsynt med våpen.
Hva slåss vi for?
Narkotikakrigen var et fiaskoens paradeeksempel. I 2006 ble valmuer estimert til å stå for en tredel av Afghanistans totale økonomi, og landet forsynte verden med opp til 90 prosent av samlet mengde opium. Amerikanerne hadde lansert operasjon River Dance. De skulle få slutt på opiumsdyrkingen, først med traktor og bulldoser. Nytteløst. De overveide giftsprøyting fra luften: politisk og økologisk ubrukelig. Men alle bønder, religiøse ledere og lokale beslutningstakere støttet kampanjen, het det. Løgn. Fattige bønder, fremmedgjort og fratatt livsviktige inntekter, ble derimot perfekte rekrutter for Taliban.
Å si den ubehagelige sannheten i full offentlighet var risikabelt. Det fikk general David McKiernan, sjef for Nato-tropper i Afghanistan, bevis for. Mot slutten av Bush-regimet var han den første generalen som innrømmet at krigen i landet gikk dårlig. Han ble raskt sparket, uten forklaring. Under Obama forsatte hengemyren, tross forsøk på en «ny, omfattende strategi». Pengestrømmer fløt til «byggingen av Afghanistans selvstendighet», og til sendingen av soldater for å slå tilbake opprør. Men gode resultater uteble, og spørsmålet forble ubesvart til siste slutt: Hva slåss vi for?
Amerikanernes katastrofale og æreløse flukt fra Afghanistan august 2021 kunne til syvende og sist ikke snakkes bort. Det de klarte, var å undergrave troen på det politiske systemet, en bærebjelke i demokratiet.