Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Et ganske absurd, fragmentert bilde av  samtiden

Olena Myhashko
Olena Myhashko
Myhashko er redaktør for Gwaramedia.com, et uavhengig nettsted som skriver om sosiale endringer i Ukraina, i hovedsak fra Kharkiv og omegn, men også resten av landet.
UKRAINA / Vi bringer her et essay om nyhetstretthet av redaktør Olema Muhasko i den ukrainske publikasjonen Gwara Media. Er det fortsatt rom for historier som kan utfordre ens verdensbilde? Minnes vi på hvor skjørt et fredelig liv er?

Det er lett å bli sliten og utmattet når skremmende nyheter overtar hverdagslivet. Å opprettholde slik oppmerksomhet over tid – og takle at den svikter, er én side av den formen for tretthet som krigen fører med seg. Hvordan kan vi som publikum unngå en slik redusert oppmerksomhet? Jeg forsøker med denne personlige ukrainske fortellingen:

«Vi kan ikke lenger ta imot så mange tekster om Ukraina», sa vår mediepartner i utlandet. «Leserne våre er slitne.» Når dette skrives, er det flere måneder siden Russlands invasjon av Ukraina, og krigen er fortsatt forsidenyheter i mange medier over hele verden. Men andre politiske spørsmål og aspekter ved tilværelsen fortjener vår oppmerksomhet – som reverseringen av Roe mot Wade, Kinas håndtering av covid-19, eller andre hendelser. Dusinvis av bilder av russiske grusomheter og hundrevis av nyhetssaker fra Ukraina dominerer med et slags bakteppe i dagens hverdag for et tilvent og nyhetstrett publikum.

Nyhetsstrømmen

Samtidig blir journalistene desto mer ivrige etter å finne «blodige» og uutholdelige historier som overlapper den eksisterende krigsrapporteringen. Den ukrainske forfatteren, dokumentarfilm- og medieprodusenten Alik Sardarian nevnte i slutten av mars denne tendensen i et essay for openDemocracy. Etter hvert som krigen vedvarer, ber flere og flere journalister om reportasjeturer til steder i Ukraina der det er noe action [hotspots, red.anm.], selv om dette utgjør en enorm risiko for ukrainske tilretteleggere: «Lviv er ikke lenger nok for dem», hevder Sardarian. Journalistene gjør det fordi leserne er mette på de samme gamle bildene fra falleferdige slumområder, av familier på jernbanestasjoner eller andre scener med flyktninger – helt ærlig: «fattigdomsporno».

Men folk kan ikke bare sette livet på pause – slik ukrainere blir tvunget til å gjøre. Smålige politiske kamper, sportsbegivenheter, til og med kakeoppskrifter dukker opp i nyhetsstrømmen din på lik linje med krigen i Ukraina, og til sammen danner dette et ganske absurd, fragmentert bilde av samtiden. Dessverre blir publikumstrettheten naturlig og uunngåelig.

Det er umulig for oss å oppfatte, ta innover oss og sympatisere med alle slags tap like sterkt i flere måneder på rad.

Det som for en kan være et unikt øyeblikk i en katastrofe, kan av andre oppfattes som nok en sørgelig historie på TV. Denne trettheten er det uuttalte aspektet av krig som jeg møter, ikke bare i samtaler med utenlandske kolleger, men også blant ukrainske borgere i landet. Det er umulig for oss å oppfatte, ta innover oss og sympatisere med alle slags tap like sterkt i flere måneder på rad.

Men hvorfor må mediemarkedet være så ustadig? Er det fortsatt rom for historier som kan utfordre ens verdensbilde? Jeg tror det. Jeg tror også at slike historier klarer seg uten dystre bilder.

Virket surrealistiske

Jeg husker 21. mars godt. Det var tre uker etter invasjonen. Folk i Ukrainas hovedstad levde fortsatt under begrenset, men konstant beskytning, men ingenting nevneverdig skjedde.

Jeg lå på gulvet i den gamle leiligheten min i Kiev og hørte på en podkast fra The Guardian. Leiligheten var ikke renovert. Den sovjetlignende korridoren med lysekroner og lamper fra tidlig 1960-tall var midlertidig tatt i bruk som soverom. Podkast-episoden handlet om det amerikanske mell’omvalget og hvordan valget ville påvirkes av krigen i Ukraina.

I podkasten lurte en tidligere politiker på om ukrainernes bønn om våpen ville virke frastøtende på USAs politiske venstreside. I podkasten diskuterte de også folks reaksjoner på stigende gasspriser, perspektivet på verdensomspennende inflasjon og noen få saker til.

Hindringer Som Skal Stoppe Tanks I Boligstrøk. Foto: Myhashko

Jeg fikk en plutselig åpenbaring, en sterk følelse av at hele meg – høyst ufrivillig – ble formet av det geopolitiske landskapet. Jeg var som en karakter i en gjennomsnittlig dokumentarfilm: Her er jeg, det tospråklige barnet til mine sovjetfødte, russisktalende foreldre, som gjemmer meg for russiske raketter i korridoren, lytter til Politics Weekly America mens jeg stirrer på sovjetisk tapet i tusmørket.

Podkastverten og gjesten snakket om termer og ting som for det meste var konsepter, som ikke hadde noen fysiske egenskaper – i hodetelefonene hørte jeg fortsatt de virkelige, tilbakevendende eksplosjonene utenfor som overdøvet småpraten deres mens jeg prøvde å sovne. Stemmene deres virket så distansert, rapporteringsstilen så glatt og overfladisk at det fikk meg til å tenke: Ett av landene våre er rett og slett ikke ekte. «Lever de i virkeligheten?» spurte jeg meg. «Og i så fall, hvor er jeg? Hva kalles dette stedet hvor bensinpriser, klær, varer og fasiliteter ikke spiller noen rolle?»

Disse to dimensjonene – en krigssone og en fredelig sone – kom i et øyeblikk så nær hverandre at de begge plutselig virket surrealistiske.

Jeg tror at slike dager definerer en slags grense, der du mister hva som kan få deg til å uttrykke deg fullt ut til dem som ikke opplevde det samme øyeblikket som deg.

Tilfeldige engstelser

For noen måneder siden studerte jeg teaterhistorie og kreativ skriving og klarte å finne ting som ikke har noen praktisk hensikt, men er håndgripelig og ektefølt. Den 21. mars oppdaget jeg at alt jeg noen gang har lest og lært, hadde mistet sin appell. Ikke noen av dem – fra Jean Baudrillard til Pulitzer-vinnere – kunne si noe om min virkelighet. De har ingenting å bidra med; de passer ikke inn.

Samtidig oppdaget jeg en rekke dypt forankrede og nesten tilfeldige engstelser som dukket opp og på usynlig vis plantet frykt og redsel i hverdagen min.

Jeg er redd jeg ikke vil komme meg igjen etter alt hatet.

Her er listen over dem:

Jeg er redd for at hele verden vil glemme oss, mens vi forblir isolert i en langvarig konflikt.

Jeg er redd jeg ikke vil klare å opprettholde vennskap med folk som ikke har vært utsatt for krigen.

Jeg er redd for at hvert glass vin som i fremtiden skal heves i jubel, vil føles som «en fest under pesten».

Jeg er redd for at enhver kjole som ikke er sydd av nødvendighet, men bare for å se fin ut, aldri vil passe meg mer.

Jeg er redd for at hver eneste krig – uansett hvor den bryter ut – på en eller annen måte vil være «min krig».

Jeg er redd jeg ikke vil komme meg igjen etter alt hatet.

Jeg er redd for at krigen har satt mennesket jeg er, i pausemodus.

Det er viktig å forstå – uten tilhørende bilder – at dette bare er en kort visitt til en tilstand som mange mennesker, spesielt de som har blitt voldtatt, plyndret eller hardt skadet, har tilegnet seg over år eller tiår. For mange vil noen tilbakevending til en såkalt normal tilværelse med livsstilsråd være umulig.

Det virker som om noe vesentlig har blitt fratatt folket i Ukraina, og det er den helt grunnleggende forestillingen om at verden kan være et trygt sted.

Den uakseptable varigheten

Mens fysiske skader er lette å oppdage og tjener som vitnesbyrd på krigens redsler og grusomheter, er traumene og angsten folk bærer på, kanskje mindre synlige, men mer langvarige.

I motsetning til medias natur og dens oppmerksomhetsøkonomi har krig en tendens til å avsløre sitt mest skremmende ansikt og de største konsekvensene over tid. Og det er den uakseptable varigheten som betyr noe – mer enn det sjokkerende faktum at det skjedde i utgangspunktet.

Millioner av mennesker risikerer å få sine traumer fortiet og normalisert.

Millioner av mennesker risikerer å få sine traumer fortiet og normalisert, til tross for omfattende medieoppmerksomhet i løpet av krigens aller første uker. Selvfølgelig produseres nå mange bilder som blir sett, sammen med fakta, historier og statistikk. Men hva kan de egentlig vise oss? Kan de avsløre folks nyhetstretthet? Risikerer vi å støtte opp om tilbøyeligheten til å stikke hodet i sanden fordi det ikke er din krig?

I motsetning til lokale medier og redaksjoner som kjemper for å overleve, har de største medieorganisasjonene ressurser og makt til å tilpasse seg, og de kan også gjøre lesernes verdensbilde mer komplekst. Til tross for oppmerksomhetsøkonomiens regler, som fremstår som medienes makt, burde store mediehus være i stand til å finne måter å minne oss på hvor skjørt et fredelig liv er: Dette er virkeligheten til dem som likner oss, som vi bør ha litt empati med. Du trenger ikke nødvendigvis å gi bort alt du har, til vanskeligstilte – men ditt syn på den moderne verden bør ikke være naivt.

Tross alt bør mediebransjen og eierne bak huske at deres kjerneoppgave som offentlig nyhetskanal er å informere for å engasjere, og utvide våre perspektiver – ikke fremmedgjøre. Hvorfor er dette viktig? Fordi tendensen til å glemme noe som ikke lenger er viralt og fanger vår oppmerksomhet, er en av grunnene til at kriger aksepteres.

© Eurozine / Gwaramedia


Olena Myhashko

Myhashko er redaktør for Gwaramedia.com, et uavhengig nettsted som skriver om sosiale endringer i Ukraina, i hovedsak fra Kharkiv og omegn, men også resten av landet. I løpet av krigens første dager utviklet Gwara Media en faktasjekkende bot, Perevirka, som folk kunne bruke til å verifisere nyheter. Ifølge Gwaras manifest er de opptatt av å rapportere virkeligheten, formidle lokale nyheter, og de vil «gjenopprette rettferdighet». De produserer artikler, korte videofilmer og annet digitalt innhold.

 

 

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

Vår skjebnesvangre skjebne (ANTI-ØDIPUS OG ØKOLOGI)

FILOSOFI: Kan en værenstenkning hvor tilblivelse, vekst og forandring er grunnleggende, åpne for nye og mer økologisk fruktbare forståelser av og holdninger til verden? For Deleuze og Guattari begynner ikke begjæret med mangel og er ikke begjær etter det vi ikke har. Gjennom fokus på begjær som tilknytning og kobling – en forståelse av identitet og subjektivitet som grunnleggende knyttet til det mellomliggende som tilkoblingen utgjør. Det de får frem ved å påpeke dette, er hvordan det ødipale begjæret og kapitalismen er knyttet til hverandre, og til konstitueringen av en bestemt form for personlig identitet eller subjektivitet. Men i dette essayet av Kristin Sampson, knyttes Anti-Ødipus også opp til førsokratikeren Hesiod, til noe helt pre-ødipalt. NY TID gir leseren her et filosofisk dypdykk til ettertanke.

En kærlighedsaffære med livets stof

MAT: Denne bog kan beskrives slik: «En fest af historier, poesi og kunst, der udforsker madkulturen i en tid med konvergerende økologiske kriser – fra den fortærende landbrugsmaskine til den genopbyggende gærende krukke.»

Om forholdet mellom diktning og filosofi

FILOSOFI: Stefán Snævarr går i boken The Poetics of Reason mot et for stramt begrep om rasjonalitet: Å leve rasjonelt er ikke bare å finne de beste midlene til å realisere ens mål, men også å gjøre livet meningsfullt og sammenhengende. Deler av dette arbeidet bør inn i alle fagområder som er opptatt av modeller, metaforer og fortellinger.

Utopiens glød

FILOSOFI: roblemet med en håbefuld optimisme er, at den ikke tager tidens klimakrise tilstrækkelig alvorlig og ender med at acceptere tingenes tilstand. Men findes der et håb og en utopi der gemmer på en skabende og kritisk kraft? NY TID ser her nærmere på tyske Ernst Blochs håbsfilosofi. For tyske Ernst Bloch må man genopdage den ild i vores konkrete erfaring der foregriber mulige fremtider i det virkelige her og nu.

Gjensyn med virkelighetens maskinrom

AGORA: Snaue 50 år etter publikasjonen av Anti-Ødipus av Gilles Deleuze og Félix Guattari har ikke verket mistet sin relevans ifølge det norske tidsskriftet AGORAs nye temanummer. Anti-Ødipus har snarere vist seg som en profetisk og høyt anvendelig begrepslig verktøykasse til granskningen av en finans- og informasjonskapitalistisk samtid. I dette essayet henvises det også til bokens påstand om at det ikke finnes noen økonomi eller politikk som ikke i høyeste grad er gjennomsyret av begjær. Og hva med det fascistiske der noen ledes til å begjære sin egen undertrykkelse som om det innebar frelse?

Selviscenesettelsen som kunstnerisk strategi

FOTO: Frida Kahlo var midtpunktet i en sofistikert internasjonal krets av kunstnere, skuespillere, diplomater og filmregissører. I Mexico var hun tidlig en tehuana – et symbol på en myndiggjort kvinne som representerer et annet kvinneideal enn det som er forankret i den tradisjonelle marianismo. Men kan vi også her se de kvinnelige stereotypiene ‘skjøge’ og ‘madonna’ i én og samme person?

Vi lever i en kollektiv drømmeverden

ESSAY: Bibelen, ifølge Erwin Neutzsky-Wulff: Testamentene i Bibelen er relatert til en «besynderlig blanding av babylonsk mytologi, myter, og historieforfalskning». For ham har ingen religion som kristendommen frembrakt like mange uhyrlige påstander, og ingen har i samme grad tatt det samme for innlysende sannheter. Neutzsky-Wulff behersker ti språk flytende og påstår at ingen ytre verden står i motsetning til den indre. Dessuten at med et såkalt subjektivt ‘jeg’ er vi fanger i et somatisk fengsel. Mulig å forstå?

Hvorfor spør vi alltid om grunnen til at menn begår voldsgjerninger, istedenfor å spørre hvorfor de ikke lar det være?

FEMICID: Drap på kvinner skjer ikke bare strukturelt og ikke bare ut fra kvinnefiendtlige motiver – de blir også i høy grad bagatellisert eller går ustraffet.

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.