Bestill sommerutgaven her

Et frivillig tvangsforhold

Die Qualen des Narzissmus
Forfatter: Isolde Charim
Forlag: Paul Zsolnay Verlag (Østerrike)
PSYKOLOGI / Er narsissisme et sosialt krav til det enkelte individ – om at vi må bli mer enn det vi er?

Tittelen på boken kan på norsk bli oversatt med «Narsissismens plager». Den er skrevet av wieneren Isolde Charim, som er en anerkjent filosof, journalist og forfatter i Østerrike. Hun er fast spaltist i de østerrikske avisene taz og Falter. I 2006 mottok hun byen Wiens journalistpris. Og i år mottok hun Østerrikes nasjonalpris for kulturjournalistikk.

Boken er delt inn i seks kapitler, som oversatt til norsk ville vært «Hvor kommer vår frivillighet fra?», «Narsissisme som frivillig underkastelse», «Den nyliberale trompeten», «Konkurransen og dens etterliv», «Narcissus og de andre» og «Den narsissistiske moral».

For å forstå denne boken må man redefinere begrepet ‘narsissisme’ slik vi kjenner det i dag. Narsissisme i denne boken er ikke det samme som egosentrisitet og overdreven egenkjærlighet. Her dreier ikke narsissisme seg om en patologi (en karakterforstyrrelse). Oppmerksomheten er ikke rettet mot egoet, men mot egoidealet. Charim låner Sigmund Freuds begrep som representerer den nye sosiale normaliteten: narsissismen.

Vi følger alle et kall i livet, som statsborger i et land, som datter, som sønn og så videre. Vårt kall definerer vår identitet og vår frivillige underkastelse. Det dominerende kallet vi følger i dag, er narsissisme. Narsissisme er som et sosialt krav til det enkelte individ. Vi må bli mer enn det vi er. Vi må bli vårt ideal – slik narsissismen er måten vi frivillig underkaster oss på i dag.

Ufrihet eller underkastelse?

Hvorfor underkaster vi oss frivillig forholdene slik de er, eller går med på at ting er som de er? Hvor kommer denne frivilligheten fra? Og er det i det hele tatt mulig å befri seg fra den?

Charim åpner boken med å introdusere oss for den franske forfatteren Etienne de La Boétie, som i 1546 skrev Om den frivillige trelldom [oversatt til norsk ved Bernt Vestre i 1984, red.anm.]. Der kombinerer han den paradoksale blandingen av frivillighet med slaveri.

La Boéties paradoks lever i beste velgående i dag, der vi lever i frivillige tvangsforhold. I samfunnet vårt i dag dreier det seg ikke om frivillig ufrihet, men om frivillig underkastelse. Det er en viktig forskjell. Når subjektet er underkastet, er det ingen slave. Da er man ikke i et direkte obligatorisk tvangsforhold, men i et frivillig tvangsforhold man selv har underkastet seg i. Eller har man det? For jo mer jeg leser, desto mer virker det som om underkastelse nærmest har blitt obligatorisk i vårt samfunn.

I motsetning til ufrihet oppleves underkastelse som en aksept av den sosiale orden. Hemmeligheten bak frivillig underkastelse er det som får hver enkelt av oss til å fungere «på egen hånd».

Fanget i systemet

Hva betyr det for samfunnet når denne antisosiale ideologien (narsissisme) blir dominerende? Jo, når vi streber etter å bli vårt ideale jeg, havner vi i konkurranse med resten av borgerne i samfunnet som streber etter det samme.

Konkurransen fører til rangeringer, som igjen fører til splittelse i samfunnet, siden de danner hierarkiske strukturer. Disse viser individet hvilken plass han eller hun har i samfunnet. Det narsissistiske idealet er målet.

Vår særegenhet er det paradoksale motprinsippet som driver oss, og som vi underordner oss, helt frivillig og automatisk. Myten om vår egen særegenhet, fremmet av narsissismen, avler vår frivillige underkastelse. Ifølge Charim misbruker vi oss selv ved å være frivillig fanget i dette narsissistiske systemet. Vi er ulykkelige. Narsissisme er vår nye hverdag, vår nye sosiale struktur.

Etter å ha lest boken sitter jeg igjen med mange spørsmål. Hvor frivillig vi underkaster oss, kan diskuteres, da det virker som vi ikke har noe annet valg. Er de lykkeligste menneskene blant oss de som står nederst i hierarkiet? Eller de som har gitt opp å følge den nye sosiale strukturen, som ikke tilhører hierarkiet? Men hvis man ikke tilhører hierarkiet lenger, kan man i det hele tatt overleve?

Charim konkluderer til slutt: «Narsissismens ideologi er en blindvei.»

Avatar photo
Pinar Ciftci
Ciftci er journalist og skuespiller.

Du vil kanskje også like