Et fortvilet rop i mørket

«Jeg vil du skal vite at jeg aldri kommer til å begå selvmord.» Snowden-sitatet sier mye om den prekære eksistensen til de som våger å utfordre overvåkningsstatens makt. 

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

Laura Poitras (red): Astro Noise: A Survival Guide for Living Under Total Surveillance. Whitney Museum of American Art, New York, 2016

Astro Noise er et selvstendig verk, men fungerer også som katalog for utstillingen med samme navn som har vært oppført ved Whitney Museum of American Art i New York denne våren (omtalt i marsutgaven av Ny Tid). Utstillingen og boken er en kulminasjon av 15 års arbeid med å dokumentere krigen mot terror og dens konsekvenser. Kvinnen bak verket, Laura Poitras, er i utgangspunktet dokumentarfilmskaper, og står også bak Citizenfour, den Oscar-vinnende filmen om arbeidet med Edward Snowdens avsløringer.

Å beskrive en usynlig kjempe. Det er et stadig tilbakevendende problem å forsøke å forstå og beskrive dagens overvåkningsregime og hvordan dette er i ferd med å transformere samfunnet vårt. Man føler seg litt som Tor som forsøker å løfte Midgardsormen: Det er nesten umulig å finne hode og hale på beistet, og den er langt større enn den ser ut ved første øyekast. Selv om etterretningstjenestene har vokst seg til en global kjempeblekksprut hvis mål er å utøve total kontroll, opererer de i det skjulte, og konsekvensene for demokrati og ytringsfrihet fremstår som abstrakte og filosofiske.

Ikke så i Astro Noise. Innholdet er en blanding av fiksjon, fotografi, frigitte dokumenter, personlige beretninger og essays som belyser ulike sider av etterretningstjenestenes virksomhet, og konsekvensene for de utvalgte i deres søkelys. Formen er kreativ, og kvaliteten på de ulike bidragene er jevnt over veldig høy – tidvis virtuos. Det gjør Astro Noise til en fryd å lese, til tross for det dystre temaet. Blant bidragsyterne finner vi kjente navn som kunstnerne Ai Wei Wei og Trevor Paglen, tidligere Guantánamo-fange Lakhdar Boumediene, og Edward Snowden selv. Den spesielle formen gjør at Astro Noise kanskje er det nærmeste man kan komme en vellykket fremstilling av den moderne overvåkningsstatens natur. Det intellektuelle forståelsesnivået er til stede, men hovedfokuset er personlig og emosjonelt. Slik fremstår boken både som en innføring i den dype statens virksomhet, og som et dypt personlig og fortvilet rop i mørket.

Historien er bekmørk og tragisk, og viser den enorme menneskelige kostnaden forbundet med å ta samfunnsansvar og avdekke maktmisbruk.

Som en spionthriller. Størst inntrykk gir utdragene fra Laura Poitras’ dagbok i perioden fra hun først ble kontaktet av Snowden og frem til like før avsløringene ble offentliggjort i juni 2013. Utdragene fremstår nærmest som en spionthriller, og gir et intenst innblikk i all usikkerheten og kvalene hun ble stilt overfor da Snowden tok kontakt under kodenavnet «Citizenfour». Var denne personen en reell varsler, eller var det hele en felle lagt av FBI? Hvem kunne hun snakke med og søke råd hos uten å utsette seg selv og Citizenfour for fare? Hvordan kunne hun unngå å bli anklaget for spionasje? Poitras kunne ikke annet enn å gå videre med saken, vel vitende om de mulige konsekvensene. Tungt sensurerte FBI-dokumenter trykt i Astro Noise bevitner det hun selv også visste på denne tiden: at hun hadde vært under hemmelig etterforskning av FBI i mange år, uten å vite hva hun var anklaget for.

Det som kommer til syne i dagboken er ikke en enkel historie om en heroisk journalist og en varsler som selvsikkert stilte makten til ansvar. Historien er tvert imot bekmørkt og tragisk, og viser den enorme menneskelige kostnaden forbundet med å ta samfunnsansvar ved å avdekke maktmisbruk. Dette er fortellingen om hvordan denne usynlige supermakten, den dype staten, fullstendig kan forme verden rundt et menneske til man begynner å lure på sin egen virkelighetsoppfatning. Det er som å lese dagboken til noen som har koblet seg ut av The Matrix. Poitras og Snowden lever i en mørk, totalitær verden, og den glossy overflaten de fleste av oss ser, er en uforbeholden løgn. Som en konsekvens av sitt arbeid, forventer Poitras aldri igjen å ha et privatliv – overvåkningsstaten vil alltid følge henne. Hvordan vil det være mulig å ha meningsfylte menneskelige bånd, føle seg fri, beholde sin integritet, når man hele tiden kan være iakttatt av noen som ikke vil en vel?

En stille revolusjon. Inntrykket man får av protagonistene i denne historien, er at følelsen av avmakt står langt sterkere enn evnen til å håndtere overvåkningsstatens overmakt. Sånn sett er undertittelen, A Survival Guide for Living Under Total Surveillance, noe misvisende. Astro Noise fungerer heller som en guide til overvåkningsstaten, komplett med kapitler om dens arkitektur, teknologi, psykologi og stammespråk. Perspektivene er mange, men fellesnevneren er at det handler om den dype staten, befolket av byråkrater, med og uten uniform, med en nesten grenseløs makt og en total forakt for de uinnvidde. Den emosjonelle sprengkraften i historien til hovedpersonene underbygger den politiske situasjonsbeskrivelsen, som er en høyst villet del av Poitras’ prosjekt. Den kommer tydeligst frem i Jacob Appelbaums appell til den yngre generasjonen – den første som vokser opp i et totalovervåket miljø.

Appelbaum beskriver fremveksten av den totale overvåkningsstaten de siste 40 årene som «en stille revolusjon». Vi har nesten umerkelig sklidd over i en alder der summen av den innsamlede informasjonen om oss er større enn oss selv. Våre digitale dobbeltgjengere innehar våre mest intime og sensitive hemmeligheter, men er samtidig helt ukjente for oss. Materialet som samles inn, kan ikke forstås uten hjelp av maskiner, men hva slags kunnskap produserer maskinene om oss? Hvilke historier kan konstrueres om oss ut fra dataene? Og hva skjer når maskinell prosessering av våre digitale dobbeltgjengere former basisen for beslutninger om hvem som anses som fiender av staten? Astro Noise åpner for muligheten av at vi allerede lever i et regime så totalitært og så altoppslukende at det knapt er mulig å ane konturene av det. På tross av avmaktsfølelsen, øyner Appelbaum håp i horisonten, dersom de unge velger å ta opp kampen.

Sterke virkemidler. I introduksjonen til Astro Noise forteller Poitras at hun bevisst søker å unngå den distanserende og uforpliktende kvaliteten man ofte finner innenfor museets rammer. Det politiske innholdet skal ikke ufarliggjøres eller renses ut. Poitras benytter seg av sterke virkemidler, i boken som i utstillingen, og det er tydelig at hun ønsker å gi publikummet sitt en solid knyttneve i magen for å få oss til å våkne opp. Målet er å utvide publikums forståelse av overvåkning på et emosjonelt plan. Mye teoretisk og intellektuelt har vært skrevet og sagt om temaet, men enkelte ting må man anvende vår evne til empati for å forstå. Det handler for eksempel om våre privilegier som innbyggere i vestlige land. Vi trenger ikke å ta innover oss konsekvensene av overvåkning all den tid vi ikke har droner på himmelen som tar beslutninger om hvem som skal dø i dag kun basert på SIGINT (stammespråk for «signals intelligence»). Laura Poitras vil tvinge oss til å gjøre dette likevel.

tori@toriaarseth.no

---
DEL