Et forsvarsskrift til det greske folk

Det greske folket må blø, slik at europeiske politikere slipper å ta ansvar. Det er realiteten i det omvendte Robin Hood-regimet politikerne og sentralbankene har iscenesatt.

Hans Eirik Olav
Fast økonomiskribent i Ny Tid. Har arbeidet i flere tiår innen finans. Epost heolav@gmail.com

I en 3000 år gammel fortelling om Jeroboam av Israel, sønn av kong Salomo, blir det fortalt at israelerne tryglet sin nye konge om å få slippe unna åket som hans far hadde «kastet rundt halsen» deres. Historien forteller oss at dette åket var kostnaden forbundet med å opprettholde det politiske etablissementet. For israelerne symboliserte skatten på deres arbeid en umenneskelig oppofrelse, og opplevdes som et tyveri av deres eiendeler – en reduksjon fra menneske til «trekkdyr» (derav uttrykket «beast of burden»).

Historien forteller at Jeroboam lovet å vurdere folkets ønske. Tilsynelatende diskuterte han saken med sine ministre, som ikke uventet motsatte seg dette. Hvordan skulle ministrene og byråkratene ellers beholde sine privilegier? Enden på det hele var at Jeroboam ga israelerne følgende beskjed:

«Mens min far la på dere et tungt åk, så vil jeg tidoble dette åket. Som min far tuktet dere med pisker, vil jeg tukte dere med skorpioner.»

I Hellas bruker EUs politiske maktelite litt mer sofistikerte metoder for å ydmyke og rane det greske folk.

En ferdigpresset sitron. Den første krisen i Hellas var i 2010. Neste kom i 2012. EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og European Central Bank (ESB, populært kalt «troikaen») introduserte redningspakker. Hellas ble ikke reddet. Private greske og internasjonale banker ble reddet. Redningsaksjonen medførte at intetanende greske skattebetalere ble sittende igjen med gjelden til den private banksektoren. Det greske folk fikk tredd debitorrollen ned over hodet av greske og europeiske politikere, og de ble bedt om å spare og betale mer skatt. I Hellas tok det seks år før et korrupt europeisk politiker- og banksystem tok knekken på det greske folk. (Tidligere omtalt i Ny Tid 15.06.2015, «Den kommende økonomisk kollapsen».)

Athen
Foto: Truls Lie, Athen

Hellas er som en ferdigpresset sitron. Bruttonasjonalproduktet (BNP) er 180 milliarder euro. Offentlig sektor, som lever av skattemidler, står for 60 prosent av BNP. Det betyr at privat sektor står for 70 milliarder euro, som representer verdiskapningen. Det er kun privat sektor som betaler skatt. Total offentlig gjeld er nærmere 500 milliarder euro – ikke 320 milliarder, som de fleste hevder. Kort fortalt skal en verdiskapning på 70 milliarder euro i privat sektor betjene en gjeld på 500 milliarder. Forholdet mellom gjeld/BNP er i realiteten 280 prosent.

Forutsetter vi at gjelden vokser med 5 prosent året (og dette er antakelig for snilt), innebærer det at BNP må vokse med 14 prosent bare for å holde følge. Det er en umulighet. Det hører med til historien at EU i 2010 uttalte at Hellas ville være ute av krisen innen 2014. Stort lenger fra sannheten er det vanskelig å komme.

Omvendt Robin Hood. Hva forhandler Hellas og troikaen om? Forhandlingene dreier seg om å redde EU-politikerne, ESB og IMF på bekostning av den greske befolkning. Beviset på det er at politikerne vil «gi med den ene hånden og ta tilbake med den andre», altså en skinnmanøver. Hellas trenger umiddelbart ytterligere 10 milliarder euro. Betingelsene er knallharde, og de faller på det greske folket. Pengene er imidlertid ikke ment å hjelpe den greske befolkning, for troikaen vil umiddelbart kreve de samme 10 milliarder euro tilbake for å betjene avdrag og renter på eksisterende lån gitt til Hellas. Ytterligere «redningspakker» på 50 milliarder står for tur. Fortsetter denne gjeldsspiralen, er det til slutt europeiske skattebetalere som ender opp med regningen fordi det greske folk aldri vil kunne gjøre opp for seg.

Det politikerne og sentralbankene holder på med, er det omvendte av hva Robin Hood gjorde. Korrupte og ansvarsløse politikere ønsker å redde sitt eget skinn. Folket må blø, slik at europeiske politikere slipper å ta ansvar. Akkurat som Jeroboam tuktet israelittene for 3000 år siden, skal europeiske politikere tukte den greske befolkningen i dag – og den europeiske befolkningen i morgen, når det ikke er mer å plyndre hos grekerne.

Korrupte og ansvarsløse politikere ønsker å redde sitt eget skinn.

Det greske folket har to valg: Påta seg mer gjeld for å holde kreditorene på avstand en stund til, og leve et liv i total ydmykelse og fattigdom – eller bruke de få pengene som er igjen i kassa til å sikre et minimum av livsgrunnlag og verdighet for en utarmet befolkning. Er det rart at en allerede elendig skattemoral hos den jevne greker er enda verre i dag, når de i lang tid har blitt plyndret både av sine egne og av Europas politiske maktelite? Hvorfor kaste gode penger etter dårlige?

Venstrekoalisjonen med statsminister Akexis Tsipras i spissen har sagt det slik i en offisiell uttalelse:

«De regjerende kretsene i EU, ESB og IMF har de siste fire månedene siktet seg nådeløst og målrettet inn på å kvele økonomien og å melke landets økonomiske reserver for sine siste dråper – samt å presse en sårbar regjering til fullstendig underkastelse og ydmykelse til skrekk og advarsel.»

Det er vanskelig å være uenig med ham.

Foto: Truls Lie, Athen
Foto: Truls Lie, Athen

Det føderale Europa. Den greske tragedien er et høyt spill om politikernes evne, vilje og drøm om et sentralstyrt og føderalt Europa. Innsatsen akkurat nå er det greske folks verdighet og rett til et anstendig liv, kontra EU-politikernes og byråkratenes kamp for sitt eget politiske liv. Det er som å velge mellom pest og kolera, for politikerne vet at dersom de gir innrømmelser overfor Hellas, står Spania, Portugal, Frankrike og de andre landene i Den økonomiske og monetære union (ØMU) i kø med samme type gjeldsproblemer. Velger de kolera, risikerer de at Hellas – frivillig eller ufrivillig – tvinges ut av ØMU, med ringvirkninger for hele Europa.

Tsipras-regjeringen mener det er på tide at Hellas blir sluppet fri fra et gjeldsfengsel som stadig får flere gjeldsfanger. Troikaen vil ikke at det skjer, grunnet faren for at gjeldspyramiden sprekker og tydeliggjøres overfor det europeiske folk.

Men hvem taper mest på en grexit? Det som er lite kjent, er at det antakelig er den europeiske sentralbanken (ESB) som har mest å tape dersom Hellas forlater eurosonen. Mainstream media setter gresk statsgjeld til 315 milliarder euro. I tillegg har ESB lånt det greske banksystemet 115 milliarder euro via den greske sentralbanken, for å kompensere for kapitalflukt og bankkonkurser. ESB har også utestående 27 milliarder i statsobligasjoner. Totalt er ESB eksponert for cirka 142 milliarder euro – med søkk og snøre nærmere 170 milliarder euro. Hvis ESB trekker denne finansieringen og forlanger tilbakebetaling, går de greske bankene konkurs. Den greske sentralbanken følger etter. Trekker Hellas seg fra ØMU, er resultatet det samme. Derfor er midlene i realiteten tapt for ESB.

De nevnte 142 milliarder euro som ESB har tilført den private banksektoren i Hellas, har kommet inn bakveien og i det skjulte – det vil si i strid med demokratiske prosesser. Hadde det ikke vært for den anerkjente tyske økonomen Hans Werner Sinns avsløringer om dette, hadde ESB muligens klart å holde det skjult en stund til. ESBs eksponering mot Hellas betyr i realiteten at egenkapitalen i ESB er tapt. Sprekker Hellas, får sentralbanksjef Draghi er problem, fordi han må forklare seg om ESBs betalingsudyktighet og tapene dette og den greske gjelden påfører det europeiske folk.

En tilbakevending til drakmer kan Hellas forberede og gjennomføre på noen få dager.

Et problem som ofte overses, er at alle Hellas’ lån følger britisk lov – og at låneavtalene inneholder en cross default-klausul. Det vil si at hvis Hellas misligholder ett lån, er alle lån per definisjon misligholdt. Da plikter kreditor under internasjonal lovgivning å bokføre disse lånene som misligholdte, og med det ta tap. Det er dette sentralmakten i Brussel frykter mest. Ganske enkelt fordi land som Portugal, Spania og Italia etter hvert vil kreve samme behandling som Hellas. Alle disse nasjonene har sterke anti-EU-bevegelser.

Drakmer. Men de lureste grekerne har allerede utmanøvrert troikaen. En tilbakevending til drakmer kan Hellas forberede og gjennomføre på noen få dager. Når det er gjort, skulle man tro at Hellas umiddelbart vil få et importproblem på grunn av manglende valutareserver. Det er normalt et alvorlig problem, fordi helt nødvendige varer som mat og medisiner kan bli mangelvare – noe det for så vidt er allerede. For Hellas burde imidlertid ikke dette være noe problem, for de har allerede utmanøvrert sine kreditorer.

De smarte grekerne, og dem er det mange av, har allerede tatt høyde for en grexit. Kapitalflukten på ovennevnte 142 milliarder euro fra greske banker betyr at grekerne har «tatt ut» euro tilsvarende 79 prosent fra det greske banksystemet. Grekere sitter på 43 milliarder euro i kontanter, og 99 milliarder euro i utenlandske banker. Ved en grexit vil ESB tape sin inndekning av ovennevnte kapitalflukt. Grekerne som derimot fikk pengene sine ut i tide – før grexiten – vil da sitte med lån denominert i drakmer og innskudd i euro, for eksempel i Deutsche Bank. Anta at drakmer devalueres 50 prosent mot euro – og da er halvparten av lånet borte, og euro kan konverteres til drakmer for å innfri lån samt kjøpe billige aktiva i Hellas.
Mainstream media skjønner tydeligvis ikke dette. Heller ikke politikerne. Men balansen til Bank of Greece lyver ikke. Den viser at 142 milliarder euro har flyktet eller gjemt seg. Hellas – eller rettere sagt de smarte grekerne – har på et vis utmanøvrert ESB, IMF og EU, og kan sitte med nøkkelen til en mindre smertefull – kanskje til og med god – løsning for det greske folk.

Udetonerte bomber. Der er heller ikke utenkelig at Tsipras og Putin inngår et mer langsiktig politisk og økonomisk samarbeid, og at nødvendig hjelp i en overgangsperiode kommer fra Russland. I motsetning til det pressen stort sett skriver, har Russland en forholdsvis god økonomi (kun rundt 15 prosent statsgjeld), og lider mindre under sanksjonene enn hva vestlig presse skal ha det til.

Hellas vil måtte sette seg ned og forhandle om den misligholde gjelden på cirka 500 milliarder euro, men her vil troikaen fort ha et større problem enn Hellas – og dermed et insentiv for å komme frem til en avtale. Spørsmålet bli da hvor langt troikaen tør å gå før de hisser på seg andre gjeldtyngede nasjoner, for eksempel Spania, Portugal og Italia, som alle tre er euroskeptikere og internt diskuterer en exit. Denne misnøyen kan selvfølgelig også spre seg til andre land i eurosonen, spesielt når skattebetalerne i blant annet Tyskland og Frankrike finner ut at det er de som blir sittende igjen med regningen etter politikernes elleville økonomiske eksperiment.

Det ligger mange udetonerte bomber i en grexit, fordi EUs, ESBs og IMFs pyramidespill med det greske og europeiske folks skattepenger og velferdsordninger vil avsløres overfor europeiske skattebetalere. Da må de plutselig forholde seg til realiteter. Eksempelvis må tyske borgere ta et tap på 92 milliarder euro, franske borgere 70 milliarder euro, italienske borgere 62 milliarder euro og spanske borgere 43 milliarder euro.

De smarte grekerne, og dem er det mange av, har allerede tatt høyde for en grexit.

Hva vil befolkningen i Europa si til dette? Hvilken tillit sitter ESB, EU og IMF igjen med når dette avsindige politiske eksperimentet og omvendte  regimet – iscenesatt for å redde troikaen og politikerne – eksponeres i all sin elendighet? Det overveldende positive med en grexit vil være at det greske folket igjen får muligheten til å påvirke sin egen situasjon som selvstendig nasjon. Et hardt arbeidende gresk folk vil etter hvert kunne produsere varer og tjenester til fornuftige priser i egen valuta, og åpne for et oppsving i eksporten og ditto valutainntekter. Grekerne får en ny sjanse som vil være smertefull, men som kan skape velstand dersom den brukes fornuftig – og dermed også skape stolthet og verdighet for det greske folk. De fortjener denne muligheten, og bør ikke gi etter for presset fra EU, ESB og IMF.

En historisk lærepenge. For å hjelpe grekerne med beslutningen kan det være nyttig å minne om den uforsonlige holdningen som ble vist overfor Tyskland etter første verdenskrig. På et vis er det den samme uforsonlige holdningen EU-politikerne viser overfor Hellas i dag. Under Versaillestraktaten ble Tyskland ilagt betydelige krigserstatninger som viste seg å være umulig å overholde – det ble som et anker rundt halsen. Økonomen John Maynard Keynes, som hadde vært med i den britiske delegasjonen i Versailles, trakk seg i protest over de harde betingelsene, og utga senere en bok der han påpekte at så omfattende skadeserstatninger ville bli ødeleggende for hele Europas økonomi. Den franske generalen Ferdinand Foch uttalte følgende om traktaten: «Dette er ingen fred! Dette er tjue års våpenhvile!» Det var en temmelig klar og fremsynt konklusjon. Generalen forsto at en vedvarende ydmykelse av det tyske folk, uansett hvor rettmessig dette ble ansett å være av seierherrene, sjelden ender godt. Europa fikk etter hvert Hitler og den krigen general Foch advarte om. Det er kanskje en idé at det greske folk står opp i mot makteliten i EU og sier fra om at nok er nok. Så kan vi i stedet skrive et «festskrift» for det greske folk.

---
DEL