Brexit er i ferd med å forgifte Storbritannia og Nord-Irland. Mens vi i Norge la EU-striden bak oss etter folkeavstemningen for nøyaktig 25 år siden, tar britenes EU-feide tilsynelatende aldri slutt. Fra statsminister David Cameron annonserte folkeavstemningen i januar 2016 og til i dag – snart fire år senere – fortsetter brexit-konflikten å tilspisse seg.

Boris Johnsons forslag til en brexit-avtale ble avvist av det britiske parlamentet i oktober. EU har derfor gitt Storbritannia en brexit-utsettelse til 31. januar 2020.

Britene sørger for at EUsamarbeidet får et nødvendig skudd for baugen og dermed sjansen
til å rette opp kursen.

I dokumentarfilmen Brexit som handlet om oppløpet fram til den skjebnesvangre folkeavstemningen In or Out 23. juni 2016, ble dette av HBO Nordic omtalt som «en usivilisert krig». En «kald borgerkrig», sa andre.

Siden har det bare blitt verre, noe den sensasjonelt brutale og dramatiske seansen i Underhuset i september viste – da statsminister Boris Johnson nådde et retorisk bunnivå ved å kalle opposisjonslederen Jeremy Corbyn en «klorvasket kylling» til latter og applaus. Denne formen for sandkasseretorikk spres som ild i tørt gress på øysamfunnet – godt hjulpet av sosiale medier – og bidrar til å forsterke splittelsen i det britiske samfunnet ved både å gjøre såret dypere og å helle i enda mer salt.

Opp fra skyttergravene

Nå tyder mye på at britisk akademia endelig begynner å våkne. For mens Johnson vil ta tilbake kontrollen, vil britiske akademikere nå ha tilbake sivilisasjonen – eller rettere sagt den skarpe, ironiske, drepende, men dog siviliserte dialogen i det offentlige rom.

På alle rangeringer av verdens beste læresteder topper de britiske universitetene listene anført av Oxford og Cambridge, mye takket være mulighetene til å tiltrekke seg de beste hodene grunnet EU-samarbeidets «frie flyt» av personer.

Den gresk-franske professoren Kalypso Nicolaidis ved Oxford-universitetet gjør et interessant forsøk på å skifte paradigme: løfte folket – i det minste eliten – opp fra skyttergravene og innta et annet blikk på den betente politiske konflikten. I sin bok Exodus, reckoning, sacrifice gjør hun et velkomment og faktisk ganske underholdende forsøk på å bygge bro og «gjenforene» det splittede landet.

Nicolaidis tar leseren tilbake til gresk mytologi, filosofi og skrifter mens hun regelmessig trekker en rød tråd fram til dagens britiske samfunnsdebatt, attpåtil med et passende snev av den vidunderlige britiske humoren. Bokens rikelige illustrasjoner av berømte bilder og malerier fra de mest klassiske greske guder til scener fra Monty Pythons Life of Brian gjør den til en fascinerende studie. Frekt og innovativt viser professor Nikolaidis mot til å bryte med det vi i Norge forakter mest ved Storbritannia: britenes uangripelige arroganse.

Eksodus

Problemet med alt som sies og skrives om EU, er at det appellerer til en intens og dypt befestet intuitiv holdning som handler om for eller imot. Så hvorfor ikke gå helt tilbake til antikkens profeter – og vise at begge siders holdninger stammer fra historiske etablerte tendenser ingen byråkrater i Brussel kan viske ut.

Britiske akademikere vil ha tilbake sivilisasjonen – eller rettere sagt den skarpe, ironiske,
drepende, men dog siviliserte dialogen i det offentlige rom.

Nikolaidis tar oss like gjerne med tilbake til Eksodus – Bibelens Andre Mosebok og historien om israelittenes utvandring fra Egypt, og trekker paralleller til britenes søken etter befrielse fra EUs felles jordbrukspolitikk og andre kompliserte regelverk. Leseren får en dypere innsikt i de mange tidligere løsrivelsesforsøkene og argumentasjonen som har vært benyttet gjennom britenes EU-historie. I tillegg forklarer forfatteren objektivt hva det faktisk vil innebære å stå utenfor EU.

Så tar hun oss med til «Reckoning», en form for realisering om at EU-samarbeidet ikke fungerer slik det var og er tenkt, at EUs ledere lever i benektelse og ikke vil se realiteten i øynene. EUs raison d’être er å true nasjonal suverenitet ved å dele den i stedet for å dvele ved den.

Gavepakke til EU

I tredje del, «Sacrifice», blir vi fortalt historien om hvordan britene ofrer seg for resten av Europa; de sørger for at EU-samarbeidet får et nødvendig skudd for baugen og dermed sjansen til å rette opp kursen. Vår egen norske modell blir ikke forbigått i stillhet, tvert imot.

Etter å ha identifisert brexit-røttenes tusenårige tradisjoner – som på en elegant måte frikjenner begge sider – viser Nikolaidis interessante perspektiver på et annerledes europeisk samarbeid hvor begge sider igjen kan «finne seg selv». Først ved å tilkjennegi at brexit er en gavepakke til EU-samarbeidet fordi det kan gi visjonære ledere en anledning til å tenke nytt – slik den nye EU-kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen allerede har tatt initiativ til: En toårig konferanse om Europas framtid står på trappene. Her blir Nikolaidis en selvskrevet deltaker i en eller annen kapasitet. For som hun sier: Lakmustesten på at EU vil klare å overbevise verden om sitt lederskap for fri handel, internasjonalt samarbeid og åpenhet, er nettopp å finne en plass til europeiske briter. Brexit må vise at det går an å forlate EU, og at det derfor ikke bør gjøres – er Nikolaidis’ brexit-paradoks.

(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)