Et folkemord kan ikke ties ihjel

1915–2015. Hundre år har gått siden folkemordet på armenerne under Det osmanske riket – en massakre der halvannen million armenere ble myrdet. Jeg reiste til Istanbul og Jerevan for å markere dette. Jeg kommer tilbake med en klar og tydelig beskjed: Anerkjenn folkemordet. Vi var mange som skulle på markeringene den 24. april. Hundre år […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

1915–2015. Hundre år har gått siden folkemordet på armenerne under Det osmanske riket – en massakre der halvannen million armenere ble myrdet. Jeg reiste til Istanbul og Jerevan for å markere dette. Jeg kommer tilbake med en klar og tydelig beskjed: Anerkjenn folkemordet. Vi var mange som skulle på markeringene den 24. april. Hundre år etter skaper fornektelsen av folkemordet fortsatt ofre. Et voksende antall stemmer har over flere år blitt hørt i det tyrkiske sivilsamfunnet – stemmer som tar til orde for at anerkjennelse av folkemordet er nødvendig, og at man må minnes dette overgrepet innenfor Tyrkias egne grenser. Det er i denne konteksten at det siden 2010 har blitt arrangert minnemarkeringer for folkemordet på armenerne i Tyrkia. Stillhet. 24. april 2015 var en varm dag i Istanbul. Vi hadde lilla blomster på jakkene våre. Våre armenske venner holdt hodet hevet, men sorgen var tydelig tung. Vi gikk fra markering til markering. Menneskehetens grusomme historie hadde allerede slått oss i ansiktet flere ganger – og selv om det var en varm dag, føltes trappene på Haydarpasa kalde. De ble kaldere for hvert navn som ble lest opp, og for hvert bilde jeg så. Det var bilder av menneskene som hadde blitt tatt til fange. De hadde gått opp nøyaktig de samme trappene som vi satt på nå. De hadde tatt sine siste skritt inn i noe som ville bli starten på et folkemord. Jeg holdt en plakat: «Genocide, apologize!» Fornektelsen av dette overgrepet har vært hundre år for lenge. Var en unnskyldning for mye å be om? Selve markeringa i Istanbul var utrolig sterk. Taksimplassen var stappfull av mennesker, likevel lå en skrikende stilhet over plassen. Vi gikk ikke i tog, vi ropte ikke slagord – men vi satt der. Tusenvis av menneskers stillhet sa noe om 100 års stillhet. Å stå der sammen var et viktig steg for å bryte den stillheten. Mens vi satt der, følte vi et snev av håp. Å minnes dem som forsvant er en handling av medmenneskelighet som angår oss alle. Å minnes folkemordet på armenerne i Tyrkia gir oss alle muligheten til å forenes, til å godta den historiske sannheten og dermed bli i stand til sammen å bygge en bedre fremtid. Folkemord er den mest voldelige politiske handlingen rasisme kan føre til, og fornektelse er i seg selv en del av denne handlingen. Å kjempe mot fornektelse er å kjempe mot rasisme. Derfor var det naturlig for Antirasistisk Senter å delta på markeringene, også i Norge. Norge svikter. Norske myndigheter finner alle slags opportunistiske politiske grunner for ikke engang å anerkjenne at det som skjedde var et folkemord. Norge har sviktet. Norske myndigheter har hevdet at press på Tyrkia for å anerkjenne folkemordet, ikke vil gjøre utsiktene til en forsoningsprosess bedre. Men vi vet fra andre forsoningsprosesser at de er nødt til å begynne med en innrømmelse. Hvordan skal det kunne skje noen reell forsoning hvis den tyrkiske staten fortsetter å benekte uretten som er begått? En slik «forsoning» ville forutsette at armenerne, som mistet 1,5 millioner mennesker, ikke bare må leve med drapene, men også godta at staten nekter reelt ansvar. Skillelinjen går mellom de som kjemper for fornektelse, og de som kjemper imot, uavhengig av bakgrunn og nasjonalitet.

Hundre år etter skaper fornektelsen av folkemordet fortsatt ofre.

Dagen etter markeringen reiste jeg og flere fra delegasjonen videre til Jerevan i Armenia. Gjennom hele reisen tenkte jeg at folkemordet fortsetter. Fornektelsen og stengte grenser minnet oss på historien. Vi så det fine landskapet, de gamle og utslitte bygningene, og til slutt så vi Ararat. Når vi endelig kom frem til Jerevan og møtte våre armenske venner, kunne vi se over hele byen at folkemordet ikke blir glemt. Bestefar lærte meg å telle på armensk da jeg var barn. Han fortalte oss historien om vennene hans som en natt ble «borte». Han lærte oss å telle for ikke å glemme. Vi skulle ikke glemme at det en gang fantes armenere i den kurdiske landsbyen innenfor dagens Tyrkia. Til min overraskelse husket jeg fortsatt de tallene bestefar hadde lært meg. Det var utrolig sterkt. Vi var fra samme sted. Noen er ikke der lenger, fordi de tilhørte en bestemt folkegruppe. Folkemordet har delt oss, det har splitta oss, men våre medmenneskelige relasjoner trosset hva folkemordet prøvde å få til. Jeg satt der og følte en stor frustrasjon både over det landet jeg ble født i, og det landet jeg bor i. 100 år senere klarer vi fortsatt ikke. 100 år senere får disse menneskene fortsatt ikke rettferdighet. Det er grusomt. Internasjonal domstol. I 1943 introduserte den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin begrepet folkemord, eller genocid. Folkemord var, ifølge Lemkin, å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var – for eksempel trosretning, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller kjønn. Etter lenge å ha vist interesse for den omdiskuterte «Armenia-massakren» og det jødiske holocaust på hans egen tid, ville Lemkin skape en lov som kunne vise at systematiske drap på mennesker på bakgrunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Loven skulle forhindre slike grusomheter fra å skje igjen. I 1948 fikk Lemkin gjennomslag for loven som en del av folkeretten i FN – og loven gjelder den dag i dag. De som gjør seg skyldige i folkemord, har fra da av kunnet bli dømt for en internasjonal domstol. Ordet genocid ble altså funnet opp som et resultat av folkemordet på armenere. Men til tross for det har en rekke land – inkludert Norge – fortsatt ikke anerkjent dette folkemordet. Norske ungdommer lærer ingenting om det på skolen. Staten fornekter og skolen overser hva det armenske folket har gått gjennom – men et folkemord kan ikke ties i hjel. Hvis vi ikke vil la historien gjenta seg, er vi nødt til å innrømme feilene som har blitt gjort. Vi er nødt til å stå til ansvar for grusomhetene som har blitt gjennomført. Det finnes ingen gode argumenter for å fornekte folkemordet, og det vet også Erna Solberg. Alle vet. Norge må gjøre det eneste rette og vise vei – vi må anerkjenne folkemordet på armenerne.     Aydar er fungerende leder av Agenda X, Antirasistisk Senters ungdomsavdeling.  

---
DEL