Et felles løft

Norge har gradvis kommet i en mer utfordrende sikkerhetspolitisk situasjon, noe som krever markante tiltak for å styrke Det norske forsvaret. Dette er blant konklusjonene i en fersk rapport som ble lagt frem i forrige uke.

Gardermoen 20140117.

Som en del av arbeidet med Forsvarets langtidsplan satte Forsvarsdepartementet ned en ekspertgruppe – også kjent som «Ekspertgruppen for forsvaret av Norge» – 15. desember 2014. Gruppen ble oppnevnt av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, og fikk i oppgave å levere en ugradert rapport om Forsvarets forutsetninger for å kunne løse sine mest krevende oppgaver knyttet til eventuell sikkerhetspolitisk krise og krig. Rapporten skulle ferdigstilles innen mai 2015, og også være et bidrag til debatt om hvorvidt dagens norske forsvar er egnet til å avverge og møte utfordringer knyttet til norsk og alliert sikkerhet. Nytt risikobilde. Resultatet – «Et felles løft» – ble presentert den 28. april, der leder av ekspertgruppen Rolf Tamnes overrakte rapporten til forsvarsministeren. Gruppen har analysert utviklingen på kort sikt – de nærmeste fire årene, og på lang sikt – de neste 20–30 årene. «Ekspertgruppens rapport er et viktig faglig innspill til den nye langtidsplanen om Forsvaret, men den er også et viktig bidrag til samfunnsdebatten,» sier hun, og legger til at hun ønsker seg en åpen og levende forsvarsdebatt i tiden fremover, og at «Et felles løft» legger et godt grunnlag for dette. Norge har de siste årene gradvis kommet i en tøffere sikkerhetspolitisk situasjon, noe som krever markante tiltak for å styrke Det norske forsvaret, ifølge rapporten. Det blir trukket frem at flere forhold har bidratt til at vi har et nytt trussel- og risikobilde, og at norsk sikkerhetspolitikk er på vei inn i en ny fase. Samtidig slås det fast at de nye oppgavene er for store for Norge alene – noe som vil bety at Forsvaret, storsamfunnet og Norges allierte må gå sammen om å foreta det nødvendige felles løftet, og på den måten skape en ny normalsituasjon. «Forsvaret må bruke mer av ressursene på operativ virksomhet, og storsamfunnet må yte sitt gjennom verneplikt, totalforsvar og en forsvarlig økonomisk ramme. Norge må dessuten bidra til å bygge et sterkt Nato gjennom å intensivere samarbeidet med sine nære allierte. Samtidig må naboskapet med Russland forvaltes klokt, basert på felles interesser,» står det i rapporten. Nato viktig. Den peker på fem prioritetsområder eller funksjoner som er særlig viktige for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar: Bedre etterretning og overvåkning, et mer robust ledelsesapparat for krisehåndtering, en troverdig avskrekkingsevne, norske og allierte styrker som er klare på kort varsel og kontinuerlig norsk nærvær i utsatte områder, samt bedre understøttelse av militære styrker. Like viktig som et felles løft er prinsippet om samtidighet i planlegging og operasjoner: Forsvaret må få dekket sine behov for logistikk og forsyninger der det trengs og når det trengs. «Forsvaret må kunne brukes, og derfor omstilles. Fregattene må kunne seile mer, og flere fly må være tilgjengelige på kort varsel, ikke minst i nord,» sier gruppeleder Tamnes til Ny Tid. Norge har siden 1990 deltatt i åtte kriger. Dette tallet tilsier at vi er på en andreplass i verden i krig utenfor eget territorium – samtidig som det store flertallet av verdens nasjoner ikke har deltatt i krig de to siste tiårene. «Slik situasjonen er nå, blir Det norske forsvaret mye brukt i internasjonale operasjoner. Men Forsvarets første oppgave er å forsvare landet. Denne oppgaven har vært forsømt,» sier Tamnes.

Det norske forsvaret brukes mye i internasjonale operasjoner, mens man har forsømt hjemmeforsvaret.

Det er viktig å huske på at Norge er et lite land som er avhengig av andre stater. Nato spiller dermed en avgjørende rolle. Forsvarsalliansens artikkel 5 – som fastslår at angrep på et Nato-land er et angrep på alliansen – utgjør det viktigste grunnlaget for et kollektivt selvforsvar, påpeker han. Slutt på «den dype freden». Ukraina-krisen innvarsler slutten på «den dype freden» i Europa. For første gang siden andre verdenskrig har en europeisk stat erobret en del av et naboland, noe som har forverret forholdet mellom Russland og de vestlige landene betydelig. Samtidig har den russiske militære evnen blitt større, noe som gjør asymmetrien i det norsk–russiske maktforholdet tydeligere. Dette innebærer også et økt trusselbilde når det gjelder nordområdene. Russland vil derfor være den viktigste faktoren i norsk forsvarsplanlegging i overskuelig fremtid, fremgår det av rapporten. «Russland har krenket Ukrainas selvstendighet, noe som er uakseptabelt. Retten må gå foran makten. Russland er ikke en del av det vestlige sikkerhetsfellesskapet, og det er vanskelig å fastslå hvordan dette forholdet vil utvikle seg,» sier Tamnes. Han legger til at russisk utenrikspolitikk kan ta en mer positiv vending, men at den kan også bli mer krevende for Norge og Nato. Mye tyder på at Asia–Stillehavet vokser frem som et nytt tyngdepunkt. «I rapporten har vi tegnet et bredt bilde av den geostrategiske situasjonen, hvor Kina blir den dominerende faktoren i tillegg til USA. Hva dette vil komme til å bety for USA er uklart – og om USA har overskudd til å ivareta sine interesser i Europa. Uansett vil USA i økende grad forvente at europeerne selv skal ta ansvar for den sikkerhetsmessige situasjonen i Europa,» sier han. Stabilisering. I tillegg til å fokusere på Russland og Kina, påpeker rapporten at det strekker seg et belte av svake stater fra Nord-Afrika til Sentral-Asia, og at dette bringer med seg ustabilitet og væpnet konflikt. Denne er regionen ustabil fordi «forsøk på ’regimeendring’, primært drevet frem av USA, har slått feil», og dette har «etterlatt seg svakt lederskap, statsoppløsning og ytterligere grobunn for ekstremisme».

«USA vil i økende grad forvente at europeerne selv skal ta ansvar for den sikkerhetsmessige situasjonen i Europa.» Rolf Tamnes

Når det gjelder deltakelse i utenlandsoperasjoner, er det ingen gode resultater så langt. Libya er et skrekkeksempel på hvordan et land med «hjelp» fra blant annet Norge har blitt brakt over grensen til totalt kaos, med mye mer lidelse nå enn før den såkalt humanitære intervensjonen. For å unngå at svake stater destabiliserer andre land i regionen, og blir brukt som fristeder for planlegging av terrorangrep mot vestlige land, konkluderer rapporten uansett med at det vil være behov for internasjonal støtte i mange år fremover. Samtidig kommer at terrorisme, dataangrep og langtrekkende missiler vitner om at geografisk avstand får mindre betydning enn tidligere. «I tillegg til de konvensjonelle truslene, preges det globale sikkerhetspolitiske landskapet stadig mer av en rekke ukonvensjonelle trusler som internasjonal terrorisme, organisert kriminalitet, dataangrep og piratvirksomhet. Mange av utfordringene dreier seg ikke primært om krig, men om samfunnssikkerhet,» sier Tamnes. Budsjett. Det har i det siste vært stor debatt vedrørende forsvarsbudsjettering. Flere allierte land har kuttet forsvarsbudsjettene sine kraftig som følge av den økonomiske krisen, mens både Kina og Russland har rustet opp. Sammenlagt innebærer dette økte krav til Norge om å bidra til egen og europeisk sikkerhet. USA krever at vi bruker minst to prosent av vårt budsjett til militære utgifter, og på Natos møte i Cardiff i Wales den 4. og 5. september 2014 ble det vedtatt en egen erklæring om det transatlantiske bånd, hvor det blant annet heter at «Nato binder USA og Europa sammen i forsvaret av felles sikkerhet, velferd og verdier». Det ble vedtatt at Nato styrker sin beredskaps-, reaksjons- og stridsevne samt sine militære kapabiliteter, og øker forsvarsutgiftene med minimum 2 prosent av brutto nasjonalprodukt innen ti år. For Norges del vil dette bety en økning på hele 15–16 milliarder. Ekspertgruppen lagt seg på et langt mer moderat nivå. «I rapporten har vi landet på at man bør øke forsvarsbudsjettet med to milliarder innen 2017, noe som ikke vil belaste samfunnet svært mye mer enn det som er tilfelle i dag,» sier Tamnes. Rapporten foreslår å heve bevilgningsnivået for å «styrke etterretning, tilstedeværelse, beredskap, utholdenhet og støtte til alliert virksomhet på norsk jord». I tillegg bør Forsvaret gjennomføre et effektiviseringsprogram «for å omdisponere minimum 3,5 milliarder kroner årlig til operativ virksomhet». Dette bør ifølge rapporten være oppnådd innen utgangen av 2020.


Papazian er frilans journalist for Ny Tid.

---
DEL