Et episk vennskap

En ny utstilling i Akademie der Künste i Berlin viser det innfløkte forholdet mellom tenkeren Walter Benjamin og dikteren Bertolt Brecht.

Hans-Georg Kohler
Kohler er fast anmelder for Ny Tid.

Benjamin und Brecht. Denken in Extremen – «Benjamin og Brecht. Ekstrem tenkning» – er tittelen på «stereoutstillingen» like ved S-Bahn-stasjonen Bellevue i Tiergarten i Berlin. På åpningen sto publikum som sild i tønne. En hittil upublisert avisartikkel av Walter Benjamin trakk spesielt mye oppmerksomhet: «Hva er det episke teater?» lå engang klar på desken til Frankfurter Zeitung, men ble i siste liten trukket tilbake av redaktør Bernhard Diebold, som hadde lite til overs for Brechts episke teaterkonsept. I margen kan man se Diebolds polemiske kommentarer skriblet ned med blyant. Han mente at det episke teateret rett og slett var vås («Affentheater»). Om Brechts nye teaterform skrev Benjamin: «Det episke teater setter spørsmålstegn ved underholdningskarakteren til teatret. Dette ryster teatrets samfunnsmessige betydning i grunnvollene ved å frata teatret dets funksjon i det kapitalistiske systemet – og kritiserer dets privilegier.» Brecht skrev: «Det episke teater er ikke det poetiske eller det politiske eller det biografiske eller det emosjonsløse. Det episke ved episk teater er utelukkende det episke i seg selv. […] Det kollektivistiske teatrets nye form kan bare være episk.»

Fellesprosjekt. Forholdet mellom Brecht og Benjamin var komplisert, men like fullt mangfoldig og produktivt. I den nylig utkomne Benjamin-biografien av Lorenz Jäger vies et helt kapittel til relasjonen mellom de to. Her blir Benjamin nærmest beskrevet som en som fotfølger Brecht. Han sniker seg innpå dramatikeren, nekter å gi slipp på ham og blir til slutt godtatt av den forfulgte. I 1924 introduseres de to for hverandre første gang, etter Benjamins ønske. Først i 1929–30 etableres et vennskap mellom de to intellektuelle som etter hvert resulterer i flere fellesprosjekter: Brecht og Benjamin utvikler en typologi om det å bo, diskuterer tilvante tankemønstre og møblert tenkning. Et annet prosjekt var en krimserie (Mordet i heissjakten) som aldri ble publisert. De planla et tidsskrift kalt «Krise og kritikk» i samarbeid med forlaget Rowohlt. Dette skulle bli en publikasjon som hadde til hensikt å fremme en form for inngripende tenkning; på vår tids språk kunne man kanskje definere det som intervensjonstenkning. «Kritikk av samtiden er intellektets eneste sanne holdning,» sa Benjamin. «Jeg er utelukkende for produksjon av intellekt,» sekunderte Brecht.

Biografi. Bertolt Brecht (f. 1898) begynte å skrive dikt allerede i barneårene. Fra 15-årsalderen ga han ut elevavisen Die Ernte sammen med en venn, og skrev prosatekster og et skuespill (Die Bibel). Etter 1914 publiserte Brecht diverse patriotiske reportasjer og kritikker i ulike aviser i hjembyen Augsburg. Sammen med venner komponerte han sanger som han akkompagnerte med gitar. Brechts karakteristiske arbeidsmetode viste seg tidlig: å realisere prosjekter i team med nær tilknytning til andre kunstformer som scenografi, musikk og grafikk. Brecht studerte medisin og filosofi i München. Der ble han kjent med ekspresjonistisk litteratur, noe som resulterte i skuespillet Baal. I 1918 ble Brecht mobilisert som sanitetssoldat ved et militærsykehus. Etter novemberrevolusjonen i 1918 deltok han i arbeider- og soldatrådet ved sykehuset. I 1920-årene flyttet Brecht til Berlin der han blant annet jobbet med ulike filmprosjekter. Brecht ble en overbevist kommunist med klare politiske mål. Hans store gjennombrudd kom i 1928 med musikalen Tolvskillingsoperaen som han skapte sammen med komponisten Kurt Weill.

«Kritikk av samtiden er intellektets eneste sanne holdning.» Benjamin

Verkauraens opphør. Brechts episke teater var analytisk. Tilskueren skulle manes til ettertanke og til å stille spørsmål heller enn å være medfølende. Senere kalte Brecht den nye teaterformen for «dialektisk teater». Han ville ikke tolke verden, men forandre den.

På lik linje med Brecht ble Benjamin sterkt preget av første verdenskrig. Benjamin (f. 1892) vokste opp i Berlin, og studerte tysk språk, filosofi og kunsthistorie. For å unngå utkommandering til første verdenskrig flyttet han studiene sine til Bern i Sveits, der han etter hvert tok sin doktorgrad. Senere arbeidet han som skribent for en rekke aviser og oversatte Baudelaire og Proust. I 1921 kjøpte han akvarellen Angelus Novus av Paul Klee, etter at hans forsøk på å gi ut et tidsskrift ved samme navn havarerte. Benjamin hevdet at den ubegrensede reproduksjonen av musikk, maleri, ja, kort sagt av alle kunstformer, førte til tap av kunstverkets aura. Den tekniske reproduksjonen av lp-plater, radioopptak, kunsttrykk et cetera medførte et verditap av originalen. Benjamins analyse forutsa et fortløpende forfall av den moderne kunstens aura, så vel som det episke teatrets og filmens. De nye kunstformene fremmer en materialistisk avmytologisering og overtar slik en funksjon i samfunnets frigjøringskamp, mente Benjamin. Ved å ha et positivt syn på massene går Benjamin ut over filosofene Adorno og Horkheimer, som hevder at massene søker adspredelse i kunsten, mens denne i sannhet krever betrakterens konsentrasjon. Fotografi og film representerer begynnelsen på slutten for den tradisjonelle kunsten, mente han: Historieforandrende krefter var satt i bevegelse.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.