Et elektromagnetisk monster

Hva om du kunne koble hjernen din til en mobil harddisk og kjøre den på datamaskinen. Ville datamaskinen i så fall kunne tenke og føle som en sapiens? Ville datamaskinen være deg? 

Ole Robert Sunde
Forfatter. Essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid. Se Gyldendal

 

9788280877369I Yuval Noah Hararis bok om menneskehetens historie, Sapiens, heter det siste og 20. kapittelet «Homo sapiens’ endelikt». Kapittelet er en pandang til Huxleys Brave New World og Spielbergs Jurassic Park – og det som i skrivende stund pågår i mange amerikanske laboratorier, er nok til å gi oss bakoversveis, all den stund den bioteknologiske revolusjonen ikke bare setter «et øre av storfebruskceller på ryggen til en mus», men også, som en forsker på Havard University foreslår: «Nå som neandertalgenomprosjektet er fullført, kan vi implantere rekonstruert neandertaler-DNA i en sapiens-eggcelle og dermed produsere det første neandertalerbarnet på 30 000 år […] Flere kvinner har allerede tilbudt seg å være surrogatmor for neandertalerbarnet.»

Men det er mer, mye mer, som det så lenge har stått i bøkene til science fiction-forfatterne. Vi har hørt om denne underlige skapningen kyborgen, som er en krysning av organiske og uorganiske materialer som mennesker med bioniske tillegg; det som begynte med briller, gebiss, pacemakere, kunstige hender og føtter etter å ha tråkket på miner eller blitt skadd i trafikkulykker, med andre ord proteser, men nå skriver Harari om noe helt annet og svært sofistikert: «Den siste generasjonen av høreapparater blir av og til kalt ‘bioniske ører’. Innretningen består av et implantat som absorberer lyd gjennom en mikrofon som er plassert i det ytre øret. Implantatet filtrerer lyder, identifiserer menneskestemmer og overfører dem til elektriske signaler som sendes rett til hørselnerven og videre til hjernen.»

Bioniske armer. Nå er det ikke bare Huxley eller Spielbergs uhyggelige verden vi ser omrisset av, men også Camerons Avatar-univers – det er kroppens fullstendige utskifting. Om ikke så lenge er det hodet som blir byttet ut, hvem er vi da, uten hodet, eller med en annens hjerne, ikke forbyttet bare, men omdannet nevrologisk til en annen hjernestamme? Og alt det som er inne i hodet følger med – hvem er vi da? Noe nytt i forlengelsen av homo sapiens’ virkningshistorie, eller det vi kaller for sjelen, om ikke laborantene er så kyniske at de ikke bryr seg om det sjelelige, bare om det organiske og det uorganiske; altså om det bioniske fungerer, og med det neandertaliske in mente, om noen er gale nok til å kunne fremprovosere, via en homo sapiens, som fødebærer et neandertalerfoster, og ved å innplantere bioniske armer – «den amerikanske elektrikeren Sullivan mistet begge armene opp til skuldrene i en ulykke i 2001. I dag har han to bioniske armer […] Det spesielle med Sullivans nye armer er at de styrers med tankekraft» – på en voksen neandertaler, for «bioniske armer kan for eksempel lages langt sterkere enn de organiske og få selv en verdensmester i boksing til å føle seg som en svekling».

Øyeprotese og kyborghai. Men alt dette har også en praktisk side som er av det gode, før det militære omgjør dette til noe annet og som kan bli et grusomt våpen: «Retina Implant», som er et tysk selskap, er i ferd med å lage en annen type protese; en retinaprotese som kan hjelpe blinde mennesker til å få noe av synet tilbake. Det er en mikroskopisk brikke som plasseres inn i pasientens øye, og fotoceller «absorberer lys som treffer øyet og omdanner det til elektrisk energi, som stimulerer de intakte nervecellene i netthinnen. Nerveimpulsene fra disse cellene stimuler hjernen, og der blir de omdannet til syn. Så langt gjør denne teknologien det mulig for pasienter å orientere seg i rommet, identifiserer bokstaver og til og med gjenkjenne ansikter.»

DARPA, Direktoratet som styrer det amerikanske forsvarsdepartementets forsknings- og utviklingsprosjekter, er på tampen, sies det, til å omdanne insekter til kyborger; dette er virkelig en ny verden – for meg, ikke for de amerikanske våpeningeniørene, for dem er dette gefundenes fressen, for å få en flue eller en kakerlakk implantert med elektroniske prosessorer, slik at de kan fly, lette og lande hvor som helst, mens de, på gulvet, inntil skosålene til en nordkoreansk general, eller på veggen til den russiske ambassaden hvor som helst i verden, om ikke på kontoret til en russisk femstjerners general, under taket som en organisk flue eller myhank, filmer og tar opp lyden mellom generalen og hans overordnede. I filmen Eye in the Sky av Gevin Hood (2015) spiller Helen Mirren en engelsk offiser som leder et angrep på en terrorcelle i Kenya. For å komme inn i et hus bruker det engelske forsvaret, via en agent på stedet, en mutert bille fra en mobiltelefon til å fly inn i huset og fra en takbjelke filme det hele som igjen blir tilbakesendt til Mirren i England og deres allierte i USA.

Eller til sjøs, for å utvikle – jeg holdt på å skrive «utdanne» – kyborghaier ettersom marinens forskere drømmer om å «kunne identifisere elektromagnetiske felt under vann skapt av undervannsbåter og miner ved å utnytte haiens naturlige evner til å registrere magnetisme, en evne som langt overstiger noen menneskeskapte detektorer».

Om ikke lenge er det hodet som blir byttet ut – hvem er vi da, uten hodet, eller med en annens hjerne, ikke forbyttet bare, men omdannet nevrologisk til en annen hjernestamme?

Krigspensum. Sett i lys – om ikke i skyggen – av den franske filosofen Gilles Deleuzes kommentarer om kontrollsamfunnet, så er disse teknologiske nyvinningene noe helt nytt – og det er ikke bare kontroll det handler om, men om en sofistikert plage, en plage vi ikke opplever som en plage, men snarere som en befrielse fra noe vi ikke vet hva er. Plagen har blitt omdannet til en befrielse, som om det å kurere all verdens sykdom alltid medfører – om ikke drar med seg – en bakside, et militært nivå, som gjør det helt store av de minste formatene. Å kunne holde visse svulster i sjakk vil sikkert også åpne opp for et forferdelig våpen som ikke jakter på metastaser, men på skjulte, innvendige, hemmelige tanker, og det som en gang var en boktittel på noe som var urørlig, er det første som faller: «Men tankene mine får du aldri.»

Og det blir jo nesten parodisk om det stemmer – som jeg leste, hvis ikke det er en parodi med bismak – at den ville og gale boken til Deleuze og Guattari som nærmest er et stykke anarkistisk grubling, Tusen platåer, blir brukt til undervisning på den israelske krigsskolen, som en annen type strategi for hvordan angripe en fiende som ikke aner hva som skjer; liksom fransk teori er den nye nøkkelen til å bekjempe både den indre og den ytre fienden – men jeg aner ikke hvordan det er mulig; det må være som å dyrke et krigsspill der det helt uforutsigelige får fienden til å komme i villrede, og ikke aner hva de skal gjøre, og i denne usikkerheten og nølingen ligger det et forsprang. Snart er det vel Walter Benjamin som blir pensum på en krigsskole.

Hva kunne en krigsskole bruke Walter Benjamin til? Hans lesning av Kafka eller Proust, om ikke Baudelaire, eller noen av hans skjønnlitterære bøker som Enveiskjørt gate eller Barndom i Berlin, hvis ikke hans verk om Paris, om ikke reisebrev fra Oslo og Bergen for å ta Hurtigruten? Da legger han av seg sin allegoriske lesning, som om to av våre største byer har et format som ikke kler en allegorisk lesning: «Tingene er rene: Tre er tre, messing er messing, teglstein teglstein. Renslighet driver dem tilbake i seg selv, gjør dem inntil margen identiske med seg selv.» Og så ankommer han Svolvær: «Gatene i Svolvær er tomme. Og bak vinduene er papirrullgardinene nedtrukket. Sover menneskene? Det er etter midnatt; fra en bolig høres stemmer, fra en annen lyder fra et måltid.»

Liksom en mer avkledd Walter Benjamin ville være enklere å bruke enn den som allegoriserer Paris og byens flanerende levemann Baudelaire, får Harari det siste stikket i sine beskrivelser av en ny verden: «Tenk om du kunne koble hjernen til en mobil harddisk og kjøre den på datamaskinen. Ville datamaskinen din i så fall kunne tenke og føle som en sapiens? Og ville den da være deg, eller en annen? Hva om dataprogrammerere kunne skape en helt ny, men digital hjerne bestående av datakoder, jeg-følelse, bevissthet og hukommelse? Ville den være en person hvis du kjørte dette programmet på datamaskinen din? Ville du bli siktet for drap hvis du slettet det?»

Hvem kontrollerer en slik bionisk hjerne, og hva kan den utrette? Installert i en drapsmaskin, tilsynelatende disiplinert, før den, sammen med sine frender, utsletter homo sapiens, slik dinosaurene en gang ble borte – og slik at Foucaults siste ord i hans berømte bok Tingenes orden blir en sannhet uten modifikasjoner: «At mennesket vil bli utvisket, liksom et ansikt risset i sand i strandkanten.»

---
DEL