Mange i Norge har hørt om forholdet mellom Leonard Cohen og norske Marianne Ihlen, som var inspirasjonskilden for «So Long, Marianne» og andre av hans kjente sanger. Forholdet fikk også en del oppmerksomhet i internasjonal presse i 2016, da den kanadiske artisten – som også selv var ved slutten av livet – skrev en kjærlig siste hilsen til den døende Ihlen. Hun gikk bort to dager etter hun mottok brevet. Tre måneder senere døde Cohen.
Dette brevet er gitt en sentral plass i den erfarne britiske dokumentarfilmskaperen Nick Broomfields ferske film om Ihlen og Cohen, med tittel Marianne & Leonard: Words of Love. I slutten av januar hadde dokumentaren premiere på Sundance International Filmfestival i USA, og deretter var den åpningsfilm på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki i begynnelsen av mars. Det var på sistnevnte festival Ny Tid så filmen – som har blitt en fascinerende og bevegende fortelling om to mennesker som åpenbart berørte hverandre dypt.
Kontroversielle portretter
Broomfields forrige film Whitney: Can I Be Me fra 2017 handlet om artisten Whitney Houstons liv og tragiske død. Tidligere har han laget Kurt & Courtney (1998) og Biggie & Tupac (2002) om henholdsvis Kurt Cobains forhold til Courtney Love og de to rapperne The Notorious B.I.G. (også kalt Biggie Smalls) og Tupac Shakur, som begge ble skutt og drept. Med andre ord er han ikke ukjent med dokumentarer om avdøde musikere.
Under premieren på Sundance-festivalen beskrev regissøren Marianne & Leonard: Words of Love som den første kjærlighetshistorien fra hans hånd. Broomfields øvrige filmer om musikere har gjerne gravd i konfliktfylte sider ved deres liv (og død), og til dels vært kontroversielle. For eksempel rettet han i Kurt & Courtney sterke anklager mot Courtney Love, og diskuterte hvorvidt hennes ektemanns dødsfall virkelig var et selvmord. (Riktignok konkluderte filmen med at det ikke nødvendigvis er så mye hold i spekulasjonene om noe annet.)
Fri kjærlighet
Filmen om Ihlen og Cohen er på sin side et varmt portrett av de to hovedpersonene, selv om den ikke skygger unna problemene i forholdet deres. I tillegg har Broomfield – som ofte inntar en deltakende rolle i filmene sine – et personlig utgangspunkt for denne dokumentaren.
Som 20-åring ble han nemlig selv kjent med Ihlen på den den greske «kunstnerøya» Hydra i 1968, og var i en kort periode hennes elsker. Hun hadde flyttet til øya flere år tidligere med sin første ektemann, den norske forfatteren Axel Jensen. Ekteskapet beskrives ikke som spesielt lykkelig i filmen. Etter at hun og Jensen hadde gått fra hverandre, innledet Ihlen et forhold til en annen forfatter på Hydra, hvis navn var Leonard Cohen.
Filmen skildrer det frisinnede livet på øya, som tiltrakk seg ulike kunstnere og mennesker på søken etter en dypere mening – eller som rømte fra noe. Cohen framstår som en omsorgsfull stefar for «lille Axel» – Ihlens sønn med Jensen – men det levnes liten tvil om at bohemtilværelsen på Hydra med fri sex, mye rus og hyppige innslag av hva man må kalle omsorgssvikt, ikke alltid var av det gode for de yngste.
Som 20-åring ble filmskaperen selv kjent med Ihlen på ‘kunstnerøya’
Hydra i 1968.
Filmen forteller også om Leonard Cohens karriere, fra han forlot arbeidet med romaner til fordel for å skrive sanger – og lærte seg å like å framføre dem selv. Dette førte til flere perioder med innspillinger og annet musikkrelatert arbeid i hjemlandet Canada samt omfattende turnévirksomhet rundt om i verden. I mange år vendte han jevnlig tilbake til Marianne på Hydra, men de øvrige periodene var neppe gunstige for forholdet deres. I filmen forteller Cohen selv at han lenge var nærmest besatt av seksuelle møter med ulike kvinner, som artisttilværelsen åpnet for.
Viktig inspirator
Ihlen har ofte blitt omtalt som Cohens muse, noe også denne filmen vektlegger. Broomfield forteller endatil at hun hadde en liknende funksjon for ham selv, da det var Ihlen som oppfordret ham til å bli dokumentarfilmskaper.
I dag kan begrepet «muse» føles noe utdatert, som en romantisk idé om den unge kvinnen som ved sin skjønnhet og villighet inspirerer den begavede, mannlige kunstneren. Men noen mennesker har unektelig et talent for å forløse andres skapertrang, enten de er utøvernes elskere, kreative konsulenter eller for den saks skyld «coacher». I filmen omtaler også den kvinnelige artisten Julie Felix Marianne Ihlen som sin muse. Dokumentaren belyser egenskapene som lå til grunn for den norske kvinnens evne til å inspirere, og understreker hvor viktig hennes rolle var i så måte. Filmen fokuserer imidlertid mest på kjærlighetsforholdet mellom Marianne og Leonard, i en fortelling basert på velfungerende kombinasjoner av nye intervjuer og eldre arkivklipp. At både Ihlen og Cohen høres jevnlig på fortellersporet, bidrar til opplevelsen av å komme tett på begge to.
Marianne Ihlen flyttet etter hvert tilbake til Norge, hvor hun giftet seg på ny og valgte et mer ordinært liv. Med dette formidler filmen et budskap om at man kan finne kjærligheten flere ganger, uten å svekke inntrykket av at båndet mellom henne og Leonard Cohen var noe helt spesielt. Blant intervjuobjektene er Ihlens norske venn Jan Christian Mollestad (som også er en av filmens produsenter), og gjennom hans opptak får vi mot slutten se hennes reaksjon da hun på sykeleiet mottar det mye omtalte brevet. Sammen med Mollestads muntlige øyenvitneskildring er dette et dypt rørende øyeblikk – hvor noen enkle, men vakre ord bekrefter at kjærlighet kan vare evig, selv om forhold tar slutt.
