Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Et dukkeliv 

Silicone Soul
Regissør: Melody Gilbert
(USA)

Kunne du vurdert å etablere et langvarig kjærlighetsforhold til en silikondukke? I Melody Gilberts tankevekkende dokumentar utforskes forholdet mellom mennesker og dukker, og som tilskuer trekkes du langsomt inn i en øvelse i menneskelig empati og medfølelse.

Alle lengter etter intimitet, kjærlighet og samvær. Forsøket på å realisere disse idealene kan bli til en livslang søken, og om du skulle lykkes, kan det være likeså vanskelig å få det til å vare. Men hva skjer dersom du ikke skulle lykkes – i alle fall ikke på den tradisjonelle måten? Hva om lengslene dine rettes mot noe så merkverdig at omgivelsene har vanskelig for å akseptere dem? 

I sin siste film Silicone Soul utforsker Melody Gilbert livene og erfaringene til mennesker som finner kjærlighet, trøst og selskap i menneskeliknende silikondukker. Og istedenfor å kalle disse menneskene sprø og forskrudde, klarer regissøren å skildre dem uten å virke fordømmende. Resultatet er et glimt inn i en verden der ensomhet står i sentrum, og det grunnleggende menneskelige behovet for tilknytning og kjærlighet.  

Innlevelse

Silicone Soul er en blanding av intervjuer, dagligdagse scener og animerte sekvenser hvor det underliggende spørsmålet hele tiden er: Hvordan kan en dukke gi mening til et menneskes liv? 

Dette er noe hovedpersonenes nærmeste knapt har tid (eller mot) til å undersøke. Som en søken etter svar blir Gilberts film derfor både dyptgående og kompleks, og gjør Silicone Soul til en øvelse i menneskelig innlevelsesevne. 

Filmen berører temaet teknologi og spørsmålet om menneskeliknende roboter kan bli livsledsagere. 

Også andre filmer har tematisert ukonvensjonelle menneske–dukkeforhold, men ofte ikke på samme omsorgsfulle og fordomsfrie måte. Et unntak er Dream Girl (2018) – en kort og rørende dokumentar av Oliver Schwartz. Filmen følger dagliglivet til en mann som har en dukkekjæreste. 

Fiksjonsfilmen Lars and the Real Girl (med Ryan Gosling) forteller om mannlig sårbarhet og et samfunn som trosser både fordommer og pinefulle følelser for å spille med i de trøsterike illusjonene til filmens hovedkarakter. Enhver tilskuer forstår at dukken symboliserer det han lengter etter, men aldri har klart å finne i en annen, levende person. 

Mann-og-dukke-temaet er imidlertid en gullgruve også for spekulative show – som Guys and Dolls, en amerikansk tv-dokumentar som leter frem det avvikende og fetisjis-
tiske i de portretterte mennenes historier. En av dem, Davecat – som lever med både konen og elskerinnen sin – begge dukker – blir portrettert også i Gilberts film, samt i en episode av tv-kanalen TLCs My Strange Addicition. 

Gilberts store fortjeneste ligger både i den ydmyke tilnærmingen til verdenen hun utforsker og i at hun går utover den seksuelle tematikken. Også andre forhold mellom dukker og mennesker blir undersøkt; vi får blant annet se hvordan silikonbabyer kan gi trøst til demente og hvordan en silikondukke hjelper et par gjennom vanskelige tider. 

Filmen viser også hvordan dukkene, som gjennomgående er perfekt proporsjonerte og «vakre» på ulike måter, kan omformes til kunst. Et eksempel er bildene til Stacy Leigh, en fotograf med en sterk dukkefascinasjon, som utforsker sine egne utilfredsstilte behov for kvinnelige vennskapsforhold gjennom sine arbeider.

Robot som partner

Ved bruk av ulike innfallsvinkler utvider Silicone Soul samtalen om forholdet menneske–menneskesurrogat fra kun å handle om sex til også å snakke om de andre funksjonene dukkene kan ha – også emosjonelt. Og ettersom perspektivene blir flere, bryter også kameraet gjennom den perfekte fantasiforestillingen dukkene synes å legemliggjøre. Silikonet trevler seg, deler kollapser, teksturer endres og ufullkommenheter kommer til syne – ting som for en stund setter fetisjismen og de seksuelle assosiasjonene på pause. 

At dukkene også har mangler bringer denne fantasiverdenen litt nærmere virkeligheten og gir en øm brodd til fortellingen: I likhet med sine menneskelige partnere, eldes også dukkene. 

I likhet med sine menneskelige partnere, eldes også dukkene.

Mot slutten av filmen berører Silicone Soul også temaer som teknologisk utvikling og kunstig intelligens, og åpner for spørsmålet om hvorvidt menneskeliknende roboter kan fungere som livsledsagere i fremtiden. Med programvare som gjør interaksjon mulig og et utvidet handlingsregister i dagens silikondukker, er dette ikke et utenkelig scenario. 

Men denne delen av filmen blir mest en distraherende avsporing – Silicone Soul føles rik og avrundet uten. Filmen overlater imidlertid til sitt publikum å ta stilling til tematikken. Uansett ståsted vil forståelsen for de portretterte og deres dukkeforhold være utvidet ved filmens slutt. Alt i alt er den en øvelse i empati, som vil gjøre enhver nysgjerrig kikker til et medfølende vitne. 

Bianca-Olivia Nita
Bianca-Olivia Nita
Nita er freelance journalist og kritiker for Ny Tid.

Du vil kanskje også like