Et brudd med ironien

I Carl Frode Tillers nye roman tas det et oppgjør med ironien og 90-tallet. Terrorangrepet gjorde at han trengte en vei ut av mistenksomheten. Men: – Jeg har ingen politiske motiver når jeg setter meg ned og skriver, bedyrer han overfor Ny Tid.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Intervjuet. «Tillerformelen». «Tillerinstinktet.» «En thriller fra Tiller.»

Dette er noen av overskriftene man har kunnet lese i landets aviser den siste uka. Når Carl Frode Tiller (f. 1970) gir ut ny bok, attpåtil den siste romanen i trilogien «Innsirkling», står hele kultur-Norge klart med spisset penn. I Ny Tid ble boka anmeldt av Runa Kvalsund sist uke, under tittelen «Ei potensiell forløysing».

For hvem er egentlig den mystiske David? Og hvem er vi? Kritikerne jubler og konkurrerer i ordspill. Hva tenker så den bejublede romanforfatteren fra Namsos i Nord-Trøndelag?

– Jeg skal egentlig ned og hente… jeg har en sånn skolestarter, en som begynner i første klasse i dag, så jeg må egentlig ned og hente henne etter hvert. Men du får bare fyre løs, så ser vi hvordan det går, sier Tiller til oss.

Det er mer enn én viktig begivenhet som finner sted denne mandagsmorgenen vi intervjuer ham: «Innsirkling 3» er endelig ute i norske bokhandlere, og en av Carl Frode Tillers døtre har sin første skoledag. Det krever litt sjonglering. Tiller kommer rett fra et annet intervju med NRK; det har i det hele tatt vært tett med intervjuer den siste uka. Dette for en forfatter som ofte har antydet at selve markedsføringsstyret rundt romanutgivelser er noe han godt kunne vært foruten.

Da debutromanen «Skråninga» kom ut i 2001, en bok som ble en braksuksess med Brageprisnominasjon og mer til, sa han for eksempel nei til å reise rundt og signere bøker. «Carl Frode Tiller er nok ikke drømmeforfatteren for forlagets markedsføringsavdeling,» konkluderte ei avis.

– Forfatterskapet ditt har helt fra begynnelsen av vært veldig synlig, du har fått mye oppmerksomhet, og en overveldende positiv mottakelse. Har det påvirket måten du skriver på?

– Nei, det har ikke det, altså. Mange lurer på det, de tror man føler et veldig forventningspress eller kanskje blir veldig blasert, men det er ikke sånn i det hele tatt. Jeg tenker ikke på mottakeren når jeg jobber. Når jeg er ferdig er jeg jo veldig spent; det innrømmer jeg glatt. Det betyr mye for meg hvordan kritikere og lesere tar i mot boka – det skulle kanskje bare mangle. Så nå er det spennende, men ikke når jeg jobber. Det er noe av det deilige med å være forfatter, synes jeg, at man kan sette seg ned og skape sitt eget fiksjonsunivers uten å tenke på hva andre synes. Og du kan tenke deg – nå har jeg jo sittet i fire år uten å ha snakka med noen om stoffet, og man sitter ikke i fire år og tenker på hva andre kommer til å si, svarer Tiller.

Forfatteren som kjellermenneske

Tiller er kjent for ikke å vise fram romanutkastene sine til noen under tilblivelsen, og han har tidligere uttalt at det ikke ville passet ham å gå på skriveskole og skulle dele utkast og utdrag med andre for kommentarer og tilbakemeldinger. Når Tiller skriver, noe han bevisst behandler som et arbeid, minst 5 timers skriving hver dag, setter han seg ned i kjelleren hjemme i huset i Trondheim, som ble bygget under krigen og har en halv meter tjukke betongvegger.

Utgangspunktet for «Innsirkling»-bøkene er et hukommelses- eller identitetstap. En avisannonse dukker opp med bilde av en mann som skal ha mistet hukommelsen, og personer som kjenner ham oppfordres til å skrive brev til ham. Opp igjennom bøkene får vi lese disse brevene: Familiemedlemmer, venner og bekjente skildrer sine historier om og med David. Samtidig får vi noen glimt av livene til de samme personene på den tida brevene skrives, liv som gjerne former en kaotisk og fortvilet kontrast til de mer «ordnede» historiene i brevene. Tillers jeg-fortellere er som regel over gjennomsnittlig sensitive for sin egen virkning på andre, og intenst oppmerksomme på andres væremåte og reaksjoner. Leseren gis dermed en spesiell innsikt i hverdagens små maktspill, misforståelser og kommunikasjonsbrister.

– Karakterene dine er svært selvbevisste – er dette noe av et tema i seg selv i bøkene?

– De er kanskje det – i hvert fall er de veldig vare for hva andre folk tenker og synes og mener om dem. De merker hvordan det de sier og gjør ofte blir motsatt av det de egentlig ønsker og tenker, uten at de helt skjønner hvorfor det blir sånn. Også er de ofte livredde for, eller tolker i hvert fall veldig fort ting som krenkelser. Sånn sett fører den selvbevisstheten kanskje ikke så mye godt med seg…

Tiller fortsetter:

– Samtidig inngår jo det med selvbevissthet litt i den identitetstematikken jeg har hatt en plan om å skrive fram – det dreier seg jo mye om hvordan man tenker om seg selv, hvordan man konstruerer sin egen identitet, og i hvor stor grad man har makt over sitt eget selvbilde. Det er jo krefter som virker inn, både i makro- og mikroperspektiv: På den ene side har du de større kreftene i samfunnet – politiske, økonomiske, sosiokulturelle faktorer – på den andre sida har du de begrensningene og innflytelsene som kommer fram når karakterene samhandler med familie og venner, det psykologiske og det man kan kalle mikrososiologiske faktorer. Så jeg ville heller sagt at selvrefleksjonen og selvbevisstheten hos karakterene henger sammen med en slags hovedtematikk. Handlinga foregår i 2006, mens hendelsene skildret i brevene skjer på nittitallet. Den vekslinga var jo også skrevet fram som et ledd i den identitetsforskninga jeg har jobbet med i bøkene. Jeg prøver å vise hvordan livene til disse personene i 2006 påvirker måten de tenker om sitt eget liv på – hvordan de ruller opp sin egen historie og Davids historie på.

– I den siste boka setter jeg jo spørsmålet om identitet enda mer i sammenheng med den generelle samfunnsutviklinga, med større endringstakt, løsrivelse fra gamle sosiokulturelle bånd, internasjonalisering, globalisering, osv. Du som enkeltindivid kan kanskje føle at du drukner litt, og dermed får du behov for å vises – det kan du også lese inn i både det du nevner om selvbevissthet – og i det hele tatt med identitetsproblematikken. Jeg skriver nokså eksplisitt om det i kapittelet om Susanne, forklarer forfatteren.

Om Loe og 90-tallsmennesket

Susanne, en av brevskriverne, er en tidligere kjæreste av David. I brevet skildrer hun blant annet deres første møte i studentkantina på Dragvoll (NTNU), og hvordan hun, som radikal og relativt rigid, ung miljøverner, blir utfordret av Davids skeptiske, noe mer ironiske, men også åpnere holdning til tilværelsen. De diskuterer blant annet Erlend Loes roman «Naiv. Super», som David tolker som en generasjonsanalyse, en skildring av det handlingslammede nittitallsmennesket, overveldet av valgmuligheter.

Susanne avviser derimot boka som et uttrykk for den ekstreme individualismen og egoismen i et oljemettet Norge.

– De diskusjonene fungerer jo som et slags bakteppe for det hele – altså for hele sirkelen. Men man skal huske at det som er lagt i munnen på David, ikke alltid er til å stole på; han unndrar seg jo sin egen tolkning rett etterpå igjen, ikke sant. Sånn sett er han jo en typisk nittitallsfigur, som aldri står for det han mener. Man vet aldri helt hvor man har ham, han er alltid et annet sted.

Det skjer en interessant vending mot slutten av «Innsirkling 3», der David, som nå selv har fått komme til orde, blir utfordret på nettopp det unndragende, distanserte ved sin egen livsførsel. Han blir utfordret til å ha mer tillit til språket, og til andre.

– Karakterene tar et slags oppgjør med 1990-tallsironien?

– Ja, man kan absolutt lese det sånn. De prøver i hvert fall å gjøre oppgjør – eller får et oppgjør med seg selv som de kanskje ikke hadde sett for seg på forhånd. Og så kan man si at David, for eksempel, må bestemme seg for om han vil bli et mer tillitsfullt menneske, som stoler mer på omgivelsene, på sine medmennesker og på språket. Han kom jo inn i universitetslivet, har vokst opp med den grunnleggende mistenksomheta som rådde på nittitallet… Jeg prøvde, mer og mer i løpet av bok 3, å søke en vei ut av den dyrkinga av tvil og tvisyn og mangfold – ja, ut av den fiksjonsverdenen, den fiksjonaliteten som David fram til nå har levd i hele tida. Det var nødvendig å finne en sånn vei ut, ei vending var nødvendig, rent litterært sett.

22. juli-effekten

Tiller forklarer at terrorangrepet i Norge 22. juli 2011, der 77 mennesker ble drept, har satt sitt preg på siste bind i trilogien.

– Samtidig ble 22. juli viktig for hvordan boka utvikla seg, blant annet i den forstand at jeg så en del likheter mellom terroristen og min egen hovedperson. Jeg tror ikke at David kunne ha gjort noe sånn, akkurat. Men begge to lever i et oppdikta univers: Anders Behring Breivik dikter jo på en måte opp sin egen verden, med riddere og så videre, henter uniformer og medaljer på nettet og jeg vet ikke hva.

– Der dikter han jo også opp, skaper seg en fiende. Jeg så noen sammenhenger mellom det og hvordan David lever seg lenger og lenger inn i en sånn uvirkelighet. For Behring Breivik endte det jo katastrofalt, i og med at han aldri ble korrigert underveis… Jeg så hvordan min hovedperson, og jeg selv, for så vidt, drev og dyrka den forestillinga om at språket ikke kan bli virkeligheten – forlengelsen av det blir jo nettopp at man ikke når hverandre, og dermed heller ikke kan la seg korrigere. Jeg så stadig sterkere at dette var en karakter som i verste fall kunne gjøre hva som helst. På den måten førte en del av de referansene og diskusjonene som oppsto i etterkant av 22. juli – særlig det jeg så, eller hørte, om behovet for en større grad av tillit – til at jeg begynte å endre litt kurs. Jeg følte et veldig sterkt behov for å skrive inn det her i boka, rett og slett. Og som nevnt fantes det allerede et litterært behov for ei vending, sier Tiller. Og tilføyer:

– Jeg trengte en vei ut av mistenksomheta, av postmodernismen, så å si. Det føltes lite tilfredsstillende å bli værende i… det at man ikke når hverandre. I de to første bøkene prøver jeg i stor grad å beskrive situasjoner der kommunikasjonen feiler – jeg dyrker en sånn kommunikasjonsbrist.

– David kommer etter hvert i tale, i noen nedskrevne dialoger med en psykiater…

– Jeg var veldig i tvil om jeg skulle ta med de scenene med psykiateren. Det vanlige utgangspunktet for en forfatter i den situasjonen, når en begynner å skrive om sånne terapitimer, ville jo være å gjøre det som en kritikk av psykiatrien. Men i dette tilfellet prøver jeg å vise at det kan fungere også. Psykiateren utfordrer ham til å vise en større tillit til språket, til samtalen, at det går an å nå fram til folk i samtalen. At samtalen kan føre noe godt med seg, hvis man bare snakker åpent, ærlig og oppmerksomt. Så derfor ble jeg også mer og mer sikker på, etter hvert, at de psykiatersamtalene var nødvendige å ha med. Det er jo et brudd i boka, selvfølgelig.

– David forholder seg i stor grad til spørsmålet om tillit som et valg, i nærmest eksistensialistisk betydning?

– Det kan du godt si – men samtidig så er det jo psykologi oppi alt det der. David er også en sånn person som aldri har tatt sjansen på, eller aldri vært i stand til, å tro at han blir godtatt, eller likt eller elska. Når psykiateren bringer temaet tillit på banen, handler det jo også om det. Så det er ikke bare et sånt bevisst, intellektuelt valg. Slik som vi snakker om boka nå, så høres det jo nesten ut som om det blir en veldig lykkelig slutt. Men jeg ser jo på det som en veldig åpen slutt.

Absurd rikdom

– Dette er ikke bare en fortelling om David, et enkeltmenneskes identitet, men også en historie om Norge?

– Ja, det er jo det. David er født i 1970, akkurat som meg, og det er jo omtrent da Norge oppdager oljen. Når vi følger hans historie fra 1970 til 2006, og får den fortalt gjennom så mange ulike folk som det vi har gjort, folk fra ulike klasser og miljøer, så blir det også en fortelling om Norge – og oljenasjonen Norge. Det var vel fra rundt 1980 at oljepengene begynte å strømme gjennom det norske samfunnet, og det ser man avleiringa av i teksten. For det skjer jo en bevegelse vekk fra et fattig – eller, langt derifra, men i sammenligning – samfunn til den rikdommen som preger Norge utover 80- og 90-tallet, og tidlig 2000-tall. Og det er jo en sånn absurd rikdom at vi nesten ikke ser den – at vi nesten må dra til Nicaragua for å få øye på den, sånn som Susanne og David gjør i boka.

– Den karakteren som best legemliggjør det nye Norge i «Innsirkling 3» er kanskje Rikard, sønnen av det som blir kalt «Lakskongen fra Bangsund», som har tatt over farens ekstremt suksessrike og etterhvert multinasjonale fiskeoppdrettskonsern?

– Ja. Rikard blir skildra av en bror som ikke liker ham, så han kommer ikke så heldig ut i boka. Men han leder jo et selskap som driver grov utnyttelse av arbeidsfolk og miljø, på den andre siden av jordkloden. Rikard er på mange måter en parallell til David. Han lever også i det fiktive, han er en sånn forretningsmann som sitter på kontoret sitt og tar beslutninger som får store konsekvenser for folk andre steder i verden – men greier ikke å forholde seg til det som virkelighet, eller gjør i hvert fall ikke det. For ham dreier det seg om tall og figurer, og muligheter til å tjene penger.

– På omslaget har det omrisset av et mannehode, som har vært trilogiens visuelle signatur, fått en «krone» av oljeplattformer og heisekraner… Er vi blitt en nasjon av dekadente oljeprinser?

– Tja… Det blir vanskelig å skulle sette noen sånn diagnose på Norge som samfunn. Jeg skal ikke si så mye om det, egentlig.

– I det siste har det gått en liten debatt på twitter om litteraturens «pre-politiske potensial» – i den forstand, hvis jeg forstår det rett, at litteraturen kan utforske grunnbetingelsene som former oss som mennesker før man i det hele tatt når et «politisk» stadium – har det vært noe mål for deg?

– Eh, altså, nei. Jeg får heller si, at når jeg sitter og arbeider med en roman, og når jeg bruker realisme så sterkt som jeg gjør, så vet jeg at politikk og samfunnsspørsmål gjennomstråler skrifta – manifesterer seg i skrifta uansett. Men jeg har aldri vært sånn at jeg har noe politisk budskap, eller noe sånt.

Lar stemmer høres

– For å avslutte med et nesten parodisk spørsmål: Hva kan litteraturen «gjøre for oss»?

– Ja, det er jo så mye. En av de tingene som den typen litteratur jeg skriver kan gjøre er kanskje å gjøre leseren i stand til å sette seg inn i andre menneskers syn på verden, deres virkelighet, på en bedre måte, og så… i den forlengelse, også å se at ens eget liv kunne vært helt annerledes. I det ligger det jo ei slags plikt. Jeg kan sette meg ned og skrive fram hvilken som helst stemme, også stemmer som vi ikke liker å høre om eller ikke liker å være i. Som vi ikke liker å se. Og det har jo også et viktig demokratisk aspekt ved seg, å la flest mulig stemmer høres. Alt det her er jo mer en konsekvens av en måte å jobbe på, en konsekvens av litteraturen, enn noen målsetning jeg har når jeg setter meg ned og skriver. For skrivinga kommer jo av en indre drivkraft som jeg har hatt siden jeg var liten. Jeg har ingen sånne edle, politiske motiver når jeg setter meg ned og skriver skjønnlitteratur. Og det tror jeg er like greit.

---
DEL