Et bilkræsj i sakte kino

Smertefullt pinlig og underholdende skandaledokumentar, som avdekker det amerikanske politiske showet i Trumps tidsalder.

Weiner
Regi: Josh Kriegman og Elyse Steinberg

Fra ståstedet til den skandaliserte tidligere kongressmannen Anthony Weiner virket det kanskje som en god idé. Etter å ha falt i dyp unåde da han ved et uhell tvitret bildet av den erigerte penisen sin til tusenvis av følgere, bestemte han seg for å stille i ordførervalget i New York City i 2013.

Den karismatiske Weiner var overbevist om at han kunne gjøre et politisk comeback, og ga sin tidligere stabssjef Josh Kriegman og medregissør Elyse Klingman full tilgang til å filme prosessen.

Weiner hadde enda et ess i ermet. En av pådriverne var hans lojale kone og mor til hans barn, maktmegleren Huma Abedin – for øvrig Hillary Clintons nærmeste rådgiver i inneværende presidentkampanje.

I løpet av Weiners første halvtime klarer den stridslystne underdogen å vinne gehør hos ulike New York-velgere som så gjerne vil tro på at kandidaten har sluttet å sende seksuelt ladede tekstmeldinger til sine kvinnelige beundrere. Men så faller det hele sammen. Det oppstår nye telefonsexanklager lenge etter Weiners første syndsbekjennelse. Ethvert håp om forsoning blir i stedet til en kaotisk, frydefull medieydmykelse av Weiner, som i all sin stoisisme bestemmer seg for å fortsette til tross for stormens negative innflytelse på ekteskapet, og til tross for at vinnersjansene er minimale.

Skandale på skandale. Deprimende? Ja, men Weiner er en betimelig beretning som sannsynligvis kommer til å bli en dokumentarisk hjørnestein i sagaene om de sammenfiltrede systemene i den amerikanske valgprosessen – på linje med Robert Drews innflytelsesrike Primary (1960) og Chris Hegedus og D.A. Pennebakers Clinton-fortelling The War Room (1993). Forskjellen er at Weiner ikke handler om en triumf, men snarere fremstiller kandidatens selvdestruktive, flammende kræsj fra innsiden av cockpiten. Klingman og Kriegmans nyanserte dokumentar er overbevisende pinlig og skikkelig underholdende – og ofte begge deler på én gang.

Når den nye sexmeldingskandalen blusser opp, prøver Weiner og Abedin raskt å forberede en uttalelse mens pressen flokker seg sammen utenfor kontoret deres. Weiner ber assistenten om å forlate rommet, men tillater at kameraet blir værende. Mens paret desperat forsøker å holde skaden i sjakk, begynner tv-kanalene å vise Anthony Weiners siste penisbilder – fotografier som Abedin ennå ikke hadde sett. Den resignerte stillheten som følger, bærer med seg både sorg, oppløsning, slutten på alle vinnersjanser og slutten på ekteskapet (Weiner og Abedin ble separert i august).

En av Weiners telefonsexkontakter bestemmer seg for å slå leir rett utenfor kampanjekontoret med media på slep.

Mareritt. Men selv etter alt dette bestemmer den sta Weiner seg for å fortsett valgkampen. Dokumentarens siste time er en svimlende parade av ulike konfliktfylte basketak, løftet frem av surrealistiske pressekonferanser og teatralske tv-opptredener.

I en helt utrolig scene gjennomfører Weiner en planlagt opptreden i City Island i Bronx, en valgkrets der vemmelsen over udådene hans er ekstra fremtredende. Det anspente møtet åpner med et hav av hvesing og buing – men på et eller annet vis klarer den selvsikre politikeren å snu stemningen, og klarer til og med å få applaus. I likhet med de mange motstridende følelsene filmen vekker, er det i disse øyeblikkene vi merkelig nok heier på Weiner – modig, men dømt til å tape.

Anthony Weiner selv hevder at hverken han eller Huma Abedin har sett filmen, som fikk Grand Jury Doc-prisen under årets Sundance-festival. Likevel har Weiner gitt uttrykk for irritasjon over at filmskaperne ifølge ham selv har overdrevet Abedins rolle i filmen for å selge den inn bedre. Men saken er at selv når Abedin bare befinner seg stille i bakgrunnen, er hun kanskje den mest fascinerende figuren i Weiner. Midt i ektemannens kaotiske sammenbrudd mister Abedin – som er fullstending klar over kameraets tilstedeværelse og hvordan publisiteten kan påvirke Hillary Clintons kampanje – aldri fatningen. Da er det lite som gjør mer inntrykk i Weiner enn Huma Abedin når hun svarer på spørsmålet om hvordan det går: «Det er som å leve i et mareritt.»

Gjemmer seg. Valgdagen kommer, og det med et dramatisk fyrverkeri som minner mer om dramaturgien i en spillefilm enn en dokumentar. En av Weiners telefonsexkontakter Sydney Leathers – en tidligere utpresser fra Las Vegas som som nå har blitt pornostjerne – bestemmer seg for å slå leir rett utenfor kampanjekontoret, med media på slep.

Klingman og Kriegman er ordentlig dyktige når de presenterer detaljene i en nokså patetisk strategi: Den falne Weiner skal komme seg unna Sydney Leathers ved å gjemme seg på en lokal McDonalds. Weiners eneste øyeblikk av innsikt synes å være idet han foreslår for den ydmykede Abedin at hun skal dra hjem først. Ironisk nok er det eneste som redder Weiner fra en direkte konfrontasjon, at Leathers ikke klarer å skvise seg forbi mengden av kameraer som forfølger Weiner opp trappene.

Realityshow. Det sureste eplet Weiner tvinger oss til å bite i, er kanskje den perfekte portretteringen av et skakkjørt amerikansk politisk system i kombinasjon med journalistikkens sørgelige funksjon som realityshow i Trump-tidsalderen. Helt til slutt i filmen spør Kriegman en nedslått Weiner: «Hvorfor lot du meg egentlig filme alt dette?»

Ifølge ryktene følger en berømt filmskaper Hillary Clinton gjennom hele presidentkampanjen hennes akkurat nå. Sannsynligvis blir det enda en dokumentar der Huma Abedin vil spille en sentral rolle. Er vi overrasket?

Weiner går nå på norske kinoer og er til leie eller kjøp på iTunes.


Logorecki er filmskaper, bosatt i Albania. thomaslogoreci@gmail.com

---
DEL