Et beskjedent forslag 

Vi bringer her en ny tekst av Yanis Varoufakis.

Eurokrisen utfolder seg på fire beslektede områder:

Bankkrise: Alle sliter med en global bankkrise som har sine røtter i katastrofen som inntraff i amerikansk finans. Men eurosonen har vist seg helt ute av stand til å håndtere krisen. Dette er så vel et strukturelt problem som et styringsproblem. Eurosonen har en sentralbank, men ingen sentralregjering, og nasjonale regjeringer er uten en støttende sentralbank mens de står overfor globale nettverk av megabanker de aldri kan få oppsyn med. Europas svar har vært å foreslå en fullverdig bankunion. Forslaget er i prinsippet modig, men blir ikke fulgt opp i praksis.

Gjeldskrise: Kreditt-tørken i 2008 avslørte at eurosonens prinsipp om fullkomment adskilte offentlige lån ikke virker. EU opprettet det midlertidige europeiske stabilitetsfondet (European Financial Stability Facility – EFSF) etter å ha blitt tvunget til å opprette et redningsfond uten å bryte med statuttene til Den europeiske sentralbanken og Lisboa-traktaten. Dette ble fulgt av et permanent system, Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM). Opprettelsen av disse nye institusjonene løste vanskene med den umiddelbare finansieringen av en rekke medlemsland, men man holdt fast ved de feilaktige målsettinger om ingen felles gjeld, og dermed kunne man ikke demme opp for krisen. Dette fikk Den europeiske sentralbanken til å komme med et nytt tiltak sommeren 2012: Først ville banken monetarisere den offentlige gjelden ved en politikk som aldri ble iverksatt (OMT-programmet), og deretter, i 2014, den pågående kvantitative lettelsen som var basert på det noe underlige prinsipp om å kjøpe like mye av alle medlemslands offentlige gjeld i forhold til størrelsen på deres nasjonaløkonomi, men ikke i forhold til det enkelte lands deflasjonsspiral. Alle disse tiltakene har bidratt til å minske kreditt- tørken, men de har ikke gjort det mulig å legge gjeldskrisen bak seg eller stanse deflasjonen som nå brer seg i hele eurosonen.

Investeringskrise: Fravær av investeringer i Europa er en trussel mot levestandarden og de europeiske økonomienes konkurransekraft. Bare Tyskland er gått med overskudd etter år 2000. De medfølgende handelsubalanser sikret dermed at etterspørselen og investeringene kollapset i underskuddslandene straks krisen satte inn i 2008. Tilpasningsbyrden tilfalt underskuddsområdene alene. Men disse er ikke i stand til å bære slike byrder uten en mekanisme som utløser en reaksjon i overskuddsnasjonene. Dermed var scenen satt for at regioner opplevde en investor ble brukt som mer enn noe annet selv trengte investeringer. Europa som helhet endte opp med få investeringer, og med en ujevn fordeling av investeringene mellom overskudds- og underskuddsregionene.

Sosial krise: Mange år med kraftige innstramninger har rammet alle som bor i Europa. Millioner har mistet sitt daglige brød, fra Dublin til Lisboa og i det tidligere Øst-Tyskland. Arbeidsledigheten sprer seg overalt. Antallet husløse øker, og stadig flere sulter. Pen-
sjonene kuttes, mens beskatningen på daglige nødvendighetsvarer stadig stiger. For første gang på to generasjoner begynner mange europeere å stille spørsmål ved det europeiske prosjektet. Nasjonalismen er på fremmarsj. Selv nazistiske partier tiltar i styrke.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here