Publisert: 01.11.2018
Matangi/Maya/M.I.A. er ikke en typisk musikkdokumentar. Passende nok, for M.I.A. er da også en ganske annerledes popstjerne. Fra debutplata Arular (2005) har M.I.A. markert seg som en særpreget og nyskapende artist, som benytter seg av elementer fra blant annet hip hop, dancehall, electro, punk og world music. Og med sin aversjon mot å følge oppskriften for hvordan popartister skal oppføre seg, som da hun viste fingeren under en opptreden på det amerikanske Super Bowl-showet eller lanserte en musikkvideo hvor rødhårede, unge gutter blir henrettet, har hun blitt kalt en «anti-popstjerne».
Mathangi «Maya» Arulpragasam ble født i London i 1975, men flyttet med familien tilbake til foreldrenes opphavsland Sri Lanka da hun var seks måneder gammel. Som elleveåring returnerte hun til London sammen med sin mor og søsken, fordi de ikke lenger var trygge i det borgerkrigsherjede landet. I oppveksten hadde hun lite kontakt med faren sin, som grunnla den tamilske motstandsbevegelsen Eelam Revolutionary Organisation of Students (EROS). Organisasjonen knyttet senere bånd til den mer kjente separatistorganisasjonen Tamiltigrene (LTTE).
Hvorvidt Matangi/Maya/M.I.A er en musikk-dokumentar, kan også diskuteres; da hun først så filmen, uttalte M.I.A. at hun var overrasket over at den ikke handlet mer om musikken hennes. Regissør Stephen Loveridge – som har vært en nær venn av M.I.A. helt siden de begge studerte film i London på nittitallet – har angivelig fått frie tøyler av artisten under arbeidet med dokumentaren. Men veien til ferdig film har vært lang og utfordrende: I 2013 uttalte han at han «heller ville dø» enn å arbeide videre med dokumentaren, som på det tidspunktet var ment å bli et mer tradisjonelt artistportrett, med intervjuer med diverse kjente samarbeidspartnere. I dag stiller både artisten og regissøren velvillig opp i forbindelse med lanseringen av filmen, som har blitt noe annet enn plateselskapet og managementet opprinnelig så for seg.
Artistens egne opptak
Filmens særegenhet skyldes i stor grad at hovedpersonen – som selv har hatt ønske om å bli dokumentarfilmskaper – har gjort en mengde opptak fra sitt eget liv opp gjennom årene. Loveridge fikk angivelig tilgang til mer enn 700 timer med slikt materiale, og selekterte biter av dette utgjør en vesentlig del av filmen.
Gjennom disse opptakene skildrer filmen blant annet da unge Maya vendte tilbake til Sri Lanka, for bedre å forstå sin bakgrunn. På dette tidspunktet hadde hun vært en del av miljøet rundt britpopbandet Elastica, som ble frontet av venninnen Justine Frischmann. Hun fant imidlertid ikke helt sin plass der, og hadde stadig en ambisjon om å lage dokumentarfilm. Til tross for at filmen hinter om at hun kanskje ikke var fullt ut beredt for oppgaven, i en fornøyelig sekvens der Frischmann løper etter Maya, på vei til flyet til Sri Lanka, for å gi henne kameraet hun har glemt.
Materialet hun filmet i opphavslandet er like fullt velegnet for å fortelle om dette viktige kapittelet i Mayas liv, hvor hun får en bredere forståelse av sin kulturelle bindestrek-identitet – som etter hvert skulle prege både hennes tekster og musikalske uttrykk. Talende nok er hennes to første album, Arular og Kala, oppkalt etter hennes foreldre, og de to påfølgende etter henne selv; henholdsvis hennes engelske og tamilske navn.
Ikke minst har M.I.A. benyttet sin posisjon som den eneste internasjonale popstjernen med tamilsk bakgrunn til å fortelle om den politiske situasjonen i Sri Lanka. Dette har ikke nødvendigvis vært enkelt, all den tid musikkjournalister gjerne vil snakke om ganske andre ting enn folkemord. I filmen ser vi eksempelvis den amerikanske talk show-verten Bill Maher på nedlatende vis flytte fokuset til hennes London-aksent – formodentlig også for å så tvil om hennes autentisitet i forhold til konflikten hun vil diskutere. Likeledes gjorde et portrettintervju i New York Times et sarkastisk poeng av at M.I.A. spiser trøffelfriterte poteter mens hun snakker om massedrapene i Sri Lanka, uten å nevne at det var journalisten selv som hadde bestilt denne retten.
Kulturell representasjon
Det er lett å latterliggjøre rike, berømte og presumptivt overflatiske popstjerners (les: Bono) politiske engasjement. I en tid hvor artister nærmest er nødt til å stille opp i intervjuer for å «snakke ut om den vanskelige tiden» under lansereringen av en ny plateutgivelse, er det dessuten verdt å problematisere bruk av personlig bakgrunn i markedsføringsøyemed. I et av opptakene i filmen uttaler M.IA. da også at faren har gitt dem «en interessant bakgrunn», etter at en av søsknene har kommet med en kritisk bemerkning om ham. På Sri Lanka blir det på sin side påpekt av en slektning at den i hans øyne britiske jenta ikke deler deres krigssoneerfaringer.
M.I.A. har fått mye kritikk for å støtte angivelige terrorister, og heller ikke alle tamiler er komfortable med artisten som talsperson for saken deres. Men det betyr ikke nødvendigvis at engasjementet hennes ikke er genuint – eller for den saks skyld betimelig.
Matangi/Maya/M.I.A har ifølge artisten ikke blitt den filmen hun selv ville ha laget, uten at det gjør den mindre interessant. Den tegner et energisk og annerledes portrett av personen mer enn av musikken hennes, og setter henne ikke utelukkende i et positivt lys. Samtidig stiller den noen tankevekkende spørsmål om kulturell representasjon, og hvem som kan gjøre krav på å fronte betente politiske saker.
Jeg ser gjerne også en ny film signert artisten selv. Men Matangi/Maya/M.I.A føles like fullt som en passende og fortjent dokumentar for en fascinerende, ukonvensjonell, og i manges øyne problematisk artist.
Matangi/Maya/M.I.A har norsk kinopremiere 16. november, og har førpremiere under Film fra Sør-festivalen i Oslo.
