Folkevandringer, språkfamilier og handelsveier: Tore Linné Eriksens Afrika-bok er en døråpner med sine mange korte, tematiske fortellinger. Men lykkes han med å levere hva han lover?

Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskjöld-programmet (med i Ny Tids redaksjonsråd).

Når folkeopplyser, Afrika-kjenner og professor emeritus Tore Linné Eriksen har mobilisert sitt encyklopediske overflødighetshorn og kokt Afrika ned til 390 sider, spretter mine forventninger i været.

Jeg feiret jul med Eriksens formidable prosjekt Afrika – fra de første mennesker til i dag. Og av alle ting varmet jeg opp med BBC og professor Sam Willis’ reise langs Silkeveien, handelsruten fra Bagdad mot Kina. Willis sporer vår europeiske historie i bibliotekene i Usbekistan, i Samarkand og Bukhara, i muslimsk akademia. Ikke visste jeg at Aristoteles tilfløt oss ikke direkte fra Hellas, men fra boklærde i Samarkand som hadde bevart, oversatt og tolket den «glemte» vismannen. Og jeg lærte at «algoritme» kommer fra matematikeren al Khwarizmi i Usbekistan, et av «stanene» som i vestlige hoder er redusert til «noe» med terrorister og knust kommunisme. Fra Usbekistan rett inn i Silicon Valley og Facebook.

Det er påfallende at rammefortellingene ikke har flere genuine afrikanske stemmer.

Da traff Linné Eriksen meg og minnet om at Afrika er nær, at vi finner våre forfedre og vår forhistorie på museene i Addis Abeba, hvordan kolonihistorien er knyttet til vår egen historie, og jeg forstår hvor flau rasismens arroganse burde gjøre oss.

Det er en klar symbolikk i bokens siste, indre omslagssider, et ikonisk kart over kontinentet som kan romme mange av verden …

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Abonnement kr 195 kvartal