Folkevandringer, språkfamilier og handelsveier: Tore Linné Eriksens Afrika-bok er en døråpner med sine mange korte, tematiske fortellinger. Men lykkes han med å levere hva han lover?

Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskjöld-programmet (med i Ny Tids redaksjonsråd).

Når folkeopplyser, Afrika-kjenner og professor emeritus Tore Linné Eriksen har mobilisert sitt encyklopediske overflødighetshorn og kokt Afrika ned til 390 sider, spretter mine forventninger i været.

Jeg feiret jul med Eriksens formidable prosjekt Afrika – fra de første mennesker til i dag. Og av alle ting varmet jeg opp med BBC og professor Sam Willis’ reise langs Silkeveien, handelsruten fra Bagdad mot Kina. Willis sporer vår europeiske historie i bibliotekene i Usbekistan, i Samarkand og Bukhara, i muslimsk akademia. Ikke visste jeg at Aristoteles tilfløt oss ikke direkte fra Hellas, men fra boklærde i Samarkand som hadde bevart, oversatt og tolket den «glemte» vismannen. Og jeg lærte at «algoritme» kommer fra matematikeren al Khwarizmi i Usbekistan, et av «stanene» som i vestlige hoder er redusert til «noe» med terrorister og knust kommunisme. Fra Usbekistan rett inn i Silicon Valley og Facebook.

Det er påfallende at rammefortellingene ikke har flere genuine afrikanske stemmer.

Da traff Linné Eriksen meg og minnet om at Afrika er nær, at vi finner våre forfedre og vår forhistorie på museene i Addis Abeba, hvordan kolonihistorien er knyttet til vår egen historie, og jeg forstår hvor flau rasismens arroganse burde gjøre oss.

Det er en klar symbolikk i bokens siste, indre omslagssider, et ikonisk kart over kontinentet som kan romme mange av verdens største land: I Afrika kan USA, Kina, India og det meste av Europa få plass. Kontinent er enormt i omfang og mangefasettert i kultur, språk og natur.

Et kontinent med 56 land

Men går det an å koke fortellingen ned til 400 sider? Eriksen sier «selvsagt», hvis man finner de lange linjene. Han hever listen ved å starte 7–8 millioner år tilbake, ta for seg alle de 56 landene på kontinentet og lete bredt og dypt ved å løfte inn kultur og naturkunnskap, DNA og litteratur. Han rekker ikke over alt, men det viktigste er ambisjonen om å komme det nærsynte historiedykket til livs.

Det originale med boken er at Eriksen bruker blant annet de første 11 sidene på å formidle historikerens utfordringer, å tro på verdien av det informerte, subjektive ståstedet. Egne kapitler med folkevandringer, språkfamilier og handelsveier gir oss rike innfallsvinkler for forståelse. Men han advarer om at boken er ment for «vanlige folk». Derfor reduserer han fotnoter, referanser og akademikersjargong og satser på illustrasjoner, kart og statistikk. Enkle og forklarende. Og han lover temaene evig, oppdatert liv på www.cappelendamm.no.

pixabay
pixabay

Det er bokens styrke at den, inn blant den løpende bokteksten, kiler et vell av informative bokser: store illustrasjoner, fotografier, 29 kart, 12 figurer, 4 tabeller og hele 52 selvstendige rammefortellinger!

Afrika er blitt en ypperlig praktbok til å ha liggende framme. For den skal ikke opp i kontorhyllen, men ligge ved sofaen der barnebarn ødelegger søndagsroen under middagsbesøket med spørsmål og oppmerksomhetskrav: Boken er en døråpner med sine mange korte, tematiske fortellinger som kan inspirere til å grave videre: Afrikanere med nobelpris? Fotball i Afrika? Hvorfor øker Afrikas gjeld så voldsomt selv med «gjeldsslettekampanjer» på våre politikeres skrytelister? Hvem var Sarah Bartman? Tilhører du middelklassen hvis du tjener mer enn to dollar om dagen? For ikke å snakke om Chinua Achebe, «Afrikas store historieforteller».

Africa fra apartheid-tiden

En sjenerøs litteraturliste erstatter kildehenvisningene som jeg selv gjerne skulle sett der. Mange av rammefortellingene er hentet fra andre forfattere og gjør boken til en rik antologi, en blanding av fortellinger og blikk. Noen ironiske, ja, humoristiske, som utklippet om «en av de skjønneste koloniale begivenheter» fra Kongos redselshistorie, eller Dagblad-klippet fra Kenyas Mau Mau-opprør som beklager at frigjøringskampen begrenser selskapslivet i den «skandinaviske kolonien».

Afrikas rike flora og fauna er valgt bort. Det kunne gitt et spektakulært fargespill til mangfoldet. Mer påfallende er det at rammefortellingene ikke har flere genuine afrikanske stemmer, som dikt, litteratur, taler, deklarasjoner og annet som kunne gitt mikrofonen til dem det hele dreier seg om. Det blir mye «om» og mindre «av» Afrika.

pixabay

Oppramsende og trivialiserende

Lykkes Eriksen i å levere hva han lover? Også sprenglærde må bruke harelabben når de skal koke ned store fortelling til få sider – det ligger i sakens natur. Og Eriksen skryter ikke på seg noe autorisert perspektiv. Leseren må akseptere antydningene, det grove utvalget, men også prioriteringene. Dette er Eriksens versjon.

Det er imidlertid lite her som tar nattesøvnen fra deg slik det lett kunne vært. Teksten blir ofte oppramsende og trivialiserer dypere strukturer («Ikke minst er det forhåpninger om at større markeder vil bidra til mer industri og bearbeiding av råvarer»). Avgjørende perspektiver roper på begrunnelse. Når Kongo på 60-tallet beskrives som «et splittet land», underspiller Eriksen at Katanga-regionens «frigjørere» bare var marionetter for franske og belgiske gruveselskaper i frykt for «kommunisten» Lumumbas nasjonalisering av gruverikdommene. De kaster ham til slutt bakbundet i en tønne med syre.

Afrika
Africa fra apartheid-tiden

Dette vet selvsagt Eriksen, men rammen begrenser fordypningen. Og jeg ser for meg professoren rive seg i håret over liten plass. Men kanskje kunne han prioritert annerledes? For eksempel: Selv om Eriksen refererer til Walter Rodney sin bok om hvordan Europa underutviklet Afrika, mangler Rodneys rop om hvor fundamentalt Vestens planlagte ran, helt fra 1500–1600-tallet, er for å forstå dagens underutvikling. Plyndringer opphørte ikke med avviklingen av koloniene.

Eriksen påpeker i en flott rammefortelling at ingen afrikanske land var til stede da plyndringene ble formalisert ved Berlin-konferansen i 1884–85. Men han spør aldri hvorfor ingen afrikanske land, ingen muslimske land, ingen fattige land – selv i dag – er til stede når de rike landene planlegger utviklingssamarbeid i OECDs bistands«regjering», utviklingskomiteen DAC, som norske Erik Solheim nylig ledet.

Tusenårsmål

Det refereres til dagens , senårsmål – noe som også er en allmenn oppfatning – som skapt av , . Eriksen kunne benyttet anledningen til å fortelle at tusenårsmålene snarere ble utformet av , CD og , rdensbanken – og «presentert» for FN i 2000. Slik tok de rike landene kontrollen – denne gang i utviklingsbistandens navn. Det ville vist hvordan
koloniånden fremdeles styrer i dag. Jeg husker FN-leder , g Hammarskjöld# sitt raseri da han i 1960 ble kjent med at det kommende OECD planla en egen bistandskomité: De kommer til å gjøre Afrika til a happy hunting ground!

Les også: Kinshasas “evigvarende teater” av Carmen Gray

Abonnement kr 195 kvartal