Når folkeopplyser, Afrika-kjenner og professor emeritus Tore Linné Eriksen har mobilisert sitt encyklopediske overflødighetshorn og kokt Afrika ned til 390 sider, spretter mine forventninger i været.
Jeg feiret jul med Eriksens formidable prosjekt Afrika – fra de første mennesker til i dag. Og av alle ting varmet jeg opp med BBC og professor Sam Willis’ reise langs Silkeveien, handelsruten fra Bagdad mot Kina. Willis sporer vår europeiske historie i bibliotekene i Usbekistan, i Samarkand og Bukhara, i muslimsk akademia. Ikke visste jeg at Aristoteles tilfløt oss ikke direkte fra Hellas, men fra boklærde i Samarkand som hadde bevart, oversatt og tolket den «glemte» vismannen. Og jeg lærte at «algoritme» kommer fra matematikeren al Khwarizmi i Usbekistan, et av «stanene» som i vestlige hoder er redusert til «noe» med terrorister og knust kommunisme. Fra Usbekistan rett inn i Silicon Valley og Facebook.
Det er påfallende at rammefortellingene ikke har flere genuine afrikanske stemmer.
Da traff Linné Eriksen meg og minnet om at Afrika er nær, at vi finner våre forfedre og vår forhistorie på museene i Addis Abeba, hvordan kolonihistorien er knyttet til vår egen historie, og jeg forstår hvor flau rasismens arroganse burde gjøre oss.
Det er en klar symbolikk i bokens siste, indre omslagssider, et ikonisk kart over kontinentet som kan romme mange av verdens største land: I Afrika kan USA, Kina, India og det meste av Europa få plass.
. . .
Kjære leser. Du kan lese artikler fritt via en leserkonto basert på din epost. (Om du er abonnent allerede, logg deg inn.)
