Ernas kjole fremfor Norges moralske forfall

Hvorfor lar Norge alle etiske og moralske normer konsekvent fare for å lystre USA? Norske soldater og bomber har trolig drept flere tusen liv i krigene Bush og Obama har bedt oss delta i. 

President Barack Obama og hans kone Michelle tar imot statsminister Erna Solberg og hennes ektemann Sindre Finnes (t.v.) før statsmiddagen i Det hvite hus i Washington. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix

Da statsminister Erna Solberg nylig var invitert på middag i Det hvite hus, kunne den norske utgaven av NATO-posten, VG, fortelle at Obama «skrøt høylytt» av Solbergs påkledning: «Wow, for en nydelig kjole,» sa USAs president. VG oppsummerte middagen slik: «Erna Solberg og Barack Obama snakket om hverandres barn … og fant hverandre i rå humor etter festmiddagen.»  «Vi føler vi kjenner dem nå,» sa Erna. Ektemannen Sindre kunne avsløre at presidenthustru Michelle «er et fantastisk flott menneske».

Denne journalistiske vinklingen av møtet med USAs presidentpar er knapt et av VGs største øyeblikk. Men den gode stemningen som skildres, står historisk godt til det som utspant seg da Høyres tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold iført bunad i 2005 kastet seg om halsen på sjefstorturist og forsvarsminister Donald Rumsfeld da han kom til Stavanger. Hun omtalte ham som «det mest intelligente mennesket jeg har møtt».

Norges politiske forhold til USA burde være et eget studium på våre universiteter. Hovedproblemstillingen burde i så fall være hvorfor det skal gjelde helt andre etiske og moralske normer i forholdet til USA enn til praktisk talt alle andre land i verden. Da jeg var NRKs korrespondent i Latin-Amerika, rapporterte jeg mye og ofte fra land som populært ble karakterisert som bananrepublikker. Det var snakk om diktaturstater der makten gikk i arv og alltid til næringslivets venner. Menneskerettigheter og demokrati var mindre viktig. Bananrepublikkene hadde også det til felles at de alltid tjente USAs interesser – både økonomisk, militært og politisk.

I Norge går det en konsekvent og pinlig politisk unnfallenhetslinje mellom Norge og USA. Hvis USA spør oss om å sende soldater til USAs kriger, skjer det alltid. Norge gir ikke visum til Edward Snowden. Når Bondevik, Stoltenberg eller Solberg får audiens hos amerikanske presidenter, diskuteres ikke overgrepene på Guantánmo, de hemmelige fangeflyene, torturen i Abu Ghraib-fengslet eller utenomrettslige henrettelser.

Krigspresidenten. I stedet gir norske politikere Nobels fredspris til Barack Obama. Våre høyeste dekorasjoner og utmerkelser gis til USAs etterretningssjefer som spionerer på hele verden. Den norske regjeringen bevilger 450 millioner kroner til Clinton-familiens fond.

Da Barack Obama ble tildelt Nobels fredspris i 2009, utbrøt komiteens leder, Thorbjørn Jagland, Norges tidligere statsminister: «Kan noen fortelle meg om noen som har gjort mer for freden enn Obama?» Nå, sju år senere, har vi den triste fasiten. Gjennom sine presidentår har Obama bombet sju land: Afghanistan, Irak, Pakistan, Libya, Syria, Jemen og Somalia. Han er krigspresidenten.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

4 kommentarer

  1. Penger, Erling, penger. Hadde det vært noe moralsk ryggrad i Erna og resten av nikkerne, hadde de sendt våre folk til Libya for å hjelpe til med å få på beina et samfunn vi fra stor høyde klarte å ødelegge. Uten at noen egentlig skjønte hva vi drev på med. Like lite skjønner vi hva vi skal drive på med i Syria.

    • Så enig at jeg måtte registrere meg på WordPress, siden det ikke finnes noen ‘Liker’-knapp her. 🙂

      Hadde nikkerne virkelig brydd seg om flyktninger, hadde de for lengst ha opphevet sanksjonene mot Syria, som nå har overlevd to regjeringer uten diskusjon.

    • Så absolutt enig i kommentarene-

      Irak 2003 … Libya 2011 … Syria 2016?

      Verken i Irak eller Libya kan vesten sies å ha vært på rett side, og Assad virker som en mer pålitelig leder enn alle og enhver av de vestlige krigshisserstatene.

      Libya var den rikeste og mest vellykkede staten i Nord-Afrika, men Gaddafi var for dristig for sitt eget beste, med tanke på arbeid for afrikansk integrering gjennom African Union, økonomisk støtte til en satelitt som endelig skulle gi Afrika billig TV-dekning (til europeiske selskapers store forargelse), og ikke minst den planlagte gulldinaren, som hvis ryktene stemmer, kan ha vært den siste spikeren i kisten for Libya og åpnet opp for den NATO/USA-organiserte «revolusjonen».

      Det sagt mener jeg at EU bør passe litt på med antall flyktninger som tas inn for å unngå ISIS-infiltrering og bombeattentater — alt legges jo praktisk talt til rette for terrorangrep i Europa (endog på en langt mindre omfattende skala enn slik midtøsten opplever vestlig statsterror.)

      Jeg tror ikke det er forsvarlig å ta i mot flyktninger fra land der vi betraktes som den store stygge ulven, og jeg tror vi bør generelt ta flere hint fra Canadas integreringspolitikk om vi ikke skal ende opp med samme situasjon som Sverige.

      I første omgang er vårt (Norge/USA/NATO) moralske ansvar å opphøre all imperialisme, betale krigserstatning og fasilitere gjenoppbygging og integrering i offerlandene.

  2. Meget bra Erling. Det sies at Hillary tekstet Jens på mobilen og tilbød han jobben som Nato sjef om han fikk Norge med på å bombe Libya. Jens skal visstnok også ha brukt mobilen overfor sin regjering for å foreslå dette. Er det sant? Antakelig. Da Jens ble konfrontert av sin svenske politikerkollega om at norske fly bombet uten mål og mening på sivile mål skal Jens ha uttalt at «da får de god trening». Er det sant? Hva gjelder USAs krigføring er følgende uttalelser fra general Wesley Clark oppsiktsvekkende: https://youtu.be/9RC1Mepk_Sw

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here