(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)
Hvorfor styrter ikke industrisamfunn med kapitalistisk produksjonsmåte sammen? Hvorfor er senkapitalismen mer seiglivet enn økonomisk teori skulle tilsi? Tendensene innen kapitalismen som produksjonsmåte har i betydelig grad vært dem som Marx forutsa, men tendensene innen politikken har avveket temmelig sterkt fra det han forventet og gikk inn for. Hvorfor ble det f.eks. ikke noe av sosialismen her i landet etter siste krig?
Fromm anser teorien om «dødsinstinktet» som en villfarelse.
På det teoretiske planet står vi her overfor spørsmålet om historisk materialisme («marxismen») har et mangelfullt begrepsverk når den skal tyde vår tids kapitalistiske samfunnsformasjoner. Dette spørsmålet har beskjeftiget mange i vårt århundre, og viktige bidrag til svar blir stadig framsatt. Særlig er det forholdet mellom Marx og Freud («psykoanalysen») som har tiltrukket seg oppmerksomheten: Kan Freuds innsikter føyes til Marx» på en slik måte at vår innsikt i samfunnet blir større? Og i så fall – hvordan skal det gjøres? Jean-Paul Sartre har sin mening om det, likeledes Herbert Marcuse (som jeg har omtalt tidligere i Orientering; se nytid.no). Atter et standpunkt forfektes av Erich Fromm, en av verdens mest kjente psykoanalytikere, som allerede har vunnet en stor leserkrets i Norge. I en nylig utkommet bok, Om Marx og Fromm, drøfter han i en rekke artikler Marx» og Freuds lære og hvordan de forenes på den mest fruktbare måten.
Fromm ser i Marx en foregangsmann på psykologiens område – en som gjennomskuet kapitalismens menneskeoppfatning, som innså at menneskenes evner forkrøbles under kapitalismen, og som djervt laget et begrepsmessig skille mellom virkelige og innbilte behov, mellom egentlige og fremmedgjorte former for virksomhet, mellom ekte og falsk rikdom osv. Marx oppfattet menneskenaturen som «dynamisk» med Fromms ord, mens datiden stort sett hellet til et uforanderlig, «statisk» menneskebilde.
Instinktene og driftslivet
Om Freud hevder Fromm at han var et utpreget borgerlig menneske, på godt og vondt, og at hans tenkning endret seg som uttrykk for hans borgerlige klasseinteresse. Før 1. verdenskrig var Freud optimist og livsbejaer, en barnas frigjører på teoriens område – mens han i mellomkrigstiden utviklet en mer og mer dyster livsanskuelse, hvor begrepet om dødsdriften får stor betydning. Fromm anser teorien om «dødsinstinktet» som en villfarelse, og betrakter Freud først og fremst som han som grunnla en vitenskap om instinktenes og driftslivets egenart. Gjennom den psykoanalytiske metoden innvinnes kunnskap om hvordan vårt bevisste liv påvirkes av krefter vi ikke har bevissthet om I vårt eget sinn, altså «det ubevisste».
Freuds tenkning endret seg som uttrykk for hans borgerlige klasseinteresse.
Fromm hevder så at forstokkete, konservative, autoritære holdninger – altså holdninger som hemmer sosialismens framvekst – ikke umiddelbart må tolkes som uttrykk for motsetningene innen produksjonsmåten, for eiendoms- og klasseforholdene. Dette er den historiske materialismens sedvanlige feil, av mangel på psykoanalytisk kunnskap. Man må prøve å la instinktet være en formidler av klassemotsetningene. Produksjonsmåte og driftssystem frambringer sammen det ideologiske slør som hindrer mennesker i å erkjenne produksjonsmåten i dens virkelighet. Psykoanalysen kan, sier Fromm, «vise hvorledes den økonomiske situasjonen blir omformet til ideologi via menneskets instinktuelle liv.»
Det er ikke fritt for at samfunnsteorien befinner seg i en temmelig oppløst tilstand for tiden. På den ene side har så vel begivenhetens gang som vitenskapelige undersøkelser spjæret det ideologiske sløret hvorigjennom senkapitalismen framtrer som et glatt fungerende system. Harmoni-funksjonalismen har sett sin beste tid, i hvert fall inntil videre. På den annen side har historisk materialisme ikke lett for å fange inn de nye trekkene i samfunnsbildet, eller prege nye begreper som kan veilede den sosialistiske praksis. Så lenge ikke historisk materialisme kan gi en overlegent bedre forståelse av foreteelser som f.eks. «sniffing» eller «stress», er det kanskje ikke så rart at det er forsiktighetens partier, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som høster den umiddelbare fordelen av disse svakhetstegnene.
Økologiske trusler
Vekst- og velstandsideologien nyter stadig mindre tillit ikke minst grunnet økologiske trusler, og sosialistenes sjanser skulle være øket betydelig. Men lar de seg utnytte? Bare dersom vi forstår forholdet mellom landets økonomiske situasjon og de politiske holdningene hos de forskjellige befolkningsgruppene bedre enn hittil. Erich Fromms teori er et tankevekkende bidrag, som også de av oss som ikke er erklærte tilhengere av Freud kan hilse velkommen i norsk språkdrakt.
190 sider, kr. 21.
