Publisert: 01.04.2019
I Danmark er det nylig kommet ut en brosjyre, «NATO – standpunkt og dokumentation», som inneholder en rekke viktige artikler, opplysninger og sitater. En av artiklene er skrevet av Preben Wilhjelm og tar for seg erfaringene med NATO, både når det gjelder avspenning og forholdet til den tredje verden. Den følger her i en forkortet og omarbeidet utgave. (ORIENTERING 12. APRIL 1969)
Etter tjue års medlemskap i NATO er det særlig to erfaringer som er av betydning når en skal ta stilling til den framtidige sikkerhetspolitikk, og som forøvrig er felles for de to militærblokkene:
1) Uansett hva som måtte være hensikten med blokkene, så er de langt mer instrumenter til å sikre supermaktenes dominans over sine mindre allierte, enn instrumenter til felles sikkerhet overfor motparten.
2) Den avspenning vi tross alt har opplevd i Europa i de siste ti år, er ikke kommet på grunn av, men på tross av blokkene. Trusselen mot demokratiseringen i Tsjekkoslovakia kom ikke fra vest, men fra landets egne alliansepartner. Trusselen mot de demokratiske krefter i Spania og Portugal kommer ikke fra øst, men fra disse landenes militære ledere og deres allierte. Trusselen mot det greske demokrati kommer ikke østfra, men fra de hjemlige reaksjonære krefter, støttet av Hellas’ allierte. Trusselen mot de demokratiske krefter i Frankrike kommer ikke østfra, men fra landets egne militære, og i en gitt situasjon også fra den NATO-hjelp som de Gaulle hadde søkt om i fjor, dersom hans egne tropper ikke ville klare å holde befolkningen nede.
Mistet selvstendighet
Enhver NATO-diskusjon ender gjerne med påstand mot påstand. Hva som ville ha skjedd med vårt land uten NATO er nødt til å forbli gjetninger. Hva vi derimot helt håndfast kan konstatere, er at vi har mistet noe av vår selvstendighet gjennom medlemskapet. Her tenkes det ikke bare på de innskrenkninger som framgår av de skriftlige avtaler, men på den ikke-traktatmessige underkastelse som har ført til tydelige forskjeller på f.eks. svensk og dansk utenrikspolitikk. Man kan si at dette er prisen for å ha bevart det meste av vår selvstendighet, men så er vi straks over i gjetning. Går vi imidlertid over på de konkrete erfaringer eller tjue år, kan vi kanskje lettere forstå noe av NATOs sanne natur. I disse årene har NATOs forskjellige medlemsland vært involvert militært med mannskap og materiell i en lang rekke konflikter. Uten å ty til oppslagsbøker kan man på et øyeblikk nevne følgende: Indonesia, Iran, Korea, Guatemala, Kenya, Indo-kina, Kypros, Algerie, Libanon, Jordan, Egypt, Cuba, Aden, Kongo, Laos, Angola, Guinea, Mosambik. Den dominikanske republikk, Vietnam, osv. I hvert eneste av disse tilfellene er det tale enten om krig for egne, koloniale interesser eller om støtte til reaksjonære regimer og kuppmakere som står mot folkelige bevegelser for sosiale reformer. Og det som er enda mer avslørende: Det kan ikke nevnes ett eneste eksempel på NATO-innblanding som har vært til fordel for demokratiets krefter! Det kan såvisst ikke skyldes manglende anledninger, ikke bare i Hellas, Rhodesia og Sør-Afrika, men også i de fleste land som er nevnt ovenfor.
NATO-tilhengerne vil hevde at det aldri har vært NATO som sådan som har vært innblandet i alle disse krigshandlingene. Men det er å lukke øynene for den bitre virkelighet hvis man tror at så entydige bevis på medlemslandenes engasjementer ikke sier noe som helst om alliansens karakter. Forøvrig har vår regjering i nesten alle tilfellene solidarisert seg moralsk med de allierte helt til den ellevte time – for deretter som vanlig å forsøke å forklare alliansepartnernes handlinger som ren tragisk feiltakelse. Men det kan ikke ha særlig mye med analyse å gjøre å tale om tragiske feiltakelser når de forekommer i dusinvis av tilfeller, og etter samme mønster.
De siste års krigsforbrytelser i Vietnam har gjort flere og flere oppmerksom på dette mønsteret, og man har derfor begynt å tale om et nytt NATO, et slags NATO som avspenningsinstrument. Men hvordan har så er erfaringene vært på dette området i de siste årene?
Gjenopprustning
Den første periode var preget av det tysk-amerikanske press i retning av vesttysk gjenopprustning og opptak i NATO. Gjenopprustningen ble innledet i 1952, og presset for NATO-medlemskap ble stadig sterkere. Den østeuropeiske frykt for et militært sterkt Tyskland kan man finne forståelig eller ikke, men den er en realitet som hele tiden har påvirket disse landenes politikk. I de år det her er tale om strakte Sovjet seg meget langt for å unngå at vest-tysk opprustning skjøt fart gjennom NATO-medlemskapet.
En avgjørende situasjon ble nådd i nedrustningskommisjonen i Genève i 1955. Vestmaktene stilte først opp sine «seks prinsipper» som ble avvist av Sovjet, men som de vestlige land satte fram på møte etter møte. Den 10. mai 1955 skjedde det helt overraskende at den sovjetiske delegasjon møtte opp med en plan i åtte punkter, som i virkeligheten var en kopi av de vestlige prinsipper. Ikke på noe tidspunkt, verken før eller seinere, har man vært så nær avtaler om balansert og kontrollert nedrustning.
De vestlige delegasjoner forlangte straks avbrudd i forhandlingene. I fire måneder avviste de alle russiske forsøk på å få en drøfting av forslagene. Først i september ble det holdt møte igjen, og her ble de sovjetiske forslag avvist, hvoretter de vestlige land erklærte at deres egne «seks prinsipper» heller ikke lenger stod ved makt.
Situasjonen i mai 1955, som er blitt kalt «håpets øyeblikk», var uten tvil av største betydning for den seinere utvikling. I umiddelbar sammenheng fulgte Vest-Tysklands opptak i NATO (uten at Danmark og Norge gjorde bruk av sin vetorett), og deretter kom opprettelsen av Warszawa-pakten. De følgende år bød likevel på atskillige sovjetiske utspill i retning av balansert, kontrollert nedrustning (se her: «The Arms Race», skrevet av den engelske nedrustningsekspert Philip Noel-Baker, som sto på Labour-partiets høyre fløy). De ble alle avvist av vestlige stormakter, og det gikk likedan med initiativ som Rapacki-planen og Gomulka-planen.
Maktbalanse
I alle år har vår sikkerhetspolitikk bygget på et dogme om at alle nedtrappinger skal være balansert. Den mystifikasjon som kalles «maktbalanse» er blitt en sovepute som har fritatt regjeringen for å gjøre noe som helst. Men når har den berømmelige «maktbalansen» eksistert? Hvis den ble etablert med NATO i 1949, så måtte den vel gå i vasken da Sovjet fikk vannstoffbomben? Hvis den eksisterte i 1955, så kan den ikke ha eksistert uforandret da Sovjet fikk interkontinentale raketter? Saken er naturligvis at det aldri har eksistert noen hårfin balanse som gjorde det risikabelt å foreta seg selv det minste skritt.
Helt siden 1952 har det altså sittet en kommisjon under FN og forhandlet om balansert og kontrollert nedrustning. Her er det i realitetene blokkene som forhandler, og det mest iøynefallende ved den avspenning som rent faktisk har funnet sted, er at den ikke i noen henseende er resultat av slike forhandlinger. Skriftene har vært ensidige, og de er hver eneste gang blitt møtt med mistro og motvilje hos den pågjeldende supermakt. Sovjetunionen var mer enn skeptisk til den polske selvstendighet som kom til uttrykk gjennom initiativ som Rapacki- og Gomulka-planen. De førte heller ikke fram, ettersom de vestlige land var avvisende. Senere gikk det litt bedre da Romania løsnet litt i båndene, og Frankrike foretok en liknende manøver i forhold til NATO. Sovjet og USA ble meget engstelige, men det viser seg at små land ikke finner seg i å bli kjørt stramt i den ene blokk dersom det er tegn til oppløsning i den andre. Dette fører til at de ensidige skritt i virkeligheten ikke er ensidige, men at de blir raskt besvart. Det er gått altfor langsomt, men det vesentlige i denne forbindelse er at det er denne avspenningsmekanisme som rent faktisk har fungert mens man i 16 år har forsøkt å bruke blokkene som avspenningsinstrumenter uten et eneste resultat.
De ensidige skritts metode har selvsagt også sin begrensning. Tsjekkoslovakia forsøkte å bruke den, og det ble sagt stopp. Men det er en forkvaklet logikk som får noen til å bruke Tsjekkoslovakias skjebne i argumentasjonen for fortsatt medlemskap i NATO: Det tsjekkoslovakene bestrebet seg på var jo nettopp å bli mer selvstendig i forhold til den dominerende supermakt. Når danske politikere uttrykker sympati for disse bestrebelser, men samtidig gjør det klart at de ikke er villig til å ta skritt til oppløsning av den andre blokken, er det ikke bare ulogisk, men en direkte hån mot tsjekkoslovakene.
Blokkpolitikk
Utviklingen innenfor hver enkelt av de to blokkene er sterkt påvirket av det som skjer i den andre blokken. Oppløsning det ene sted vil uunngåelig føre til oppløsning det andre stedet. Denne prosess er såvidt i gang, men det er oss, de små land i den vestlige blokk, som har vært mest tilbakeholdende.
De mindre land har en felles interesse av å bryte ned blokkene. Hva vi derfor burde foreta oss her ved utløpet av NATOs 20-årsperiode, var å anvende all vår politiske energi og fantasi til å finne alternative løsninger istedenfor et fortsatt bidrag til blokkpolitikken. Til grunn for slike undersøkelser må det ligge en klar erkjennelse av at små land som Danmark og Norge ikke kan forsvares militært uten total ødeleggelse, og at vår sikkerhet derfor ligger mer i avspenning enn i opprustning. Alle relevante alternativer bør undersøkes, herunder mulighetene for nordisk nøytralitetsforbund, deltakelse i en nøytral sone som omfatter mindre øst- og vestland, og isolert nøytralitet. Venstresocialistene (VS) satte fram et slikt forslag om utredning av alternativer under utenriksdebatten høsten 196, men det ble avvist. Utenriksministeren uttalte kort efter i NATOs ministerråd at det ikke finnes noe alternativ til NATO. Men hvordan kan man vite det så sikkert når man avviser alle forslag om utredninger?
Les også: Vårt kjære NATO
