Erdogans snuoperasjon

For åtte år siden ble Tyrkias første islamistiske statsminister avsatt i et «mykt» militærkupp. I dag får det islamistiske regjeringspartiet mye av æren for demokratiske reformer som har brakt Tyrkia nærmere EU.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tyrkias EU-medlemskap har latt vente på seg, til tross for at landet ble assosiert medlem allerede i 1963. Det nye Tyrkia som landsfaderen Kemal Atatürk etablerte i 1923, skulle bli et vestlig og verdslig demokrati, men flere trekk fra osmantiden ble med på lasset. Det gjaldt ikke minst de militæres makt. Det Atatürk-lojale og militært dominerte sikkerhetsrådet ble Tyrkias mektigste institusjon. Hvis den kemalistiske orden var truet, raslet de militære grundig med sablene, og mellom 1960 og 1980 iverksatte de tre militærkupp. Da Tyrkias første islamistiske statsminister, Necmettin Erbakan, ble tvunget til å gå av i 1997 var det også det militære som satt med hånden på rattet, men denne gangen ble det bare brukt myk makt, og 97-kuppet har fått navnet «Tyrkias postmoderne kupp». Alt i alt kan man beskrive Tyrkia i det 20. århundret som et styrt demokrati.

Store fremskritt

Dagens regjeringsparti, AKP, har gjort store framskritt når det gjelder demokrati og menneskerettigheter, og oppslutningen på hjemmebane er også formidabel. Det er også under dagens regjering at Tyrkia endelig har fått en dato for forhandlinger med EU, selv om tilnærmingen har skjedd trinnvis. Men det var ingen selvfølge at dette skulle skje. Islamistene er vekselsvis blitt hentet inn i varmen og kastet ut i kulden igjen siden 70-tallet. Og med kemalistenes klokkertro på at modernisering og sekularisering er det samme, ville kanskje ikke mange tyrkere regnet med at et islamistisk parti ville bli en viss demokratisk kraft.

På det urolige 70-tallet hadde Erbakan, da leder for «Redningspartiet», vært alliert med vekslende svake regjeringer. I 1980 iverksatte de militære sitt siste rene kupp for å rydde opp i bølgen av politisk vold og konflikter mellom høyre- og venstreekstreme grupper. Under militærstyret lente makthaverne seg på islamistene og bygde dem regelrett opp som et ledd i vingestekkingen av den opposisjonelle venstresiden. Etter at de militære ga fra seg makten igjen i 1983 bare økte islamistenes politiske makt, også på grunn av deres mange nettverk og brorskap og at de ofte var dyktige forretningsfolk.

I tillegg bidro betydelige økonomiske og demografiske endringer til islamistenes makt. På 1980-tallet gikk Tyrkia vekk fra Atatürks økonomiske nasjonalisme og innførte markedsøkonomi. Dette var velkomment hos industrieliten og borgerskapet, særlig vest i landet, men i store deler av landet betydde dette bare en ytterligere forverring av levekårene. Den tyrkiske hærens brutale krigføring i det kurdiskdominerte sørøst bidro også til å skape en ny fattigklasse. Samtidig flyttet mange mot byene og vestover.

Tvunget til å søke avskjed

Da 1990-tallet kom, var tyrkerne trette av store sosiale forskjeller, krig og et demokrati som i realiteten kunne overstyres når som helst av de militære – samt et betydelig innslag av korrupsjon i det politiske liv. Dermed var kimen til endring sådd. På midten av 1990-tallet begynte islamistene å gjøre det uventet godt i valg. Med slagordet «rettferdig ordning» feide det nye Velferdspartiet (Refah) i 1996 inn i nasjonalforsamlingen som største parti, fortsatt med Erbakan som partileder.

Som ingen andre partier hadde Refah forstått konsekvensene av rask urbanisering og fattigdom. Mens mange andre politikere hadde nok med å utnytte systemet, gjorde islamistene viktig sosialt arbeid ute blant dem som trengte det. Som første islamist ble Erbakan statsminister samme høst, i en samlingsregjering.

De helt store endringene betydde ikke maktskiftet. Erbakans islamisme var først og fremst synlig i symbolske eller kulturelle sammenhenger. Likevel tok det ikke lang tid før et fiendebilde av Refah ble etablert. Bare 15 år etter at den tyrkiske staten hadde aktivisert islam for å demme opp for venstrekreftene, var det nå islamistene som var akilleshælen for den sekulære eliten. Snart ble Refah beskrevet som en større trussel enn selv kurderopprøret som Tyrkia hadde kjempet mot med nebb og klør i årevis, og det militærdominerrte sikkerhetsrådet slo fast at partiet truet hele den verdslige tyrkiske orden. I debatten ble prestestyret i Iran trukket fram som et skrekkens eksempel. Etter måneder med nervekrig ble Erbakan tvunget til å søke avskjed i juni 1997.

Refah ble forbudt, og det ble reist rettsak mot Erbakan og flere partifeller. En av dem var dagens statsminister, da en populær ordfører i Istanbul. Et oppfølgerparti, Fazilet, ble forbudt i 2001.

Starten på prosessen

Likevel ble kuppet i 1997 starten på en prosess som islamistene kom styrket ut av. I årene fra 1997 og fram til valget i 2002 brukte islamistene sine bitre erfaringer til å gjennomføre en grunnleggende modernisering. Dagens regjeringsparti AKP (Rettferds- og utviklingspartiet) var resultat av en splittelse mellom to generasjoner med forskjellige politiske agendaer. Erdogan var frontfigur for den nye generasjonen, som ville endre politisk islams ansikt i Tyrkia. Splittelsen dreide seg om forholdet til Europa og Vesten, om forholdet mellom religion og demokrati, og generelt om forholdet til den tyrkisk stat og det tyrkiske samfunn.

Resultatet ble et valgskred i 2002. Partiet hadde truffet de tyrkiske, overveiende muslimske, men også ofte vestorienterte velgerne, hjemme. AKP hadde ikke forlatt sin religiøse overbevisning, men la nå størst vekt på å være et demokratisk parti. I partiets programerklæring heter det at man vil ha «ikke en islamsk stat, men en stat styrt av et islamsk folk». Dette gjenspeiles i Erdogans utsagn om seg selv: Han er demokrat på jobben og muslim hjemme, sier han.

Til manges overraskelse har AKP vist seg å være flinkere i disiplinen demokrati enn mange av forgjengerne – forgjengere som i tråd med den kemalistiske tradisjonen har sett på seg selv nettopp som voktere av det tyrkiske «demokratiet». I løpet av den tiden AKP har regjert, har Tyrkia oppnådd store forbedringer på menneskerettsområdet. Et annet grep, som direkte endrer betingelsene for tyrkisk politikk, er at det mektige sikkerhetsrådet nå er underlagt statsministeren. De militæres uformelle makt er nok fortsatt sterk, men dette er uansett et viktig skritt. Selv økonomien er på bedringens vei. Utenlandske observatører snakker nå forsiktig optimistisk om landet som er blitt kalt «Europas syke mann» siden Det osmanske rikets svanesang.

Langt igjen

Tyrkia har likevel svært langt igjen, og det er et klart sprik mellom idealer og realiteter. Selv hvis denne regjeringen legger sin sjel i å få resultater i praksis, er det likevel dype strukturer i det tyrkiske samfunnet som ikke lar seg endre over natten. I lang tid fremover vil Tyrkia slite med sitt forhold mellom religion og sekularisme, mellom demokrati og det gamle etablissementets innflytelse, mellom forholdet til omverdenen og til Vesten. Og selv Tyrkias forhold til Vesten er ikke uproblematisk, det heller. I flere tilfeller vil Tyrkia måtte velge mellom sin hevdvundne lojalitet til USA og ønsket om et nærmere forhold til Europa. Det er videre fortsatt mye ugjort på menneskerettsfronten, og meldingene om overgrep og vilkårlige arrestasjoner har ikke tatt slutt. Det grunnleggende tyrkiske problemet med å anerkjenne minoriteter forblir også en snublesten. Da statsminister Erdogan var i Oslo i forrige uke, vakte det berettiget forundring at han tonet kurderproblemet ganske resolutt ned. Blant fremskrittene på menneskerettsfronten de siste årene er lovendringer som har vært sett som kimen til en anerkjennelse av den undertrykte kurdiske minoriteten. Men uansett hvor mange problemer som gjenstår, har Erdogan foretatt en betydelig snuoperasjon i et land som i 80 år var preget av autoritær kemalisme og styrt demokrati.

Like fullt er det en betydelig EU-skepsis mot det fattige, folkerike og muslimske Tyrkia med størsteparten av landområdene i Asia. Forhandlingene med EU kan ta ti år, og likevel kan svaret bli nei.

---
DEL

Legg igjen et svar