Er norske muslimer en trussel?

Nylig avgått president i International Humanist and Ethical Union (IHEU), Levi Fragell, tar til motmæle mot Ny Tids kritikk av hans utspill om Islam.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I en kommentarspalte i Ny Tid 31. mai refser Grete Gaulin Human-Etisk Forbund for vår kritikk av islam. Generalsekretær Lars Gule er skyteskive nr. 1, men siden jeg også trekkes inn og bl.a. tillegges den oppfatning at det i Norge er «mange, ja kanskje flertallet» av muslimer som kan «ses på som en potensiell trussel mot vårt demokrati», vil jeg gjerne si følgende:

Jeg har nå i en årrekke levd i bydeler i Oslo hvor det er flere muslimer enn medlemmer av Statskirken. Jeg har aldri hatt en nabo som jeg har oppfattet som en trussel verken mot vårt demokrati eller min egen kultur. Selvsagt retter jeg kritikk mot islam på samme vis som jeg kritiserer pinsevenner og Jehovas vitner når jeg opplever urimelige eller endog skadelige virkninger av deres trosforestillinger. På samme tid vil jeg som livssynshumanist føle meg forpliktet til å forsvare de samme grupper mot enhver form for diskriminering, utstøtelse og urettferdig behandling i offentlige så vel som private forhold.

Som tidligere president for en verdensunion for humanister, har jeg imidlertid besøkt en rekke av de land hvor Islam er majoritetsreligion. Religionen brukes her til å legitimere overgrep mot annerledes tenkende, som f. eks. dødsstraff for apostasi (frafall fra troen) og kritiske ytringer om Koranen. Disse makabre menneskerettsbrudd rammer særlig forfattere, journalister og universitetslærere. Hvis jeg avstod fra å rette skarp og vedvarende kritikk mot et religionsvesen som opptrer på denne måte, ville jeg svikte de grunnleggende ideer i humanismen.

Min pakistanske venn dr. Younis Shaikh er dømt til døden for såkalt blasfemi. Dommeren og advokatene ble presset og truet av de troende. Jeg har selv vært i Pakistan og undersøkt hans sak. For noen år siden måtte en annen venn, forfatteren Taslima Nasrin, reddes ut av Bangladesh på grunn av uttalelser om Koranen i en indisk avis. Disse saker gjelder ånds- og livssynsfrihet, og jeg skal avstå fra å ramse opp sosiale og private krenkelser – som i høy grad også er en del av vår kristne religionshistorie. Men om vi begrenser problemstillingen til den rene forfølgelse av annerledes tenkende, burde det i seg selv berettige et mer positivt engasjement enn det vi nå opplever fra den radikale intelligentsia i Norge. På grunn av denne passivitet kan vi komme til å oppmuntre fremmedfiendtlige høyreekstremister til å overta «saken» som en del av sin politiske agenda, slik det delvis har skjedd i England, Frankrike, Østerrike og andre land.

---
DEL

Legg igjen et svar