Er EU-motstand et høyreprosjekt?

Det dukker stadig opp påstander om at SV snart er det eneste venstrepartiet i Europa som er mot EU. Men den prinsipielle kritikken av EU har hele tida kommet fra venstre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De sosialdemokratiske partiene har riktig nok i stigende grad lagt til side det som var av tidligere EU-skepsis. Men de iherdigste og mest stabile forsvarerne av EU-prosjektet har i alle faser vært borgerlige sentrums- og høyrepartier.

I noen land har høyreekstreme og høyrepopulistiske partier samla protestvelgere på en aggressiv og ofte nasjonalistisk basert EU-kritikk. Men disse partiene er ubrukelige som sannhetsvitner om hva EU egentlig dreier seg om.

Sosialdemokratene gir opp

De fleste sosialdemokratiske partiene i Vest-Europa stilte seg fra starten skeptiske til EU. De fleste sosialdemokrater så europeisk integrasjon som noe som tjente storkonsern og som en trussel mot den muligheten sentrum-venstre-partier hadde for å gjennomføre reelle reformer på nasjonalt nivå.

På 1980-tallet skifta de fleste sosialdemokratiske partiene syn på EU. Men samtidig la de også om politikken i nyliberal retning. Det «nye høyre», med Thatcher og Reagan som de mest aggressive forkjemperne, fikk mange sosialdemokrater til å gi opp det sosialdemokratiske prosjektet med omfattende samfunnsstyring av arbeidsliv og velferdsutvikling.

Venstrekritikken øker

EU-kritikken fra partier til venstre for sosialdemokratene har derimot økt både i omfang og styrke over tid. Mange europeiske venstrepartier stilte seg i utgangspunktet positive eller avventende til EU-prosjektet. Men de fleste svingte i EU-kritisk retning da EU fra 1986 satte i gang prosjektet med «det indre markedet», den prinsippfaste gjennomføringen av Roma-traktatens fire markedsfriheter, den frie bevegelsen av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.

Prosjektet med det indre markedet møtte ingen kritikk fra høyresida i Europa. All kritikk og all motstand kom fra venstre, naturlig nok. Alle større partier til venstre for sosialdemokratiet gikk mot denne dramatiske avdemokratiseringen av det økonomiske livet. I Danmark kasta dessuten det sosialdemokratiske partiet seg inn på nei-sida ved folkeavstemningen om det indre markedet i 1986.

Ingen debatt i 1957

Da EU ble satt på beddingen i 1957, var det ingen reell debatt i de seks opprinnelige medlemsland. Kommunistpartiene var de eneste som gikk imot, mest av utenrikspolitiske grunner.

Derimot var debatten intens og til dels opprivende før tre nye medlemsland kom inn rundt 1972. Fire land søkte om medlemskap, Storbritannia, Irland, Danmark og Norge, og i alle fire hadde EU-motstanden tyngdepunktet sitt på venstresida.

I Storbritannia gikk flertallet av Labour imot medlemskap i 1972 og partiet tvang i gjennom en folkeavstemning om utmelding da partiet fikk tilbake regjeringsmakta i 1974. Svingningen i EU-positiv retning kom først etter at Margaret Thatcher hadde revet opp hele den britiske arbeidslivslovgivningen og ettertrykkelig knekt kampevnen til fagbevegelsen.

I Irland var Labour og fagbevegelsen ryggraden i EU-motstanden omkring innmeldingen i EU. Og som kjent var EU-motstanden i Danmark og Norge i høyeste grad prega av venstrepartier og venstresida i fagbevegelsen og i de sosialdemokratiske partiene. Slik var det også i Sverige under innmeldingsdebatten i 1994.

Mot Maastricht-traktaten

Det er også vanskelig å finne venstrepartier som gikk inn for Maastricht-traktaten da den var til debatt i 1992. I så fall er de små. Også de venstrepartiene som til da hadde hatt den mest EU-vennlige profilen, det spanske Venstreforbundet (Izquierda Unida), det italienske Rifondazione Comunista og PDS i Tyskland, gikk aktivt imot Maastricht-traktaten.

Grunnlaget for venstrekritikken var de to store, offensive prosjektene som Maastricht-traktaten ga grønt lys for: Utviklingen av «en stadig tettere union» både når det gjaldt økonomi og når det gjaldt utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Mot valutaunionen

Fra 1990/91 har debatten om valutaunionen ØMU ettertrykkelig samla de europeiske venstrepartiene omkring en felles, prinsipiell motstand mot dette store EU-prosjektet. De europeiske venstrepartiene har også gått samla ut mot utviklingen av et Festning Europa med felles politi- og hærstyrker og felles brodd mot mennesker som flykter fra krig og nød.

De europeiske partiene til venstre for sosialdemokratiet har derfor aldri stått så samla i sin kritikk og motstand mot EU-prosjektet som nå. Bare to venstrepartier endte i 1998/99 med å gi sin støtte til økonomi- og pengeunionen, det finske Vänsterförbundet og det greske søsterpartiet til SV, Synaspismos.

Alle venstrepartiene i Europa står likevel sammen i motstanden mot «den reelt eksisterende» valutaunionen. De gikk mot de såkalte «konvergenskrava» som Maastricht-traktaten innførte som vilkår for at et land kunne bli med i valutaunionen. De har gått mot å gi sentralbanksjefene all makt over valutapolitikken, og de har gått mot at EUs sentralbank skal ha kamp mot inflasjon som eneste oppgave. Det betyr at alle de europeiske venstrepartiene har stått sammen i den politiske kampen mot de brutale virkningene av konvergenskrava: kutt i offentlig sektor og økt arbeidsløshet.

Nei til føderalisme

I april 2000 vedtok EU-parlamentet en uttalelse med krav til det arbeidet som skulle føre fram til en ny traktat på EU-toppmøtet i Nice i desember. Uttalelsen gikk inn for nye, lange skritt i føderalistisk retning: mer makt til EU-institusjonene, mindre til EU-regjeringene og de nasjonale parlamentene.

Det store flertallet i den venstresosialistiske gruppa stemte mot uttalelsen. Bare en greker stemte for, men brukte feil knapp under voteringen. Ni av de 45 gruppemedlemmene avholdt seg fra å stemme, bl.a. de fire spanjolene og tre av de franske trotskistene.

De danske sosialdemokratene stemte mot uttalelsen. Det samme gjorde mange sosialdemokrater fra Østerrike, Portugal og Hellas. De britiske og svenske sosialdemokratene stemte ikke. Det var de store borgerlige sentrums- og høyrepartiene som sikra flertall for uttalelsen.

Nei til forfatningsforslaget

I EU-parlamentet har alle de 17 partiene i venstregruppa (GUE/NGL) gått mot forslaget til forfatning. Både i Spania, Frankrike og Nederland var partier til venstre de drivende kreftene på nei-sida. I Spania var venstresida for svak til å vinne. I Frankrike og Nederland var venstrekreftene i stand til å dominere debatten med argumenter som er velkjente fra argumentasjonen til SV her i landet.

I begge land la venstrekreftene vekt på at forslaget til forfatning ville låse fast det markedsliberale grunnlaget for EU og den høyrevridde utformingen av valutaunionen – og gi grønt lys for at EU på viktige områder blir en overnasjonal statsdannelse uten folkelig forankring.

---
DEL

Legg igjen et svar