Er Bondevik statsminister?

Kjell Magne Bondevik ber Stortinget vedta et EØS-direktiv han selv er imot.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Presten og privatpersonen Kjell Magne Bondevik er imot EØS-direktivet om patent på liv. KrF-politikeren Kjell Magne Bondevik også. Det er ikke statsminister Kjell Magne Bondevik, som nå ber Stortinget vedta det omstridte direktivet.

Det er en snodig konstruksjon Kjell Magne Bondevik har kommet opp med, for å både kunne verne om Guds skaperverk, som de ville sagt det i KrF, og å fortsette som statsminister. Spørsmålet er om han ikke nettopp har abdisert som det siste.

Bakgrunnen er som følger: Allerede da Høyre, KrF og Venstre satte seg ned for å forhandle om regjeringsgrunnlaget på Sem Gjestegård høsten 2001, var det klart at to av de tre partiene (KrF og Venstre) var på kollisjonskurs med det tredje og største (Høyre) i patent-saken. Siden Høyre har flertall i regjeringen (10 av 19 statsråder) ville KrF og Venstre likevel måtte gi etter. Det tilsier i hvert fall matematikken.

Forrige fredag ble det hele løst ved at de sju KrF-statsrådene, statsministeren inkludert, og de to Venstre-statsrådene stemte imot at patentdirektivet skal gjøres til norsk rett. Høyres 10 statsråder stemte for. Dermed kan det se ut som om Bondevik fortsatt er motstander av direktivet. Og det er han vel. Han vil bare ikke legge makt bak standpunktet.

Rent faktisk forholder det seg slik Natur og Ungdom-leder Ane Kismul sier, at Bondeviks dissens bare hjelper for hans egen nattesøvn. Bondeviks påstand om at NU ikke skjønner «hvor sterkt virkemiddel dissens er», og at «jeg [med dissensen, red.anm.] markerer for omverdenen at dette er en viktig sak» sier egentlig mest om hvor stor vekt han tillegger sine egne ord, og hvor liten vekt han tillegger sine egne handlinger. For en dissens er ord, ikke handling.

Bondevik forsvarer seg i Dagsavisen med at «det har vært 80 dissenser i norsk historie», og at en regjering ikke kan gå av hver gang det tas dissens i regjeringen. Det spesielle i Bondeviks tilfelle er imidlertid at statsministeren tar dissens. Det har ikke skjedd siden Per Borten (Sp) ledet en norsk regjering.

At fire av Senterpartiets statsråder tok dissens på veterinæravtalen under den forrige Bondevik-regjeringen, men likevel valgte å bli i sittende, er en sak for seg. Man kan mene at de burde gått ut, men det var i det minste verken en Sp-statsminister eller en Sp-statsråd som la saken fram for Stortinget.

Det samme var faktisk tilfelle forrige gang Bondeviks partifeller havnet i mindretall i Regjeringen, nemlig ved utnevnelsen av ny Oslo-biskop. Den gang, også det under sentrumsregjeringen, måtte Bondevik selv erklære seg inhabil ettersom den ene av de aktuelle kandidatene var hans fetter. Altså var det fungerende statsminister Anne Enger Lahnstein som håndterte utnevnelsen.

Kjell Magne Bondevik har hatt vett til ikke å forsvare seg utad med at det uansett er flertall for patentdirektivet på Stortinget, og at hva Regjeringen måtte anbefale sånn sett har mindre å si. Det er nok likevel en del av bakgrunnen for at han ikke har lagt mer makt bak KrF sitt standpunkt.

Det er nemlig grunn til å tro at de sterke uttalelsene fra Bondevik og hans partifeller mot patentdirektivet er uttrykk for et dypfølt etisk og politisk engasjement. – EUs patentdirektiv går veldig langt, og er skadelig når det gjelder både etikk og menneskets verdighet, sa statsministeren til Dagsavisen da direktivet ble behandlet i Regjeringen. Og helseminister Dagfinn Høybråten hevet tommelen i været for å vise sin støtte til NU-demonstrantene utenfor Slottet. Dette er ingen enkel sak for KrF.

Men nettopp derfor er det enda mer påfallende at KrF og Bondevik har vist seg så spake i patentsaken. Det hadde vært mulig for dem å si klart fra om at de ikke kunne leve med at patentdirektivet ble norsk rett. I så fall måtte enten Høyre bøyd av, eller statsministeren bedt om avløsning.

Enda snodigere blir det av at KrF trolig hadde hatt alt å tjene på at saken ble satt såpass på spissen. Trusselen om Regjeringens avgang bør være langt mer skremmende for Høyre enn for KrF. Dersom Jan Petersen og hans flokk hadde bøyd av i denne saken, ville KrF fått en etterlengtet markering av partiet som standhaftig og kompromissløs i viktige etiske spørsmål – og de hadde fått det som de ville.

Dersom Høyre ikke hadde bøyd av, og statsministeren måtte bedt om avløsning, ville ballen ha blitt sendt videre til Jens Stoltenberg – som ikke akkurat har hast med å komme i regjering. Det ville blitt en kortvarig affære, og Høyre, Frp og KrF kunne felt Stoltenberg ved første og beste anledning. Dermed hadde vi fått oppleve en Bondevik III, men muligens med et KrF som var mer bevisst på å få sin politikk på plass, og et Høyre som tross alt har mindre potens og selvtillit enn rett etter valget i 2001. Alternativet til en kortvarig Ap-regjering ville vært et kortvarig Høyre-styre, men også da ville KrF raskt kunnet komme tilbake med mer kraft enn nå.

Det patentsaken egentlig handler om, er likevel langt mer alvorlig enn hvem som leder landets regjering. Saken har vært uhyre kontroversiell innad i EU, og den verserte i systemet i ti år mens stadig nye endringsforslag ble utarbeidet. Nederlands motstand mot direktivet var så stor at de valgte å gå til sak for å slippe unna. Den kampen tapte de, men pr. i dag er det bare seks av EU-landene som fullt ut har implementert direktivet. To av de 15 EU-landene ligger etter Norge i løypa.

Kjell Magne Bondevik har rett når han sier at patentdirektivet er skadelig både når det gjelder etikk og menneskelig verdighet. Også for de av oss som sjelden tar «Guds skaperverk» i vår munn, er det mer enn betenkelig at livets grunnstoff skal kunne patenteres. Det er rett og slett en betydelig forskjell på å patentere en smart duppeditt som menneskeheten kan ha glede av, men som neppe er livsnødvendig, og å patentere genetisk materiale. Vi har allerede sett hvor urimelig patenteringssystemet kan være i forbindelse med dragkampen mellom legemiddelgigantene og enkelte afrikanske land. Trolig vil vi bli vitne til at gigantenes patent på liv vil framstå som enda mer skadelig og urimelig, uten at det finnes muligheter til å sikre rettferdig tilgang til kunnskapen.

Først og fremst derfor burde Kjell Magne Bondevik og hans partifeller i regjering satt foten ned. Det gjorde de ikke. I stedet er det Regjeringen Bondevik som ber Stortinget om å gjøre patentdirektivet til norsk rett. Det kommer for alltid til å hefte ved Kjell Magne Bondevik selv.

---
DEL

Legg igjen et svar