Kun litt sivilisatorisk ferniss, en håndfull lover og autoriteter hindrer oss i å falle våre medmennesker i ryggen. Dette livssynet har også fått et navn: ‘Fasadeteori’.
Den nederlandske historikeren Rutger Bregman argumenterer i boken Folk flest er gode. En ny fortelling om menneskenaturen for noe helt annet. Hans djerve tese lyder: Det er ikke mistenksomhet, egoisme og den sterkestes rett som har gjort menneskehetens fremskritt mulig, men tvert imot tillit og samarbeid.
Men naivitet er en farlig egenskap, som har ført mennesker og nasjoner på katastrofale villspor. Bregman vet at hans optimistiske tese trenger sterke beviser, og dette har han viet seg til i boken, med nær utmattende grundighet.
Beretning om voldtekt og skyting
Hvordan et tvers igjennom pessimistisk menneskesyn har oppstått, illustrerer han med mange eksempler: Katrina er et av dem, orkanen som raste over New Orleans 2005. Minst 1836 mennesker omkom. Avisene var fulle av beretninger om voldtekter og skyting – eksempelvis om en som fyrte løs på et redningshelikopter. I superdom-stadionet, det viktigste tilfluktsstedet, satt 25 000 mennesker som i en rottefelle. Uten strøm eller vann. Noen skulle ha skåret halsen over på to babyer, og en sjuårig jente var angivelig voldtatt og drept. Politisjefen og guvernøren i Louisiana var skjønt enige om at «sånne katastrofer ofte fremmer det verste i mennesket». Fasadeteorien i praksis.
Mediene kommer ekstra dårlig fra disse historiene.
Flere måneder senere, etter at journalistene var borte, fant etterforskere ut hva som virkelig hadde skjedd i New Orleans. Skuddene mot helikopteret var i virkeligheten klapringen fra en gasstank-ventil. Det fantes ingen bekreftede rapporter om drap eller voldtekt. Seks mennesker var døde i superdomen: fire på naturlig måte, en av en overdose, og en ved selvmord. En armada av skip fra Texas var kommet for å redde så mange som mulig.
Mediene kommer ekstra dårlig fra disse historiene. Og generelt: Et narkotikum vi alle er faretruende avhengige av, ifølge Bregman, er de daglige nyhetene. Jo tristere eller mer skremmende de er, desto større plass får de. At disse nyhetene beskriver unntakene fra regelen, forsvinner i dramatikkens dragsug. Og reporterne har jo virkelig ikke tid til å stå i live-sending hvor de erklærer: «Jeg står nå like utenfor Lutjebroek, der det heller ikke i dag har brutt ut krig.»
Fluenes herre
Likeledes får Charles Darwin liten støtte hos Bregman – det at Homo sapiens skal ha utviklet seg ved å dytte de svakere av banen. Han belegger sin tese blant annet med eksperimentene til en russisk forsker, Dmitri Beljajev. På 1970- og 80-tallet lyktes denne i å avle frem sølvrever som logret med halen, bjeffet og oppførte seg mer som hunder enn som ville rever. Dette gjorde han kun ved å velge ut de mest omgjengelige dyrene. Han var sikker på at teorien hadde gyldighet også for menneskene, den at vi faktisk er temmede aper. Beljajev mente å vise at de vennligste menneskene over titusener av år har fått flest barn. The survival of the friendliest. Vi er Homo puppy, valpemennesket.
Bregman presenterer oss også for et spesielt stykke detektivarbeid. Det starter med historien til forfatteren William Golding. Hans første, berømte roman ga han tittelen Fluenes herre, hvilket står for Beelsebub, et annet navn for djevelen. Handlingen beskriver en gruppe gutter som lider skipbrudd og havner på en øde øy. Det begynner vel og bra, de organiserer seg, fordeler oppgaver i påvente av redning. Men snart blir regler brutt, voldelige konflikter bryter ut. Noen uker senere setter en britisk offiser sin fot på land. Han finner et fordervelig kaos. Tre gutter er døde. Hva er konklusjonen? Uskyldens endelikt og «mørket i menneskenes hjerte.» Golding mottar nobelprisen i litteratur.
Bregman leser heller Fluenes herre som et paradeeksempel på fasadeteorien. Med nitid tålmodighet begynner han å nøste opp tråder. I et antikvariat finner han noen ord om at seks gutter fra Tonga som bega seg ut for å fiske, landet i en storm og endte på en liten, ubebodd øy. Videre nøsting bekrefter den sanne historien: I 1966 oppdaget den australske skipperen Peter Warner guttene på øya Ata. Da hadde de vært der i over et år. De hadde dyrket grønnsaker, bygget seg en gitar, holdt varmen i et bål dag og natt, så røyken kunne tiltrekke redningsmenn. Alle var i god form.
Men det fantes ingen bekreftede rapporter om drap eller voldtekt.
Rutger Bregman gjorde enda en oppsiktsvekkende oppdagelse. Han sporet opp to venner. Den eldste var 83 år gammel og sønn av en rik entreprenør. Den yngste var 67 år gammel, et barn av naturen. De kjente hverandre fra en ubebodd øy: skipper Warner og en av de seks skipbrudne, Mano Totau. Bregman besøkte dem, intervjuet dem og fotograferte dem til boken sin. Han hadde funnet den ekte Fluenes herre.
Påskeøyas mysteriøse undergang
Selvsagt er den flittige forfatteren klar over at spredte fortellinger aldri kan erstatte vitenskap. Til gjengjeld må vitenskap holde mål. I den offisielle beretningen om Påskeøyas mysteriøse undergang er det for eksempel mye som skurrer for Bregman. Den verdensberømte geografen Jared Diamond slo fast noen ‘fakta’. Noen av dem har med de gåtefulle moai-statuene å gjøre. Frakten av dem krevde trestammer. Til slutt fantes ikke et eneste tre igjen på øya. Jorden eroderte, landbruket stagnerte, beboerne sultet. Det brøt ut borgerkrig. Partene tydde til den siste næringskilden – hverandre.
Da oppdagelsesreisende Jacob Roggeveen steg i land på Påskeøya 5. april 1722, på jakt etter et sørlig kontinent, møtte han ifølge rapporter som senere ble funnet, «et sympatisk folk. De så sunne ut, med sine muskuløse kropper og kritthvite tenner. Øyboerne tigget ikke, men bød tvert imot på mat». Jorda var fruktbar. Våpen glimret med sitt fravær. Fire år senere ankom de neste oppdagerne, engelskmenn, ledet av James Cook. Han beskrev øyfolket derimot som «små, tynne, nervøse og elendige». Dette sitatet viste seg senere umulig å finne. Derimot dukket det opp hos en annen berømthet: Thor Heyerdahl. I en bestselger forklarte han at øya først var befolket av langørede inkaer, for så å bli oversvømt av kortørede kannibaler fra Polynesia. Over og ut for Påskeøya.
Det er lettere å spre konspirasjonsteorier enn beinstø vitenskap. Bregman holder seg til det siste og presenterer helt andre, godt forskningsbelagte forklaringer på Påskeøyas avfolkning.
Arendt og Eichmann
Selv Rutger Bregman er imidlertid nødt til å spørre: Hvordan forklarer man Auschwitz? Er det da likevel sånn at kun et tynt lag ‘sivilisasjon’ hindrer oss i å mutere til fullblods nazister?
Filosofen Hannah Arendt er blant de filosofene som – om man tolker henne i Bregmans ånd – mener at de fleste mennesker er gode. At vårt behov for kjærlighet og vennskap ligger oss nærmere enn hat og vold. Og at når mennesker bestemmer seg for det onde, har de alltid behov for å gjemme seg bak løgner og klisjeer som skal gjøre det onde om til det gode.
En som talte klartekst i så måte, var den tyske krigsforbryteren Adolf Eichmann. «Jeg angrer ikke på noe», forsikret han. «Jeg skal hoppe leende i graven, vel vitende om at jeg har jaget seks millioner fiender inn i dødens rike.»
Rutger Bregman, årgang 1988, inspirerer til følgende enten-eller-valg, som er åpne for enhver: 1) holde med kirken og øvrige systemdiktaturer i at vi er født med synd, altså med ondskap, og at dette må tøyles gjennom ytre autoriteter, eller 2) tenke at Homo puppy kan bli fôret med løgn, hjernevask og manipulasjon – og at dette må bekjempes gjennom egen tenkning, eget ansvar og indre autoritet.
