Er vi et lett bytte for dataselskaper?

Skaper datateknologien en ny form for totalitarisme? Joshua Cohens ambisiøse roman gir noen forsøksvise svar. 

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Joshua Cohen:
Book of Numbers
Harvill Secker, 2015

Book of Numbers er, som Ny Tids lesere sikkert er klar over, også tittelen på fjerde mosebok og den fjerde av Toraens fem bøker. I denne boken leder Moses sitt folk gjennom Sinai-ørkenen, og vi følger dem gjennom 40 år med prøvelser. Bokens moral, som religiøse tekster uomtvistelig har, er at trofasthet og tillit lønner seg. Hvordan kan vi tolke dette i Joshua Cohens Book of Numbers, hvor de 40 årene er blitt til dataæraen og Gud er byttet ut med en halvschizofren new age-karakter?

Tallenes språk. Denne karakteren er skaperen av det fiktive multinasjonale og mektige dataselskapet Tetration (tenk deg at Facebook, Google og Apple var ett og samme selskap. Tetrations historie er for øvrig svært inspirert av Googles). Han vil få nedtegnet sine memoarer før det er for sent, og får sin navnebror, den mislykkede forfatteren Joshua Cohen, til å utføre oppdraget. Mogulbillionæren, som stort sett bare omtales som «Principal», beskrives fra ung alder av som en eksentrisk kontrollfrik med et ustabilt begrep om sin egen identitet. Han skriver lister over alt fra urinering til tv-vaner, og spiller ulike roller ovenfor sine medstudenter – for eksempel en pensjonert skateboarder med kneskade, eller en tv-reklamefigur. Skyggeforfatter-Cohen beskriver Mogul-Cohen som en som «hadn’t yet resigned himself to not having an identity» og dermed «would assimilate the identities of others». Fra et psykologisk synspunkt blir Principals oppførsel en kompensasjon for indre uro, og familiehistorien hans understøtter denne teorien. Han vil kvitte seg med alt rot og enhver form for ambivalens, og han lykkes i urovekkende stor grad.

Kaosreaksjon. For oss som er flasket opp med radikal språkkritikk og simulacra-teorier, mens internett har blitt en voksende interaktiv palimpsest, er det naturlig å lengte etter mer renhet og klarhet i tilværelsen. En annen 2015-bok, Jonathan Franzens Purity, tar også opp denne tematikken, men Joshua Cohens bok gjør det på en mer intelligent måte. Det er riktignok en utfordring å navigere i landskapet av referanser og språklige krumspring, men denne romanen setter i gang noen viktige refleksjoner. Har reaksjonen på det postmoderne kaoset gjort oss til et lett bytte for dataselskaper med totalitære trekk? Blir vi ukritisk ledet inn i de algoritmiske fristelser? Principal sier på et tidspunkt at «tech doesn’t think in metaphors», og dette er et nøkkelsitat til Cohens roman. Gründerens favorittfag er naturligvis det minst ambivalente faget – matematikk – og inspirert av matematikken og teknologiske fremskritt vil han lage et system som gjør livet mest mulig kvantifiserbart. Internettkoding, som bare består av tallene 0 og 1, er som skapt for ham.

Har reaksjonen på det postmoderne kaoset gjort oss til et lett bytte for dataselskaper med totalitære trekk?

«Jeg bestiller, altså er jeg». I romanens nåtid (rundt 2010) har Principals visjon i stor grad gått i oppfyllelse. Tetration brukes av alle i alle kanaler, og «autotet» (informasjonskapsler) fanger opp informasjon som kan generere større inntekter og dermed enda mer definisjonsmakt. Det er liten tvil om at forfatteren er spesielt kritisk til maktkonsentrasjonen av informasjon og kapital, men det dukker opp opplysninger (som jeg ikke vil avsløre her) som gir oss grunn til å tro at selv Principal etter hvert skjønner at hans megalomaniske oppfinnelse har gått for langt. Skyggeforfatteren Cohen blir på sin side nærmest et skrekkeksempel på hvor mye makt selskaper som Tetration (les: Facebook og Google) har fått. Når hans bok om den polske morens Holocaust-opplevelser ikke blir en bestselger fordi den publiseres på den mildt sagt uheldige datoen 11/9-2001, isolerer han seg i kottet av en leilighet og tilbringer dagene forvillet i verdensveven. Både hans egne tanker og ekskjærestens blogg illustrerer hvordan hans moralske kompass og autonomi er blitt forstyrret av internettets «se-og-bli-sett-virus» og Tetrations allestedsnærvær og distraksjonsmuligheter. Først når han på et tidspunkt i skrivearbeidet blir fratatt internettilgangen og ufrivillig isolert fra omverdenen, innser han hvor mye av ham selv som har blitt «outsourced» og «externalized».

Buddhisme–kapitalisme. I jakten på det rene og opphøyde har Principal ikke overraskende blitt religiøs. I likhet med mange av virkelighetens styrtrike gründere sverger han til en moderne variant av buddhismen, og romanforfatteren viser på en elegant måte hvordan en slik form for spiritualitet ikke unnslipper den kapitalistisk-materialistiske virkelighetsforståelsen – den bidrar egentlig bare til å vise frem dens åndelige tomhet. På et japansk buddhistisk munkekloster møter Principal andre «execs», og i en samtale om deres egen livsstil kommer de inn på «the differences between renunciation and moderation but as like they were related to diet and exercise, the middle of the Middle Way. The affinities between Buddhism and capitalism. How compatible they were, how adaptable. If mindbody was a product, meditation was an unparalleled interface». Den litt besynderlige uttrykksmåten er for øvrig karakteristisk for Principal, som også omtaler seg selv i flertallsform, hvilket både er et uttrykk for den lite enhetlige personligheten og hans totale identifikasjon med dataselskapet, som kanskje kan forstås som den vestlige formen for «renunciation». Dialogen på munkeklosteret er dessverre så altfor gjenkjennelig, og får meg til å tenke på mitt lokale yogastudio, med sine latterlig dyre vegansmoothier, et utvalg av yogamotens siste skrik og invitasjoner til «retreats» på den andre siden av jordkloden.

Kjettersk. Et totalitært internettselskap er imidlertid et stort paradoks. Hvor mye frihet ligger det ikke i å ha tilgang til så mye informasjon, og ikke minst til andre mennesker? Principal selv hevder at informasjon er fremtidens valuta, noe informasjonskaplser er et tydelig bilde på. Men det som gjør oss mest ufrie, er de kreftene vi ikke selv er bevisste på, og som styrer oss i ulike (eller like) retninger. Når Tetration blir skapt (i en scene som parafraserer Steve Jobs og mannen-med-den-geniale-ideen-i-garasjen-myten, som jo også er en slags renhetsmyte), hevder Principals mer korrumperte partner Kor at Tetration skal være som vannet og luften: «’Freedom is water’, he used to say. He meant that it has the behaviour of water. How it takes any shape, because it cannot make its own». Men en søkemotor eller et hvilket som helst dataprogram må jo formes av noe eller noen, og en form skapes i et ikke-nøytralt og dermed ikke-fritt rom. Og skal det lykkes på markedet må det som regel tilpasses kapitalens strømninger og reklamens logikk.
Å lese Joshua Cohens Book of Numbers er litt som å lese Bibelen: Den er altfor lang og av varierende litterær kvalitet, men filosofisk interessant og derfor anbefalelsesverdig. Og hvis jeg skal trekke ut et moralsk budskap av 2015-versjonen, må det være at i møte med allmektige størrelser er det best å være som en kjetter – hverken tillitsfull eller trofast.

---
DEL