Er tredje verdenskrig allerede i gang?

Faren er ikke Trump, men Hillary Clinton, som representerer et totalitært system med et liberalt ansikt. Nå er mini-atombomber det neste.

Ny TIds faste tegner: © ViKtor KHOURY
John Pilger
Pilger er prisvinnende journalist og forfatter med en rekke æresdoktorater fra universiteter verden over.

Jeg har gjort filmopptak på Marshalløyene midt i Stillehavet. Når jeg forteller folk hvor jeg har vært, spør de: «Hvor er det?» Hvis jeg gir dem et hint ved å si «Bikini», svarer de: «Du mener badetøy?»

Få ser ut til å være klar over at bikinien fikk navnet sitt som en hyllest til atomeksplosjonene som ødela Bikiniatollen, som tilhører Marshalløyene. 66 atomenheter ble sluppet av USA over Marshalløyene mellom 1946 og 1958. Det tilsvarer 1,6 hiroshimabomber hver dag i 12 år.

Bikiniatollen er et stillferdig sted i dag, mutert og forurenset. Palmetrærne vokser i en merkelig linjeformasjon. Ingenting beveger seg. Det er ingen fugler der. Gravstenene på den gamle kirkegården er levende av radioaktivitet. Skoene mine slo ut som «utrygge» på en geigerteller.

Jeg sto på stranden og så det smaragdgrønne av Stillehavet tære vekk til et enormt, svart hull. Det var krateret hydrogenbomben «Bravo» etterlot seg. Denne eksplosjonen forgiftet menneskene og omgivelsene i en omkrets på flere hundre kilometer, muligens for alltid.

På tilbakereisen mellomlandet jeg ved Honolulu-flyplassen og la merke til et amerikansk blad som het Women’s Health. På forsiden sto en smilende kvinne i bikini, og overskriften sa «Du kan også få en bikinikropp». Noen dager tidligere hadde jeg intervjuet kvinner som hadde helt andre former for «bikinikropper»: Alle hadde fått skjoldbruskkjertelkreft eller andre livstruende krefttyper.

Til forskjell fra den smilende kvinnen i bladet var alle disse kvinnene fattige. De var ofre for en grisk supermakt som i dag er farligere enn noensinne.

Jeg bruker denne opplevelsen som en advarsel, og for å sette en stopper for en avledningsmanøver som har slukt mange av oss. Edward Bernays, grunnleggeren av moderne propaganda, beskrev dette fenomenet som «en bevisst og intelligent manipulering av vaner og meninger» i demokratiske samfunn. Han kalte det en «usynlig regjering».

Hvor mange mennesker er klar over at en verdenskrig er påbegynt? Foreløpig er det en krig av propaganda, løgner og distraksjoner, men dette kan endre seg brått med den første feilaktige kommandoen, den første raketten.

I 2009 sto USAs president Obama foran en beundrende mengde i sentrum av Praha, i hjertet av Europa. Han lovte å gjøre «verden fri for atomvåpen». Folk jublet, noen gråt. En bølge av banaliteter i alle medier fulgte. Obama ble deretter tildelt Nobels fredspris.

Alt var falskt. Han løy.

Obama-administrasjonen har laget flere atomvåpen, flere atomstridshoder, flere atomleveringssystemer og flere atomfabrikker. Utgiftene til atomstridshoder steg mer under Obama enn hos noen annen amerikansk president. Utgiftene for de siste 30 årene er på over én billion dollar.

En miniatombombe er under planlegging. Den er kjent som B61 Model 12. Verden har aldri sett noe som likner. General James Cartwright, tidligere visestyreformann for Den militære sjefsnemd – altså et råd bestående av USAs øverste militære embedsmenn – uttalte at «å lage atombombene mindre gjør det mer sannsynlig at de tas i bruk».

Det siste halvannet året har vi sett den største oppbyggingen av militære styrker siden andre verdenskrig. Denne operasjonen foregår i regi av USA, og finner sted langs Russlands vestlige grenser. Utenlandske soldater har ikke utgjort en så demonstrativ trussel for Russland siden Hitler invaderte Sovjetunionen. Ukraina – som en gang var en del av Sovjetunionen – har blitt til en CIA-temapark. Etter å ha orkestrert et kupp i Kiev kontrollerer Washington et regime som er nabo med og fiendtlige til Russland – et regime som er råttent av nazister, bokstavelig talt. Høytstående parlamentariske skikkelser i Ukraina er politiske etterkommere av notoriske fascister fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister og Den ukrainske opprørshæren. De priser Hitler åpenlyst og ønsker forfølgelse og utvisning av den russisktalende minoriteten.

Dette er sjelden nyheter i Vesten, og hvis det først når mediene, vris det på for å undertrykke sannheten.

I Latvia, Litauen og Estland – naboland til Russland – utplasserer USA tropper, stridsvogner og tunge våpen. Denne ekstreme provokasjonen av verdens nest største atommakt møtes med stillhet i Vesten.

Det som gjør utsikten til atomkrig enda farligere, er at det foregår en parallellkampanje mot Kina.

Det går sjelden en dag uten at Kina får status som «trussel». Ifølge admiral Harry Harris, som er amerikansk kommandør i Stillehavet, bygger Kina nå en «kinesisk mur av sand i Sørkinahavet».

Det han mener er at Kina bygger flystriper på Spratlyøyene, som er gjenstand for en konflikt med Filippinene – en konflikt som ikke hadde noen prioritet inntil Washington presset og bestakk regjeringen i Manila, og Pentagon lanserte en propagandakampanje kalt «Freedom of navigation».

Hva betyr egentlig dette? Det betyr frihet for amerikanske krigsskip til å patruljere og dominere Kinas kystfarvann. Vi kan jo prøve å forestille oss den amerikanske reaksjonen hvis kinesiske krigsskip hadde gjort det samme utenfor kysten av California.

I en film jeg lagde, The War You Don’t See, intervjuet jeg anerkjente journalister i USA og Storbritannia – reportere som Dan Rather fra det amerikanske kringskastingsselskapet CBS, Rageh Omar fra britiske BBC og David Rose fra avisen The Observer.

Alle sa at dersom journalister og kringkastere hadde gjort jobben sin – og dermed stilt spørsmål ved propagandaen rundt Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen fremfor å gjengi og forsterke løgnene til George W. Bush og Tony Blair – ville kanskje ikke invasjonen av Irak i 2003 ha funnet sted. Da hadde hundretusener av menn, kvinner og barn fremdeles vært i live i dag.

Propagandaen som ligger til grunn for en krig mot Russland eller Kina, er i prinsippet lik propagandaen som lå til grunn for krigen i Irak. Ut i fra hva jeg vet, er det ingen journalister i de vestlige mainstreammediene som spør hvorfor Kina lager flystriper i Sørkinahavet.

Svaret på dette burde uansett være åpenbart. USA omringer Kina med et nettverk av baser, med ballistiske raketter, stridsgrupper og atomvæpnede bombefly.

Denne livsfarlige buen strekker seg fra Australia til øyene i Stillehavet – Marianaøyene, Marshalløyene og Guam – til Filippinene, Thailand, Okinawa, Korea og gjennom Eurasia til Afghanistan og India. Amerika har hengt en løkke rundt Kina. Dette når ikke nyhetene.

Medienes neddyssing er medienes krigføring.

I 2015, under streng diskresjon, iscenesatte USA og Australia den største enkeltstående militærøvelse i luft og til sjøs i nyere historie, kjent som «Talisman Sabre». Målet var å øve på en Air-Sea Battle Plan, blokkere sjøbaner som Malakkastredet og Lombokstredet, noe som kuttet av Kinas tilgang til olje, gass og andre viktige råmaterialer fra Midtøsten og Afrika.

I sirkuset som også er kjent som den amerikanske presidentkampanjen, fremstilles Donald Trump som en galning og en fascist. Han er definitivt motbydelig – men han er også en hatfigur i mediene. Dette burde i seg selv være nok til å gjøre oss skeptiske.

Trumps syn på migrasjon er groteskt, men ikke mer groteskt enn David Camerons syn. Det er ikke Trump som er den «store deportøren» fra USA – det er fredsprisvinneren Barack Obama.

Ifølge en uhyre liberal kommentator «slipper Trump løs voldens mørke krefter» i USA. Slipper dem løs?

Dette er landet der smårollinger skyter mødrene sine og politiet fører en aggressiv krig mot afroamerikanere. Dette er landet som har angrepet og forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer – mange av dem demokratiske – og har bombet fra det østlige Asia til Midtøsten, og som har forårsaket død og fattigdom for millioner av mennesker.

Det finnes ingen andre land som kan måle seg med denne systematiske volden. De fleste av USAs kriger (nesten alle mot forsvarsløse land) har ikke blitt satt i gang av republikanske presidenter, men av liberale demokrater: Truman, Kennedy, Johnson, Carter, Clinton, Obama.

I 1947 beskrev en rekke direktiver fra USAs nasjonale sikkerhetsråd det overordnede målet for amerikansk utenrikspolitikk: «En verden kraftig endret i USAs bilde.» Ideologien var messias-amerikanisme. Vi var alle amerikanere. Eller ikke: Kjettere skal omvendes, undergraves, bestikkes, svertes eller knuses.

Selvopptatthet ble den nye tidsånden i vestlige samfunn, og innvarslet undergangen til sterke, kollektive bevegelser mot krig, sosial urettferdighet, rasisme og kjønnsdiskriminering.

Donald Trump er et symptom på alt dette, men han fremstår også som uortodoks. Han sier at invasjonen av Irak var en forbrytelse, og han vil ikke gå til krig mot Russland og Kina. Faren for oss alle er ikke Trump, men Hillary Clinton. Clinton er ingen uavhengig politiker. Hun representerer seigheten og volden til et brautende system som tilskriver seg selv en særstilling i verden – et totalitært system med et tilfeldig liberalt ansikt.

Nå som presidentvalget nærmer seg, hylles Clinton som den første kvinnelige presidenten, uavhengig av forbrytelser og løgner – akkurat som Barack Obama ble hyllet som den første svarte presidenten, og de liberale kjøpte alt tullet hans om «håp». Og dette fortsetter.

Akkompagnert av Guardian-spaltist Owen Jones’ beskrivelse som «morsom, sjarmerende og med en kulhet som overgår alle andre politikere», sendte Obama for litt siden ut droner som skal slakte 150 mennesker i Somalia. Vanligvis dreper han folk på tirsdager, der han – ifølge New York Times – får en liste over kandidater som er aktuelle for droneangrep. Så kult.

Under presidentkampanjen i 2008 truet Hillary Clinton med å «utslette» Iran med atomvåpen. Som utenriksminister under Obama deltok hun i å styrte den demokratiske regjeringen i Honduras. Bidraget hennes til ødeleggelsen av Libya i 2011 var nesten muntert. Da den libyske generalen Gaddafi ble offentlig sodomisert med en kniv – et drap muliggjort av amerikansk logistikk – sa en opprømt Clinton: «Vi kom, vi så, han døde.»

En av Clintons nærmeste allierte er tidligere utenriksminister Madeleine Albright, som har kritisert unge kvinner for ikke å støtte «Hillary». Dette er den samme Madeleine Albright som på tv uttalte at en halv million døde irakske barn var «verdt det».

Blant Clintons største støttespillere har vi den israelske lobbyen og våpenselskaper som gir drivstoff til volden i Midtøsten. Hun og ektemannen har mottatt en formue fra Wall Street. Og likevel er hun i ferd med å bli ordinert som en kvinnenes kandidat som skal stå imot den onde Trump, den offisielle demonen. Blant støttespillerne hennes finner vi flere anerkjente feminister, blant annet Gloria Steinem i USA og Anne Summers i Australia.

For en generasjon tilbake fantes det en postmoderne kult som nå er kjent som «identitetspolitikk», som hindret mange intelligente, vidsynte mennesker i å undersøke sakene og menneskene de støttet – sånn som falskneriet til Obama og Clinton, og kvasiprogressive bevegelser som Syriza i Hellas – som svek landets folk og allierte seg med deres fiender.

Selvopptatthet, en form for «meg-isme», ble den nye tidsånden i privilegerte, vestlige samfunn, og innvarslet undergangen til sterke, kollektive bevegelser mot krig, sosial urettferdighet, ulikhet, rasisme og kjønnsdiskriminering.

I dag kan det se ut til at den lange dvalen muligens er over. De unge rører seg igjen. Gradvis. De tusenvis av mennesker i Storbritannia som støttet Jeremy Corbyn som Labour-leder, er en del av denne oppvåkningen. Det samme gjelder de som samlet seg for å støtte senator Bernie Sanders.

I Storbritannia forrige uke påla Jeremy Corbyns nærmeste allierte, nemlig skyggekassereren John McDonnell, Labour-regjeringen å betale gjelden til piratbankene og i praksis å fortsette den såkalte innstrammingspolitikken.

I USA har Bernie Sanders lovet å støtte Clinton hvis – eller når – hun blir nominert. Han har også uttrykt støtte til USAs bruk av vold mot land i de tilfeller han synes det er «riktig». Han sier at Obama har gjort en «flott jobb».

Amerika har hengt en løkke rundt Kina. Dette når ikke nyhetene.

I Australia føres det en slags «begravelsespolitikk», der langtekkelige parlamentariske øvelser spilles ut i mediene, mens flyktninger og urfolk forfølges og ulikheten vokser, samtidig som det foreligger en ulmende fare for krig. Malcolm Turnbulls australske regjering har nettopp kunngjort et såkalt forsvarsbudsjett på 195 milliarder dollar, som er en drivkraft for krig. Det var aldri noen debatt rundt dette. Bare stillhet.

Hva har skjedd med tradisjonen for direkte folkehandling, frigjort fra politiske partier? Hvor er motet, forestillingsevnen og engasjementet som trengs for å starte den lange reisen mot en bedre, mer rettferdig og fredelig verden? Hvor er fritenkerne i kunst, film, teater og i litteratur?

Hvor er de som skal bryte stillheten? Må vi vente til den første atomraketten avfyres?

Teksten er en forkortet versjon av en tale John Pilger holdt på Universitetet i Sydney under tittelen «A World War Has Begun». 

Se www.counterpunch.org/2016/03/23/a-world-war-has-begun-break-the-silence/

 


www.johnpilger.com

---
DEL