Er neshornets skjebne uungåelig?

I det sørlige Afrika finner en spesielt nedrig og absurd krig sted – nedrig i sin bestialitet, absurd fordi den baserer seg på gammel overtro.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveige@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

Krigen kjempes med skarpe skudd, og både dyr og mennesker faller. Internasjonale forbrytersyndikater setter inn storkapital i jakten på noe som er mer verdt enn gull, men som ikke har noe mer konkret å by på enn keratin, en substans vi mennesker har flust av i negler og hår. Det handler naturligvis om neshornet, en kritisk truet art. De siste årene har myrderiene økt drastisk: I 2008 var antallet drepte neshorn i Sør-Afrika, der brorparten av arten lever, 83. 8 år senere, i 2016, ble 1075 hvite (Ceratotherium simum) og sorte (Diceros bicornis) neshorn som offer for nedslaktingen. Det er mulig at artens siste eksemplar allerede er født. En underbemannet og underbetalt gruppe rangers – neshornvoktere – risikerer livet døgnet rundt for å hindre at dyrene må lide en smertefull og ofte langsom død etter at hornet og halve ansiktet er hugget av med øks. Derfor gjelder også regelen for antikrypskytterenhetene «skyt først, spør siden». Siden 2008 er 500 krypskyttere drept, mens disse på sin side har drept minst 5940 afrikanske neshorn.

No fair trade

Spesielt komplisert er denne krigen fordi den raser på det afrikanske kontinentet, mens markedet befinner seg på det asiatiske. I en urgammel kultur som den kinesiske går pulverisert horn fra neshornet for å være et medisinsk vidundermiddel, og hornet selv er et statussymbol. Å overbevise kinesere om at deres tro baserer seg på feilinformasjon – at de for å oppnå den effekten de ønsker, like gjerne kunne bitt negler aldeles gratis – er omtrent som å fortelle kristne at det er meningsløst å tro på Jesus Kristus. Derfor betaler forbrukerne skyhøye summer, opptil 65 000 dollar, for 1 kilo horn. Ser man på artenes desimering i Kina og på kineseres likegyldighet overfor dyremishandling i egen kultur, kan man dessuten utlede at deres interesse for fair trade og dårlige samvittighet for tilfellet neshorn er lik null.

Trosser forbud

Kampen for neshornet er blitt et flaggskipprosjekt for utallige miljøorganisasjoner og internasjonale institusjoner. I 1976 forbød CITES, Convention for International Trade in Endangered Wild Species of Fauna and Flora, handel med (nes)horn, med enkelte unntak. Men dette har åpenbart ikke hindret nedslaktingen av disse dyrene, som har eksistert på Jorden i millioner av år. Det sorte neshornet, en av de gjenlevende artene og det mest kritisk truede, er et av de sjeldneste store pattedyrene i verden. I mai 2019 finner CITES’ neste møte sted, og spørsmålet om å tillate handel med horn for å kvele svartebørsmarkedet forventes å stå på programmet – igjen. Nå er dette en plattform der internasjonale fora inntar lederrollen i saker som til syvende og sist har størst konsekvenser i land langt borte, der overbefolkning, fattigdom og kriminalitet ofte spiller en stadig større rolle. Hva sier egentlig de menneskene som lever nær innpå problemene?

Oasegründer

Eierne av safarifarmen Mount Etjo Safari Lodge i Namibia har mye å si om temaet. Dette er ingen alminnelig samlingsplass for turister på kort gjennomreise blant «dyrene i Afrika», men blant annet stedet der et uavhengig Namibia så dagens lys. FNs Mount Etjo Declaration var resultatet av møter som ledet til nasjonens frigjøring fra Sør-Afrika i 1990.

Oelofse startet med to tomme hender og en telefon som hang i et tre – i dag huser farmen hans rundt 8000 dyr fordelt på 30 000 hektar land.

Hvorfor her? Fordi mannen som bygget opp farmen, Jan Oelofse, var en legendarisk miljøverner og internasjonalt anerkjent fornyer av viltforvaltning (søk på «The Oelofse Method»). Denne fargerike gründeren tryllet karrig jordbruksland om til et økosystem der Afrikas ville dyr og fugler fikk sitt nye hjem. Mount Etjo Safari Lodge – også kalt Okonjati Wildlife Sanctuary ble et av de første private viltreservatene i Namibia. Oelofse startet med to tomme hender og en telefon som hang i et tre – i dag huser farmen hans rundt 8000 dyr fordelt på 30 000 hektar land.

Videointervju med Anette Oelofse


(Video laget av Ranveig Eckhoff og Rainer Baake)

Jeg besøker Mount Etjo for tredje gang. Første gang, for tolv år siden, var jeg på et fem ukers oppdrag. Det ble mange turer gjennom landskapet sammen med Jan og kona Annette. I åpen jeep rullet vi en dag langsomt gjennom gyllent gress i kveldssolen. Giraffer tittet frem over tretoppene – en gnu var i ferd med å grave seg et sengeleie. Plutselig bråstopper jeepen. Ut av buskene strener et neshorn og kalven hennes i strak linje mot oss. Jan og Annette går ut av jeepen og hilser på kolossen. Nossie. Det blir et varmt møte, med så mye omfavnelse som et neshorns fysikk tillater. Nossie snuser på meg, den fremmede, inntil hun lar meg passere. Annette og kalven snakker barneneshornspråk en stund før mamma tar den lille med seg og dilter inn i buskene igjen.

Stor oppgave

Dette øyeblikkets pure magi forlater meg aldri: det ville neshornet som haker seg opp i genseren min. Nossie var blant de heldige. Moren ble drept av krypskyttere, og kalven hennes tilbrakte bare en uke i Etosha nasjonalpark før den syknet hen. Parkforvaltningen visste om Jans sjeldne kjennskap til dyr og overlot Nossie og avkommet hennes til ekteparet Oelofse. De pleiet kalven døgnet rundt, inntil hun etter noen år returnerte til et liv i det fri. Men hun glemte åpenbart aldri sine pleieforeldre. I dag, 23 år senere, har hun født sin syvende kalv, som hun sin vane tro kommer og viser frem til sin menneskemor. Jan lever ikke lenger, men foreldreløse neshornkalver finner stadig veien til Mount Etjo, der Annette og sønnen Alex holder tradisjonen ved like. Og det er ingen liten oppgave. Kalvene får melk i opptil to år, noe som koster rundt 100 000 kroner. Annette, en høy, slank kvinne med viltert hår og bredbremmet hatt, som selv vokste opp i bushen, tar meg med til de to neshornsøstrene hun for tiden har i pensjon. Tåteflasken er, i likhet med babyene, av størrelse XXL. Det blir litt knuffing, da søstrene ikke vet hva de skal mene om den ubedte gjesten. Så er matingen over for de neste tre–fire timene.

Vanskelig felt

Over en kopp te utenfor Oelofse-hjemmet er diskusjonen om neshornets skjebne uunngåelig. Private viltfarmer spiller en stadig større rolle i kampen mot internasjonale forbryterorganisasjoner. I dag befinner over 6500 neshorn seg på private hender i Sør-Afrika, der det ikoniske dyret verdsettes som nasjonalt arvesølv. Det tilsvarer 37 prosent av landets totale bestand og mer enn resten av Afrikas bestand til sammen. Men kostnadene til beskyttelse av dyret har skutt i været i takt med den kriminelle nedslaktingen, og tapet av bare ett dyr er en større økonomisk belastning.

Neshornets «vidundermiddel» er keratin, en substans vi mennesker har flust av i negler og hår.

Antallet farmer med neshorn i det sørlige Afrika har følgelig sunket de siste par årene, og vi står nå i den situasjon at et neshorn er mer verdt dødt enn levende. Alle de økonomiske ressursene som pøses inn i beskyttelsen av det truede dyret, går naturlig nok på bekostning av annet viktig miljøarbeid. Tapet av menneskeliv har dessuten føyd en etisk dimensjon til debatten: Er det verdt det? Er neshornet – eller et hvilken som helst dyr – verdt det? Er det ikke til syvende og sist evolusjonens gang at arter kommer og går?

Tenke nytt

Annette og Alex spør om ikke tiden er kommet for å prøve nye veier, siden alle som hittil er forsøkt, synes å feile. Hva med å «høste» hornet, hvilket er smertefritt for dyret, som dessuten står der med nytt horn etter et par år? Hva med å legalisere handelen med horn igjen – og slik kvele svartebørshandelen? Hva med å selge reservene av horn som befinner seg i store, hemmelige lagre og bruke pengene til opprustning av sikkerhetsstyrkene? Motstanderne av legalisering, deriblant topp-politikere i Europa, beskylder farmeiere for kun å tenke på egen profitt. Et uinformert standpunkt, innvender Alex. En viltfarmer som ønsker å beholde neshornet, vil nødvendigvis gå fallitt om utviklingen fortsetter som i dag. Men noen mener at den lovlige handelen med horn bare vil føre til at den ulovlige ditto infiltrerer markedet og gjør forbryterne usynlige. Alex er en røslig ung mann med våpen i beltet og stor tålmodighet: «Vi vet ikke om lovlig handel vil løse problemet. Vi vet bare at forbudet ikke har gjort det. Og faktum er at legal neshornbusiness er kontrollert på alle tenkelige nivåer. For å trenge gjennom disse nåløyene for krypskyttersyndikatene hjelper hverken kalasjnikover, helikoptere eller fattige trengende på bakken, som risikerer livet for penger.»

Vårt ansvar

Men fienden er mektig – kanskje overmektig. Skulle vi virkelig gi opp – overlate problemene til en «evolusjon» vi selv har blandet oss i med skjebnesvangre konsekvenser? En som kom med en klar advarsel til oss allerede for over 200 år siden, var indianerhøvdingen Seattle: «Om alle dyr ble borte, ville mennesket dø av en stor åndelig ensomhet. For det som hender med dyrene, vil snart hende mennesket. Alle ting henger sammen.» Det føles absurd å sitte på altanen og se utover Mount Etjos pastorale idyll, der antiloper gresser, flodhester grynter i tjernet og flamingoene spankulerer – der Nossies etterkommere er talte om vi ikke finner nye løsninger – der artenes liv er truet av mennesker som har erstattet menneskelighet med grådighet. Absurd er det også at de som ønsker menneskelighet, bruker tiden på å være uenige mens neshornet dør ut. Kampen for tilværelsen er en evig kamp for alle arter, men vi er den eneste arten som vet hva den gjør mot resten.

Kommentarer