Er Fremskrittspartiet et reaksjonært parti? Del II

Det ser ut som justisminister Anders Anundsen unngår mistillit i Stortinget. Utgangspunktet for mistillitstematikken er regjeringens aggressive utsendelsespolitikk overfor asylbarn, men selve mistilliten handler om at ministeren har uttalt seg mangelfullt gjentatte ganger, i grenselandet mot løgnaktig, hevdes det. Nå er det i og for seg ikke første gang en politiker, fra Fremskrittspartiet eller noe […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det ser ut som justisminister Anders Anundsen unngår mistillit i Stortinget. Utgangspunktet for mistillitstematikken er regjeringens aggressive utsendelsespolitikk overfor asylbarn, men selve mistilliten handler om at ministeren har uttalt seg mangelfullt gjentatte ganger, i grenselandet mot løgnaktig, hevdes det. Nå er det i og for seg ikke første gang en politiker, fra Fremskrittspartiet eller noe annet parti, befinner seg i dette grenselandet. I forrige uke reiste jeg spørsmålet om hvorvidt Fremskrittspartiet er et reaksjonært parti. Selv heller jeg mot å tenke at det er det, men bare å karakterisere et parti som reaksjonært gjør ikke stor nytte. Man må også forsøke å forklare hvorfor og hvordan. Begrepet reaksjonært har etter hvert blitt sløvet og uthult slik at man nesten kvier seg for å bruke det. Har det eller kan det ha en bestemt betydning som er verdifull i dag? På 1800-tallet var ordet reaksjonær brukt som et egennavn på en bestemt politisk bevegelse der man mente at den franske revolusjon var et feilgrep som burde reverseres. De reaksjonære idealiserte et føydalt samfunn der kirken, aristokratiet og kongen holdt i makten. Denne typen tankegods er marginalisert i dag. I mellomkrigstiden dukket det opp politiske bevegelser som vi senere har kalt reaksjonære, til tross for at disse bevegelsene ikke ønsket seg tilbake til et føydalt politisk system. Hitlers nazisme og Mussolinis fascisme er klassiske eksempler på slike reaksjonære bevegelser. Når vi kaller disse bevegelser reaksjonære, bruker vi altså begrepet i en mer generell betydning enn den som gjaldt på 1800-tallet. Et viktig spørsmål blir da hva som ligger i denne mer generelle betydningen. Enkelte oppfatter «reaksjonært» som de krefter som er motstander av all utvikling framover. For eksempel kan en tilhenger av klassisk figurativt maleri sies å ha en reaksjonær estetisk smak. Men denne betydningen av reaksjonær er ikke så veldig interessant, blant annet fordi den forutsetter en bestemt historieoppfatning om at verden beveger seg fremover. I mellomkrigstiden slo psykoanalysen ut i full blomst etter å ha vokst under overflaten i lang tid. Innen psykoanalysen er reaksjonsdannelse forstått som en bestemt form for motsetning mellom et individs ubevisste drifter og en selvforståelse hvis funksjon er å holde driften i sjakk. Det helt klassiske eksempelet er den ubevisst homoseksuelle som fører et aggressivt korstog mot all form for homoseksualitet, som altså kjemper mot andres homoseksualitet for å holde sin egen i sjakk.  Samtiden tok i bruk psykoanalysens forståelse av reaksjonsdannelse og andre forsvarsmekanismer for å forstå fascismen og nazismen i mellomkrigstiden. Et eksempel er Wilhelm Reichs bok Fascismens massepsykologi som kom ut i 1933. Her forstås de fascistiske bevegelsene i lys av deltakernes ubevisste aggresjon og lengsler. Skyldfølelse og hjelpeløshet? Herfra gjør jeg et retorisk hopp over til Fremskrittspartiet og partiets tradisjonelle krav om strengere straffer og hardere fordømmelse av forbrytere, deres nedvurdering av svake grupper som trygdemottakere og alenemødre, og generelle forestilling om at folk selv er ansvarlig for sin ulykke. Det er fristende å forstå disse holdningene som en reaksjonsdannelse hos dem som stemmer på dette partiet. For eksempel at kravet om en mer brutal behandling av forbrytere handler om egen skyldfølelse. At påstanden om at folk selv er ansvarlig for sin ulykke, handler om en egen følelse av hjelpeløshet. At nedvurderingen av svake grupper handler om å føle seg verdiløs selv. Når resten av Norge flirer dersom representanter fra Fremskrittspartiet er involvert i sexskandaler, er det en forståelse av denne reaksjonsdannelsesprosess som ligger til grunn for det humoristiske. Fenomenet er knyttet til hva man på godt norsk kaller dobbeltmoral. Nå er det ikke sikkert at tilhengere av eller representanter for Fremskrittspartiet er så mye mer dobbeltmoralske eller reaksjonsdannende enn resten av Norges befolkning. Det kunne man kanskje finne ut av? Men dette har lenge vært et inntrykk man sitter med, i hvert fall på den såkalte venstresiden. Ja, det har vel vært mer eller mindre opplest og vedtatt.  Anders Anundsen eller Siv Jensen utstråler ikke ærlighet eller integritet. Én ting er hva de sier, men i tillegg tar man inn kroppsspråket og tonefallet, ansiktsmimikken, ja til og med fysiognomien. På sett og vis er en slik psykologisering et brudd med saklighetsnormer som ligger til grunn for både en offentlig og privat debatt. I en saklig debatt bør man argumentere mot folks meninger og holde deres motivasjon for å mene utenfor. Dette forutsetter imidlertid en opplevelse av at man fører en redelig debatt. Den opplevelsen har jeg ikke når det gjelder representanter fra Fremskrittspartiet.   Næss er medisinstudent og magister i filosofi. torekierulfnaess@hotmail.com

---
DEL