Jeg har nylig gjenopptatt kaffesamtalene med en lokal miljøverner der jeg bor i Pasadena i Los Angeles. Morey Wolfson har bak seg en lang karriere blant annet som sjefskonsulent innen energispørsmål for guvernøren i Colorado. Han tok imot kinesiske delegasjoner som gjorde store øyne over de radikale perspektivene han la frem.
Lenge før dét, på 60-tallet, lette Wolfson etter «solar energy» på det lokale biblioteket og fant bare en eneste tittel. Her leste han at solenergi antagelig kunne dekke verdens energibehov. Han så lyset og åpnet på 70-tallet en egen bokhandel for solkraftlitteratur i hjembyen Denver, og drev en kampanje for solkraft. Wolfson fortviler selvsagt over at det fortsatt bare er noen få prosent av det amerikanske energiforbruket som er dekke t av fornybare energikilder.
Atomkraft og kullkraft
På 70-tallet ledet Wolfson også en motkampanje mot sin nemesis Edward Teller, som foruten å være en innbitt forsvarer av kjernekraft oppfant hydrogenbomben, som han ville bruke til en rekke nyttige formål. Planen hans, det såkalte Project Plowshare, om å sprenge titusener av hydrogenbomber under jorden for å åpne sprekker i berggrunnen og gjøre nye oljereserver tilgjengelige, står som et slags høydepunkt av moderne hybris. Overraskende nok har det også nylig kommet frem at Teller var en av de første i amerikansk offentlighet som i sterke ordelag advarte mot drivhuseffekten og global oppvarming, og det på konferansen Energy and Man i anledning 100-årsjubileet for den amerikanske oljebransjen tilbake i 1959. Men for ham var fremtidens klimaendringer et argument for atomkraft. Valget sto for ham mellom onder, som det så ofte synes å gjøre i energipolitikken, og dermed var veien kort til å velge det som fremsto som det minste av disse ondene.
For Edward Teller var fremtidens klimaendringer et argument for atomkraft.
Jeg trodde lenge at slike valg mellom onder var mindre aktuelt i Norge, siden vi i det minste har vannkraften – til jeg fant ut at norsk elektrisitet i dag kommer fra importert kullkraft og atomkraft fra kontinentet. Dette ifølge et halvveis skjult sirkeldiagram på NVEs egne sider, der man bedyrer at norsk strøm er ren, og at utslippene ikke skjer her hjemme, siden den skitne kraften vi kjøper, jo kommer fra EU. Takk og farvel til fortrinnet ved elbiler, kunne man lett tenke. Hvorfor er de konvensjonelle og forurensende energikildene så seiglivet? Hvorfor måtte det ta 50 år før solkraft begynte å bli en relevant ressurs? Vil utviklingen fortsette å være like langsom, eller vil global oppvarmingskrise og fallende priser på alternative energikilder skape en plutselig omvelting? En ting er sikkert – vi er ikke der ennå, på langt nær!
Elliot: Fornybar energi
I boken Renewable Energy legger den britiske energieksperten David Elliot vinn på å være nøktern, realistisk, tvisynt og objektiv, i håp om at det vil styrke det grunnleggende budskapet om at fornybar energi virkelig kan gjøre jobben. Nettopp det å gjøre jobben er energiens formål, og uten at Elliots bok går i dybden historisk, vet vi at vi har gått fra en verden der muskelkraft og vedfyring gradvis har blitt erstattet av andre energikilder: først kull, så olje og gass, som sammen med vannkraft og atomkraft fortsatt utgjør dagens energiregime. Hele dagens globale sivilisasjon og infrastruktur er tuftet på disse energikildene. Energi er langt mer enn en teknologisk og ingeniørmessige spørsmål, men en hel samfunnsform. Vi må forstå selve det materielle grunnlaget for dragkampene om fornybar energi og CO2-utslipp.
Slår vi opp jordens samlede energiforbruk, snakker vi om rundt regnet 17 TW, tilsvarende ca. 150 000 terrawatt-timer per år – inkludert transport, industri og oppvarming (altså ikke bare elektrisitet). Dette er et avgjørende tall som merkelig nok glimrer med sitt fravær i Elliots bok, og det dekker hva som skal til for å gjøre alle verdens jobber, fra å belyse gater og varme morgendusjen til å utvinne råmaterialer, foredle dem og transportere varer og mennesker verden over. Her regner vi ikke bare inn strømforbruk, der fornybare energikilder utgjør hele 26 prosent, men også energi i form av oppvarming og drivstoff for transport og industrielle maskinerier, som gjør at andelen for fornybare energikilder blir langt mindre. Vannkraft leverer i overkant av 1 TW, vindkraft 1 TW, med et potensial for 5–10, og solkraft leverer bare ½ TW, men har også ifølge Elliotts oppdaterte utregninger et potensial på svimlende 20 TW, altså mer enn verdens samlede energiforbruk.
Min venn, solkraftforkjemperen Wolfson, har påpekt hvilke enorme summer som de siste femti årene har blitt kanalisert inn i forskning og industriutvikling for olje, kull og gass, mens fullstendig ubetydelige ressurser har gått til utviklingen av solkraft. Elliott påpeker i sin bok at selv om forskning og produktutvikling har mye å si, er det ofte først når produktene blir overlevert til markedskreftene, at utvikling og innovasjon virkelig skyter fart. Mellom 2009 og 2017 stupte eksempelvis prisen for solkraft og offshore vindkraft med respektive 76 og 34 prosent!
Fornybar energiøkonomi
Så hvorfor fører ikke dette til en fullstendig maktovertakelse på energimarkedet? Bortsett fra massens treghet og omlegging til fornybart finner Elliot noe av svaret hos de energikonservative: Kraftnettverkene krever en utligning der strømforsyningen er ujevn, noe som av åpenbare grunner er tilfellt for solkraft og vindkraft. Utfordringen blir dermed å bygge nettverk som er smarte nok og store nok til at en mengde ulike energikilder kan flyte sammen, utlignes og gi en stabil strømforsyning til tross for at hver kilde er ustabil. En tilsynelatende realistisk løsning er lokale nettverk av energikilder, der også hjemmekraftverk og energipositive hus inngår i en energiøkologisk balanse. Blant de mer spekulative, men interessante løsningene er et fullstendig globalt energinett, som alltid vil kunne hente solkraft fra et sted det er dagslys.
Blant de spekulative løsningene for en full fornybar energiøkonomi er selvsagt også science-fiction-science, som fusjonsreaktorer, solspeil i verdensrommet, gigantiske hydrologiske varmepumper og flyvende vindturbiner i høyere luftlag eller tidevannsbarrierer som sperrer av fjorder og sund og henter energi to ganger i døgnet. Elliott er åpen for alt dette, men legger vekt på at vi allerede har teknologier nok til å sette i gang en full overgang til fornybare energikilder. Løsningen er ikke å erstatte det gamle regimet dominert av olje, gass, kull og atomkraft med én, to eller tre nye energikilder. Vi må gjøre alt på en gang i et revolusjonerende lappeteppe av fleksible energikilder og energibesparende tiltak.
Hva om vi ikke har nok tid?
I begynnelsen av boken siterer Elliot Václav Smil, som sier at energiommleggingen nødvendigvis vil måtte gå over flere tiår. Men hva om vi ikke har nok tid? Dommedagsklokken som er satt opp i New York, gir oss syv år til den globale oppvarmingen vil kunne nå et kritisk point of no return. Det som er nødvendig, blir forhandlet opp mot hva som er mulig, men når energipolitikken blir fremstilt som «det muliges kunst», er premisset at vi ikke kan ofre økonomisk vekst. Omlegginger som går for fort, vil møte folkelig motstand, slik at de så å si er selvødeleggende. Politikere som går inn for å skjære ned det totale energibudsjettet, vil antagelig bli stemt ut.
Internett forbruker allerede like mye energi som verdens samlede flytrafikk.
I bokens mest utfordrende kapittel prøver Elliott å undersøke om fortsatt økonomisk vekst er forenlig med en overgang til fornybare energikilder. Overraskende nok påpeker han at alternative energikilder i prinsippet kan levere langt mer energi enn vi noensinne vil kunne trenge, noe som i prinsippet åpner for endeløs økonomisk vekst. Problemet med veksten ligger på andre områder enn de energimessige begrensningene: i forurensningen, i overforbruket av ressurser. De som drømmer om en postkapitalistisk luksuskommunisme eller et automatisert overflodsamfunn av digitale varer og tjenester, regner ikke inn at verdens informasjonsutveksling på internett allerede forbruker like mye energi som verdens samlede flytrafikk.
For eller imot?
Bokens styrke er at den tar opp grunnleggende debatter og synspunkter. Med de mange avveininger og stadig nøling risikerer å bli en ren refleks av verdenssamfunnets egen handlingslammelse. Ja visst er det mange stemmer, hensyn og problemer, men nettopp derfor trenger vi noen som kan skjære igjennom og si hvordan det nødvendige kan gjøres mulig.
En full fornybar energiøkonomi rommer fusjonsreaktorer, solspeil i verdensrommet, gigantiske hydrologiske varmepumper og flyvende vindturbiner i høyere luftlag eller tidevannsbarrierer.
Elliots fortaper seg til tider i gjengivelsen av motstridende perspektiver som han ikke klarer å megle mellom. Men til spørsmålet «Lar det seg gjøre?» i siste kapittel er svaret nølende: Vi vet ikke om teknologier kan innføres raskt nok i en vekstøkonomi. Men er et plutselig oppgjør med global vekstøkonomi troverdig?
Han spør også bent frem: «Hvor mye vil det koste.» Med den amerikanske presidentdebatten friskt i minne vet vi at dette er et farlig spørsmål: I første presidentdebatt latterliggjorde Trump planen for en Green New Deal til en pris av 900 billioner kroner (1 billion = 1 million millioner, eller cirka 5 millioner kroner per amerikansk husholdning totalt det neste tiåret) som urealistisk. Biden kommenterte dette lite og burde ha brukt Elliotts argument: Prisen for ikke å legge om til fornybare energikilder vil være langt større. Vi kunne ha startet på 70-tallet og nådd frem til et samfunn basert på alternative energikilder i 2000. Nå må omleggingen skje lynraskt, for det er nesten for sent å berge balansen i det globale klimaet. For å gjøre det nødvendige mulig, er tross alle avveininger, også til stede i Elliots bok. Som han nøkternt sier i avslutningen: «Det finnes ikke noe realistisk alternativ.»
