Er du «kommunist»?

Min navnebror Truls Øhras nye bok, Maktens historie (478 sider, Solum Bokvennen), er en grundig og avslørende gjennomgang av maktovergrep til forskjell fra solidariske fellesskap. La meg starte via et første poeng:

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 03.12.2018

Jeg tar utgangspunkt i dagens russiske fiendebilde og militærøvelsen Trident Juncture (side 4–5 i avisen), som har en dyp mytologisk bakgrunn – noe du kan gjenfinne og forstå om du leser boken. For ordet «trident» henviser til Neptuns trehodede spyd som er brukt for å sette i gang tidevannsbølger og sjøstormer, og  «juncture» betyr «det avgjørende tidspunktet». Så hvilken katastrofe er det Trident Juncture nå vil forberede oss på – med et NATO ledet av Jensemann og andres krigsopphisselse samt medias overdrevne fiendebilde av Russland og kommunistene?

Man skulle tro at Øhra virkelig inviterer til bråk, der han i det jeg vil kalle et mesterverk avslører vårt norske NATO-orienterte selvbilde, vår krigerkultur, antikommunismen og det norske etterkrigsoppgjøret. Isteden viser han oss solidaritetens og nestekjærlighetens vei. Materialet er overveldende: Maktens historie er full av avslørende historiske detaljer og hendelser, belagt med 665 fotnoter og en tilhørende litteraturliste på over 200 bøker – et arbeid som tok ham 15 år. Øhra sveiper gjennom en 7000 års lang historie – fra det fredelige og kulturelle mioa-folket med sine risterrasser, positivt via Egypt og Mesopotamia – og gjennom krigerkulturers blodtørst, som fyller gater og landskaper med lik og halshugde folk. Han ender boken med tiden rundt holocaust og etterkrigstidens antikommunisme.

Ja, det er på tide at vi med vestens krigskultur skjønner at vi ikke selv er løsningen lenger, men heller at det er vi som er problemet, som Johan Galtung skriver i forordet til boken.

En hevnende Gud

Truls Øhra: Maktens HistorieLitt mer om bakgrunnen: Øhras fremhever den semittiske kulturens nestekjærlighet, den kristne hellenismen, jødedommen og Det nye testamente. Vi leser om persernes ødeleggelser og katolisismens djevelske innretninger. Augustin innførte jo syndefallet, og avskrev begjæret som syndig for å legge fruktbarhetskulturen i «et grep for at Kain skulle ta Jesu plass i den kristne lære». Man forgiftet Eros, reduserte seksualdriften med skam, skyld og andre mentale maktgrep.

Øhra siterer Susan Sontags Styles of Radical Will (1967), hvor kristendommen ble brukt som et hjerteløst ofrende eller «rensende» redskap for onde maktmennesker. Man utpeker fiender «som vantro og onde for at tilintetgjørelsen av dem skal fremstå som en renselsesprosess, mens forbryterne adles». Dette har Øhra fra Det gamle testamente med dets hevnende Gud. Ofring og sakralmord tok nåden og nestekjærlighetens plass. Slik har fiendebildene ført til mange former for rasisme og etnisk rensing, der man liksom skulle befri verden fra de onde – men egentlig jaktet på de definerte «andre» ut fra et maktbegjær eller ens egen eksistensielle krise.

Ny Tid i julegave

Motsatt har mentaliteten som kjemper for fellesskap – og solidaritet med utsatte, fattige og undertrykte – hatt mange forkjempere. Øhra nevner mange tidligere likhetsbaserte og velorganiserte kulturer, også ledere som Aleksander den store, Nero og Caligula, hvor jordbruk, fordeling av mat og arbeid ble organisert til felles beste.

Det norske selvbildet


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.