Er du «kommunist»?

Min navnebror Truls Øhras nye bok, Maktens historie (478 sider, Solum Bokvennen), er en grundig og avslørende gjennomgang av maktovergrep til forskjell fra solidariske fellesskap. La meg starte via et første poeng:

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Jeg tar utgangspunkt i dagens russiske fiendebilde og militærøvelsen Trident Juncture (side 4–5 i avisen), som har en dyp mytologisk bakgrunn – noe du kan gjenfine og forstå om du leser boken. For ordet «trident» henviser til Neptuns trehodede spyd som er brukt for å sette i gang tidevannsbølger og sjøstormer, og  «juncture» betyr «det avgjørende tidspunktet». Så hvilken katastrofe er det Trident Juncture nå vil forberede oss på – med et NATO ledet av Jensemann og andres krigsopphisselse samt medias overdrevne fiendebilde av Russland og kommunistene?

Man skulle tro at Øhra virkelig inviterer til bråk, der han i det jeg vil kalle et mesterverk avslører vårt norske NATO-orienterte selvbilde, vår krigerkultur, antikommunismen og det norske etterkrigsoppgjøret. Isteden viser han oss solidaritetens og nestekjærlighetens vei. Materialet er overveldende: Maktens historie er full av avslørende historiske detaljer og hendelser, belagt med 665 fotnoter og en tilhørende litteraturliste på over 200 bøker – et arbeid som tok ham 15 år. Øhra sveiper gjennom en 7000 års lang historie – fra det fredelige og kulturelle mioa-folket med sine risterrasser, positivt via Egypt og Mesopotamia – og gjennom krigerkulturers blodtørst, som fyller gater og landskaper med lik og halshugde folk. Han ender boken med tiden rundt holocaust og etterkrigstidens antikommunisme.

Ja, det er på tide at vi med vestens krigskultur skjønner at vi ikke selv er løsningen lenger, men heller at det er vi som er problemet, som Johan Galtung skriver i forordet til boken.

En hevnende Gud

Truls Øhra: Maktens HistorieLitt mer om bakgrunnen: Øhras fremhever den semittiske kulturens nestekjærlighet, den kristne hellenismen, jødedommen og Det nye testamente. Vi leser om persernes ødeleggelser og katolisismens djevelske innretninger. Augustin innførte jo syndefallet, og avskrev begjæret som syndig for å legge fruktbarhetskulturen i «et grep for at Kain skulle ta Jesu plass i den kristne lære». Man forgiftet Eros, reduserte seksualdriften med skam, skyld og andre mentale maktgrep.

Øhra siterer Susan Sontags Styles of Radical Will (1967), hvor kristendommen ble brukt som et hjerteløst ofrende eller «rensende» redskap for onde maktmennesker. Man utpeker fiender «som vantro og onde for at tilintetgjørelsen av dem skal fremstå som en renselsesprosess, mens forbryterne adles». Dette har Øhra fra Det gamle testamente med dets hevnende Gud. Ofring og sakralmord tok nåden og nestekjærlighetens plass. Slik har fiendebildene ført til mange former for rasisme og etnisk rensing, der man liksom skulle befri verden fra de onde – men egentlig jaktet på de definerte «andre» ut fra et maktbegjær eller ens egen eksistensielle krise.

Motsatt har mentaliteten som kjemper for fellesskap – og solidaritet med utsatte, fattige og undertrykte – hatt mange forkjempere. Øhra nevner mange tidligere likhetsbaserte og velorganiserte kulturer, også ledere som Aleksander den store, Nero og Caligula, hvor jordbruk, fordeling av mat og arbeid ble organisert til felles beste.

Det norske selvbildet

Men nå, til bokens norske kritikk, og mitt hovedpoeng: Det norske mentale selvbildet og fiendebildet.

Øhra viser at norske politiske ledere i 1940 ville ønske tyskerne velkommen – med en nøytralitetslinje. De ville også avsette kongen, som hadde stukket av. Kongen protesterte og sa at han kunne oppholde seg i utlandet opptil et halvår uten å miste sin rolle. Men ifølge Øhra «så folk flest på denne tiden på kong Haakon 7‘s ‘nei’ til forhandlinger med tyskerne og regjeringens flukt som et svik fordi det dro Norge med i krigen på britisk side». Nygaardsvolds regjering var klar over at England og Frankrike hadde planer om å invadere Norge på den tiden, og fryktet dette mer. (For det er verken første eller siste gang de allierte ville bruke andre land som krigskampplass, såkalt stedfortrederkrig.) Man opplevde så at de norske motstandsstyrkene raskt ble satt under engelsk kommando. Og England hadde faktisk ingen interesse av å frigjøre Norge, men tvert imot ved å vise noe motstand av å binde opp så store tyske troppestyrker som mulig her til lands, som ville kunne svekke tyskernes slagkraft på kontinentet og forhindre tysk invasjon på De britiske øyer. Tyskerne bygget så 160 kanon- og luftvernanlegg langs norskekysten, og ikke minst plasserte Hitler 400 000 soldater til å vokte nye Festung Norwegen. Man kan si at strategien var vellykket for England.

Det var nok heller de kommunistiske motstandsgruppene med Asbjørn Sunde som leder, som ønsket frigjøring. De sto på sin side for 200 aksjoner mot tyskerne under krigen – selv om Norge med spillefilmen Max Manus har latt folk tro Milorg var de viktige. Sovjetrusserne var også hovedgrunnen til at Hitler ble slått, fra både nord og øst, selv om de fleste tror at de var allierte – en myte en del amerikanske spillefilmer fortsetter å befeste. 27 millioner av krigens nær 70 millioner døde kom fra Sovjet – totalt 16 prosent av deres befolkning. I Norge mistet vi 0,03 prosent, Frankrike og England 1–2 prosent.

Anti-kommunismen

Øhra nevner også utenriksminister Halvdan Koht, som sto imot at England og Frankrike – han husket Spania som ble ofret på antikommunismens alter – skulle få bruke Norge for et angrep østover. Finland sa også nei da de skjønte hvordan de ville kunne komme i midten av en storkrig. Vel, det førte til at Hitler kom i stedet – men hvilken slagmark hadde det ikke blitt om stormaktene hadde brukt Skandinavia i en slik kamp? Da ville vi ikke bare hatt 0,03 prosent døde av befolkningen.

«Om seks timer må jeg kanskje  trykke på knappen, noe som vil bety at 1,2 milliarder mennesker vil være døde når det er over.»

Men Churchill kjørte på med sin antikommunisme, i likhet med norske Haakon Lie, som kalte kommunistene udyr. Og med etterkrigstiden fikk den norske høyresiden fengslet krigshelten Sunde. Kommunistene ble fremstilt som syndebukker og makten som kunne ha overtatt Norge. Ifølge Øhra selv bekrefter han da jeg spør på telefon, at hjemmefronten rundt Sunde senere fortalte ham at grunnen til at kommunistene ba Sunde legge ned motstandsvirksomheten i Norge allerede våren 1944, var at de ikke ville la noen tro at de ønsket å ta makten i Norge når krigen var vunnet.

Likevel, satte Norge i gang med å spionere på den nye fienden etter krigen: kommunistene. Som krigshelten Svein Blindheim forteller her i Ny Tid (30.7.1977, gjengitt på side 10), lærte Norge opp antikommunister i Finland til å drive ulovlig spionasje, sabotasje- og undergravingsvirksomhet i Sovjet. Den dekorerte krigshelten Blindheim ble så fengslet for å ha lyttet til sin samvittighet, der han 24 år senere gikk offentlig ut med hva de drev på med: «Eg skjønte at dette var ruskande gale,» sa den tids Edward Snowden til Ny Tid. Øhra bruker ham for å vise hvordan Norge krigersk bygger fiendebilder: «De skaper ofre som i sin tur skal rettferdiggjøre antikommunismen.» Øhra skriver også hvordan Norge, i samarbeid med CIA/USA, bygget opp militære stay-behind-grupper, utenfor parlamentarisk kontroll, noe  Blindheim nevner ble gjort fordi man var skeptisk til hva mange kommunister på Stortinget kunne gjøre.

England hadde faktisk ingen interesse av å frigjøre Norge.

Ifølge Svein Blindheims bok Offiser i krig og fred (1981) foreslo Churchill at Vestmaktene skulle bruke atombomben mot Sovjetunionen! Og her hjemme: «Noreg trappa opp overvakinga og registreringa av venstreradikale og kommunistar, og elles alle andre med avvikande synspunkt. Dette var åra kor det ikkje passa seg å vere samfunnskritisk.»

Etterretningen

I dag har nylig regjeringen foreslått straffefritak for etterretningstjenestens kilder eller agenters lovbrudd. Disse skal også kunne betales med svarte penger. Ved lovbruddene – hva dette er er hemmelig, så vi vet ikke om det dreier seg om  henrettelser eller annet – så står dette utenfor parlamentarisk kontroll. Vi er altså i den samme «smørja» av en krigerkultur der fiendebilder holder oppe en spionerende mentalitet som er ytterst farlig, og som overhodet ikke er fredselskende.

Slike psykologiske behov for å se feil hos andre kan skape situasjoner som til slutt rammer oss selv.

Nå er jo Stalins med sine forbrytelser, en «kommunist». Så hva mener Øhra, spør jeg ham: På telefon forklarer han at det måtte være Gandhi – som selv hadde lest om både kristendom og kommunisme.

Øhra avslutter med Kennedy og Cuba i 1963: USA skapte spenninger rundt Sovjet med sine utplasserte raketter, og russerne svarte med å bevege seg mot Cuba. Kennedy sa den gang: «Om seks timer må jeg kanskje trykke på atomknappen, noe som vil bety at 1,2 milliarder mennesker vil være døde når det er over.» Pave Johannes XXIII hindret ifølge Øhra katastrofen med et brev til Nikita Krustsjov som ble trykket Pravdas forside: «Hvis dere har mot til å kalle båtene med rakettene tilbake, vil dere bevise at dere setter nestekjærligheten foran alt, ikke bare for det russiske folk, men for hele menneskeheten. Historien vil da huske dere som pionerer i en revolusjon bygd på kjærlighetens evangelium. Dere må gjerne hevde at dere ikke er religiøse, men religion er ikke så mye en samling prinsipper, som en forpliktelse om å dele kjærligheten med hele jordens befolkning.»

Kjære leser, god jul, og takk for i år!

Kommentarer