Rachel i Blade Runner.

Er du et menneske?

Måten vi ser – og ikke ser – omverdenen på, bestemmes i stor grad av kulturen og samfunnet vi vokser opp i og formes av. Men er det mulig å avsløre egne blindflekker i vår samtid? spør forfatter Hanne Ramsdal.

Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.
Email: hanneramsdal@gmail.com
Publisert: 09.02.2019

Januar 2019. Jeg er i Porsgrunn, en by hvis gater, fortau og offentlige bygg blir varmet opp av overskuddsvarme fra Herøya industripark. Om natten likner Herøya litt på åpningen av Blade Runner fra 1982, selv om Blade Runner foregår i Los Angeles. I filmens fortekst står det at handlingen er lagt til november 2019. Om under ett år er vi der filmen starter. Og derfor kan jeg være her, i Porsgrunn, og se et foredrag som strømmes direkte fra Nasjonalbiblioteket i Oslo, av Toril Moi om nettopp Blade Runner. I 2019 er direktestrømming like naturlig som at fortau og gater varmes opp med overskuddsvarme fra en industripark. Og like naturlig som at jeg ny-leser filmer jeg tidligere har latt meg blende og forføre av.

Nytt blikk

Foredraget jeg får strømmet, bærer tittelen «Hvordan vet jeg at du er et menneske? Toril Moi om Blade Runner og kvinnelighet» og er en del av programmet til Nasjonalbibliotekets sci-fi-utstilling, som pågår fram til 6. april 2019. Moi stiller det betimelige spørsmålet om hvordan vi som kaller oss feminister, kan forholde oss til kunst og filosofi som både er radikalt utfordrende og deprimerende sexistisk. Hun mener Blade Runner kan leses som en kritisk allegori over rasisme og slaveri. Blade Runner er en radikal utforskning av menneskelighetens grenser, men den bruker ikke kvinner til å utforske det menneskelige, sier Moi.

Så lenge vi er mennesker, vil vi også ha blindflekker.

Jeg tenker på filmer jeg så da jeg var i tjueårene. Nå ser jeg dem om igjen og kjenner på både begeistring og uendelig stor skuffelse. Jeg elsker Blow-Up fra 1966, og får ikke nok av sluttscenens lek med lyd og bilde. Men det gjør fysisk vondt å se på scene etter scene med hovedpersonens lemfeldige behandling av modellene han fotograferer, og kvinner som vil bli modeller. Også Siste tango i Paris fra 1972 er både sexistisk vanskelig og filmatisk vidunderlig. Som også Blade Runner. Men jeg kan ikke ha tenkt over Toril Mois spørsmål da jeg var tjue og så filmen for første gang på Cinemateket. Det er kanskje det som er det mest skremmende ved å se disse filmene om igjen: Alt jeg ikke så da. Unge mennesker som vokser opp nå, ser dette. Fordi vi i 2019 ser dette. Fordi det både skrives om det og foregår en offentlig samtale om det. Selv ikke gode gamle julefilmer og sanger får være i fred for samfunnets «nye» blikk. Heldigvis. Men hvordan avslører man blindflekkene vi overser i vår egen samtid?

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer