Er det synd på Amerika?

Stormaktsgalskap? Amerikas skyggesider har for mange har gjort forelskelsen fatal og forholdet destruktivt. Bjørneboes indignasjon overfor Amerika var av den solidariske typen.

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Når teksten og tittelen Vi som elsket Amerika [se artikkelen fra Orientering] fortsatt blir husket i dag, er det neppe fordi den er skrevet av Bjørneboe, heller ikke fordi den er blant hans beste, så hva skjer her som fanger oppmerksomheten vår? Denne essayistiske bokomtalen var langt fra enestående i sitt budskap da den ble skrevet i 1966, om den enn var med på å sette i gang et skred av kritikk mot USAs verdenshegemoni. Tittelen blir heller husket fordi den fanger inn det essensielle: en følelse av skuffelse, en såret kjærlighet.

Når Bjørneboe snakker om sin egen forelskelse i Amerika, om hvordan kjærligheten kan slå over i forbitrelse, snakker han på manges vegne. Kanskje burde vi ikke se på dette som billedlige vendinger, men heller prøve å forstå hva som skjer når vi forelsker oss i et helt land – eller hva som ligger i forelskelsen og kjærlighetens vesen i det hele tatt.

I sin bok om kjærlighet påpeker Stendhal at vi blir forelsket i et ansikt fordi det både vekker både beundring og medynk. Å være forelsket er også et moralsk prosjekt, det innebærer å se et potensial, å se noe som trenger hjelp til å være seg selv på sitt beste, noe som både trenger og fortjener å bli elsket. Vi elsket Amerika fordi dette landet syntes å bære et løfte om lykke i seg, som om det var fremtiden selv, til tross for alle dype sår og indre konflikter. Det viser seg likevel at Amerikas skyggesider for mange har gjort forelskelsen fatal og forholdet destruktivt: Den elskede er i realiteten en maktsyk tyrann, en plaget partner med avhengighetsproblemer og personlighetsforstyrrelser.

Dagens USA er et falmet idol, en verdensmakt på hell, som lider av petroliumsnarkomani og overforbruk og som har valgt et infantilt, korrupt og konfliktorientert lederskap. Går det så an å redde det som er igjen av amerikanofilien?

Marx: en karaktermaske

For noen år siden overrasket jeg meg selv ved å flytte til Los Angeles i California, etter lenge å ha gjentatt for meg selv at det var mer enn nok Amerika hjemme i Europa. Det jeg oppdaget, var at følelsen av frihet og åpne muligheter, av gjensidig oppmuntring og smittende optimisme fortsatt finnes i rikt monn: Selv i en mørk tid blir det beste i Amerika berget av menneskene og av alle som kommer hit med en drøm om hva dette landet burde være. I mai måned ble meldinger om korona-karantene supplert med meldinger om portforbud og protester. Selv om urovekkende bilder av brennende biler dukket opp på nyhetsskjermene, har knapt noen sammenlignet Floyd protestene med Rodney King-opptøyene på nittitallet: Det er håp og samhold i dette, og folk virker ikke redde. Likevel virker slagskyggene i solskinnet mer påfallende: I Hollywood er fortsatt mange fasader og butikkvinduer dekket med treplater for å sikre dem mot stein og graffiti. Andre butikker og restauranter er stengt for alltid, knekket av en halvhjertet og derfor langvarig karantene. De fleste i dette landet har så mye gjeld at mange ikke har råd til å holde stengt. Alt tyder på en ny økonomisk depresjon, og ingen vet hva det vil innebære.

Hvis vi er på vei inn i et århundre preget av østlig dominans, og nye autoritære styreformer, er det likevel ikke utelukket at vi vil lengte tilbake til Amerika.

Trump har, delvis ved hjelp av digitale medier og propaganda, presentert oss for en karikatur av den amerikanske optimismen. Den karismatiske selvsikkerheten stivner til det Marx ville kalle en karaktermaske: ren rolle, en maktposisjon, holdningen til den som tar andres anerkjennelse og sin opphøyde stilling for gitt.

Burde vi så synes synd på Amerika? Å være antiamerikansk er blitt en selvsagthet i store deler av verden, særlig de siste fire årene – og slik blir forterskede anklager, som i et surnet kjærlighetsforhold. Kan vi forestille oss et annet Amerika? Et menneske har tross alt mange andre egenskaper enn den rollen det spiller, slik en sjef er noe mer og noe annet enn en sjef, en kjæreste er mer enn en kjæreste, og et offer er noe mer enn et offer. Hva vil skje med USA hvis landet blir befridd fra rollen som verdenshegemon? Hva vil skje med den amerikanske kulturen hvis vi ikke ser den som et kjærlighetsobjekt vi identifiserer oss med – ikke selve verdens fremtid og trendsetter, men en stedegen, lokal kultur? Hva vil skje med de landene som har lidd under USAs politiske og kulturelle hegemoni når og hvis de får anledning til å definere seg selv ikke som ofre, men som likeverdige og relevante parter? Europa har allerede gått gjennom en post-kolonial og post-imperial selvransakelse, en ydmykende, men viktig modning. USA har dette til gode, og ligger slik sett etter i historien snarere enn foran.

Indignasjonen

I sin antiimperialistiske lesning av Spinoza påpeker den italienske filosofen Antonio Negri at hat aldri kan være noe godt, ikke engang som politisk affekt. Hat er det vi føler overfor den som hindrer oss i å føle glede, å utfolde oss, men hatet avler hat og kan bare overvinnes av kjærlighet eller latter. Indignasjon betyr derimot å hate den som skader andre, særlig den eller det vi elsker og bryr oss om. Om vi ikke burde hate Amerika, bør vi kanskje være indignerte, slik stadig flere amerikanere også er under Black Lives Matter-protestene. Indignasjonen bærer i seg et betingelsesløst krav om at de skadelidende partene skal regnes med, og i klimafornektelsens krampetrekninger må jorden regnes med blant ofrene. Bjørneboes indignasjon overfor Amerika er av denne solidariske typen.

I Stillheten det siste bindet av «Bestialitetens historie», skrev Bjørneboe om den mørke arven fra krigene mot Amerikas urinnvånere. Lenge før postkolonialime ble et selvfølgelig kurstilbud i litteraturstudier og kurs i kritisk teori, dykket han inn i alt det som har blitt fortiet, og fortsatt forties, i Vestens frihetsprosjekt. Amerikas egen frihetsdyrkelse ble markert gjennom uavhengighetserklæringen og løsrivelsene fra Englands overherredømme, men landet har selv endt opp i det Bjørneboe likte å kalle «stormaktsgalskap».

Hvis vi er på vei inn i et århundre preget av østlig dominans og nye autoritære styreformer, er det likevel ikke utelukket at vi vil lengte tilbake til Amerika. Ikke umulighetenes land, Trumps krampaktige Amerika, men mulighetenes land som vi elsket som idé, et sted der friheten er en livsfølelse, og der livets fulle potensial kan utfolde seg. Problemet er at den som utfoldelser egne muligheter på bekostning av andres, dermed kan sies å misbruke friheten. Selvutfoldelsen kan bli en form for grådighet. Forenklede og farlige forestillinger om frihet har alltid vært Amerikas problem. Like åpenbart som det klinger at de fargede, ja, at alle amerikaneres liv skal «telle», burde det være at alle land og folk må få utfolde seg – ikke som kopier av Amerika eller Amerikas vasaller, men som sine egne muligheters land.

Les også: Vi som elsket Amerika av Jens Bjørneboe.

Abonnement kr 195 kvartal

Ingen artikler å vise