Er det en forbrytelse å redde liv?

Frankrike dømmer egne borgere til fengsel for å bistå mennesker i nød. Europa lar de fillete restene av sin moral og etikk drukne i Middelhavet. Libre følger en mann som tar til motmæle.
Dieter Wieczorek
Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.
Email: dieter@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

Libre (To the Four Winds)

Michel Toesca

Frankrike

Hver dag krysser migranter grensen fra Italia til Frankrike. Mindreårige og asylsøkere har rett til støtte, men faktum er at de regelmessig fraktes tilbake til den italienske siden, anklaget for å ha brutt fransk lov.

Motstanden mot denne praksisen er imidlertid økende. I Roya-dalen, en fransk enklave i Italia, åpnet bonden Cédric Herrou hjemmet sitt og begynte å tilby migranter et sted å hvile, mat og beskyttelse, og mer fremtidsrettet hjelp, som utfylling av en asylsøknad – alt fundert på menneskerettigheter. Å anerkjenne folk i nød, og å hjelpe dem, var for ham den mest grunnleggende menneskelige gjerning. I dag er dette like fullt blitt en kriminell handling i Frankrike, til tross for at Herreou kan sitere fransk lov til sitt forsvar.

Le citoyen

Herrou var ikke den eneste – også andre bønder åpnet sine dører og land og konfronterte på den måten den politiske apatien som har forvandlet urettferdighet til normalitet. De gjenopplivet den kanskje viktigste institusjonen i fransk politisk historie, som var blitt undertrykt: la citoyenneté – den opplyste borger med selvtillit – som tar aktivt del i forsvaret av rettighetene til andre, særlig dem som har mistet stemmeretten. Å beskytte asylsøkere, små barn, unge uten foreldre og funksjonshemmede er åpenbare plikter. Transporten tilbake til Italia ville bare ha forsterket sårbarheten deres og forårsaket nye risikoer. Å erkjenne et problem og så handle – ikke vente på reaksjon eller hjelp fra staten – er (den potensielt anarkistiske) drivkraften for le citoyen: en positiv form for ulydighet, å gjøre det som må gjøres når rettigheter krenkes. En selvstendig ansvarlighet som refererer til den franske revolusjons viktigste dyder: frihet, likhet og brorskap.

Herrou ble tiltalt og dømt i retten, men dette skremte ham ikke. Saken nådde mediene, og Herrou fikk støtte fra flere hold. Dokumentarfilmskaperen Michel Toesca fulgte ham i tre år og observerte et hverdagsliv som ikke ga Herrou mye tid til å drive jordbruk. I Libre ser vi Herrou blant annet i en tv-diskusjon med statsminister Manuel Valls, og at han erklærer overfor aktor og politisjef at han og medaktivistene hans etter de voldelige og inkompetente aksjonene til myndighetene ikke hadde noe annet valg enn å gjøre motstand.

Politisk apati har forvandlet urettferdighet til normalitet.

Toesca filmet uten masse utstyr og mannskap, han improviserte med håndholdt kamera, og i enkelte konfliktsituasjoner brukte han mobiltelefonen sin. Før han begynte arbeidet med filmen i 2015, bodde han allerede i Roya-dalen, og han møtte Herrou så tidlig som i 2000. De ble raskt venner. Filmopptak og aktivistdeltakelse ble uadskillelige aktiviteter. Fest og gledesutbrudd, så vel som kontemplative øyeblikk i dette usikre livet, fant også veien inn i filmen, som nå er vist i Cannes.

Menneskerettighetskamp

De lokale myndighetene i den italienske nabobyen Ventimiglia, som på samme tid som Roya-dalen opplevde stadige bølger med nyankomne migranter, forbød i 2015 utdeling av mat til slitne tilreisende. Improviserte leirområder ble meid ned. I 2016, da Herrous eget landområde huset over 80 mennesker og var blitt for lite, okkuperte de en tom statlig bygning. Det tok bare tre dager før 200 politifolk kom og tømte huset for folk. Herrou ble fengslet for tredje gang. Han ble satt fri igjen, mot en kausjon på 3000 euro.

Den pulitzerprisvinnende journalisten Adam Nossiter i New York Times skrev en artikkel hvor han presenterte Herrou som hovedperson i motstanden mot den politiske praksisen. Den omfattende mediedekningen ga bonden en posisjon – til og statsministeren ble tvunget til å ta stilling. Men dette endret ikke praksis – de stadige og illegale deportasjonene fortsatte. De tjente ganske enkelt den «offentlige interesse».

I april 2017 så det ut til at en positiv endring var i emning: Fylkesmannen og det lokale politiet ble dømt av en forvaltningsdomstol for «den alvorlige forseelsen å unnlate å respektere asylrettigheter». Utkommet var derimot beskjedent – fylkesmannen tillot Herrou fra da av å bringe ti asylsøkere per dag fra Roya til Nice – alle andre hjelpetiltak ville fremdeles føre til straffeforfølgelse. Det ser ut til at ikke engang det franske rettsvesenet er i stand til å håndheve franske lover og rettigheter.

I tanken om at det kun finnes én gud, ligger noe opphøyd og ufeilbarlig, og dette kan lett velte over i militant intoleranse.

Herrou og medhjelperne hans besluttet å gjennomføre en tre dagers marsj fra Roya til Nice, sammen med 100 migranter. Like etter var eiendommen hans omringet av militære og politi. Hele den overbefolkede dalen var under permanent overvåkning. Igjen demonstrerte Frankrike sitt selvmotsigende lovverk og dømte de marsjerende til fengselsstraff.

Massive politikontroller fikk migrantene til å endre rutene sine og dra gjennom andre daler. Noen av dem ble værende på Herrous gård og prøvde å hjelpe til. De ønsket å begynne et nytt liv der. Herrou startet en ny organisasjon, hvis mål er å iverksette sosiale og økonomiske prosjekter for migrantene. Organisasjonen forsøker å utfordre det politiske status quo gjennom stadig å være i debatter med spesialister, politikere, advokater og kjendiser.

Kriminalisering

I Roya-dalen finner vi det europeiske paradokset med legalt institusjonalisert urett i krystallklar form. Gjennom flere århundrer har den vestlige verden profittert på underutvikling i «den tredje verden» og samarbeidet med diktatoriske regimer for å fremme egne interesser. Etter hvert som disse tyranniene har gått i oppløsning, er det blitt vanlig praksis blant de etablerte stormaktene ikke å hjelpe de utarmede landene til å få suverenitet, men tvert om profittere ytterligere gjennom å selge våpen til militære grupperinger.

Hundretusenvis av ofre fra disse ødelagte områdene står nå ved grensene til profitørene. De risikerer nok en gang «de sviktedes død», i stedet for at det organiseres en modus vivendi for å beskytte liv. Selvsagt vil ordningen med at landet en migrant først er registrert i, skal ha ansvaret for ham eller henne, slå feil, ettersom den forsterker den ekstremt ujevne byrdefordelingen mellom europeiske land. Det som presenteres i Libre, er bare et utsnitt av det som skjer ved mange europeiske grenser.

Den perverterte etikken nådde nylig sitt klimaks da kapteinen på redningsskipet «Lifeline» ble anklaget for å redde liv til sjøs, i stedet for bare å informere kystvakten om et skip i nød og så seile ufortrødent videre. Til og med livredning er blitt kriminalisert. Observasjonsflyene – som har lettere for å oppdage skip i nød og å assistere ved redningsaksjoner – står på bakken. Hvorfor fortsette å observere en selvforskyldt ulykke?

Europa lar sin posisjon som moralsk autoritet og forsvarer av menneskerettigheter drukne i Middelhavet. Bare motsvaret til le citoyen gjenstår.

Kommentarer