Ens egen sannhet som beskyttelse

11. september var også den dagen i 1973 da den chilenske presidenten Salvador Allende ble styrtet, og Augusto Pinochet startet sitt brutale diktatorregime i landet.

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

Adriana’s Pact

Lissette Orozco

Chile

I likhet med ethvert regime kunne ikke Pinochet gjøre alt på egen hånd, og mange chilenere bisto ham i å sette planene hans ut i livet. En av dem var Manuel Contreras, sjefen for Pinochets hemmelige politi, det notoriske DINA (Dirección de Inteligencia Nacional). Contreras hadde en privatsekretær ved navn Adriana Rivas, som tilfeldigvis også var yndlingstanten til dokumentarfilmskaperen Lisette Orozco. Orozco hadde nettopp begynt på filmskole da tanten ble arrestert og anklaget for kidnapping, tortur og drap. Så hva annet var det å gjøre enn å lage en film?

Orozco nøster
opp en komplisert historie full av løgner, halvsannheter og taushet.

Adriana og Pinochet. Filmen begynner med at vi blir introdusert for Orozcos svært matriarkalske familie gjennom filmskaperens voice-over, private filmopptak og fotografier. Det ofres særlig oppmerksomhet på den ambisiøse, utadvendte og selvstendige tante Adriana. Nå arbeider hun for flyvåpenet og bor i Australia, og er av og til i Chile på besøk. Inntil den dagen hun blir arrestert. Fra dette punktet begynner Orozco å nøste opp en komplisert historie full av løgner, halvsannheter og taushet. På den ene siden hviler Orozcos etterforskning på arkivmateriale fra Pinochet-tiden, avisartikler samt øyenvitne- og ekspertuttalelser; på den andre består den av intervjuer og vitneutsagn fra Adriana selv. Gjennom sammenstillinger og refleksjoner prøver Orozco å finne ut hva som skjedde, og om tanten hennes er skyldig eller ikke.

I et tidlig intervju forteller Adriana utførlig om sitt liv under Pinochet. Adriana stråler når hun glorifiserer denne delen av ungdomstiden sin, og beretter om hvordan hun beveget seg i de høyeste sirklene i den chilenske sosieteten. Det var den neste tiden i hennes liv, gjentar hun ofte i et videointervju hun senere ga til australsk fjernsyn. Hun gjentar også påstanden om at tortur er nødvendig for å skaffe informasjon, og ettersom det foregår i mange land – hva er problemet? Klippet inn i dette intervjuet er en samtale med Orozcos mor og Rivas’ eldre søster, som forsvarer Adriana ved å understreke de familieverdiene de ble oppdratt i og med at Adriana aldri gjorde henne noe vondt.

Adriana stråler når forteller om sitt liv som en del av den chilenske sosieteten under Pinochet.

Et gjenkjennelig mønster. Denne typen argumenter er ikke nye for folk som kjenner til utsagn fra eliter som har vært knyttet til brutale regimer. Jeg så nylig intervjuopptak med Lina Heydrich, kona til en av de nazistiske hovedmennene bak Holocaust, Richard Heydrich. Hun viste mange av de samme følelsene som Adriana gir uttrykk for. Spørsmålet om kollektiv skyld kommer også inn i bildet her. Det er mønstre som er svært like hverandre i tilfellet Nazi-Tyskland og Pinochets Chile. Daniel Jonah Goldhagen skrev en kontroversiell bok om det kollektive tyske bidraget til utryddelsen av jødene, Hitler’s Willing Executioners. I Tyskland spilte det Goldhagen kaller «eliminasjonistisk antisemittisme» en viktig rolle – den typen antisemittisme som anser fullstendig utrydding som den eneste løsningen. Den er ikke svært forskjellig fra måten Pinochet og hans medarbeidere betraktet sine politiske motstandere på og løsningene de søkte, selv om det var i en helt annen målestokk og med andre metoder. Og gitt oppslutningen og entusiasmen under en feiring av Pinochet der den 30 år gamle Orozco er til stede, finnes det fremdeles sympati for slike ideer i Chile.

Sannhetens øyeblikk. Oroszcos familie har aldri diskutert den aktuelle perioden. Det tilfører Adriana’s Pact ytterligere et lag av kompleksitet: taushetspakten tittelen refererer til. En slik pakt gjelder den individuelle og kollektive enighet om å forbli taus om fortiden, ettersom det er for grusomt å samtale om og vedgå det som hendte. Etter Franco-regimet fikk Spania sin glemselspakt; Chile skapte sin egen taushetspakt etter Pinochet.

Adriana stikker av når hun blir løslatt mot kausjon i Chile, og returnerer til Australia, der hun filmer seg selv. Adriana fortsetter å nekte for at hun har sett tortur utført og at hun noen gang har sagt noe galt, men Orozco finner stadig mer som forteller det motsatte. Ut fra Adrianas posisjon i Pinochet-regimet og det faktum at det var alminnelig kjent at tortur ble anvendt i fengslene, må hun ha visst om og selv vært en del av forbrytelsene. Vitnesbyrdene hoper seg opp i både Chile og Australia, der eksil-chilenere forlanger at Adriana skal utleveres. Chilenere fordømmer henne offentlig, og samler seg til og med til protester utenfor hjemmet hennes.

Orozco holder kontakten med tanten på Skype, og blir langsomt trukket inn i tantens forsvar når hun ber Orozco om å ta kontakt med tidligere kolleger som burde kunne bekrefte at hun er uskyldig. Ved å holde en mobiltelefon tett inntil laptopen sin, gir Orozco Adriana anledning til å snakke med sin tidligere kollega, den tiltalte Gladys Calderon. Men hun hevder at hun ikke husker noe. Jo mer Adriana prøver å overbevise niesen sin om at hun er uskyldig, jo mer skyldig virker hun. «Hvorfor flykte fra rettssystemet om du er overbevist om din uskyld?» undrer Orozco. Til slutt drar Adriana «blodsbånd-kortet» overfor Orozco.

Orozcos leting etter svar i Adriana’s Pact er en reflektert utforsking av hvordan sannhet konstrueres – det vil si Adrianas sannhet. Denne sannheten, blir det forklart, fungerer som en mental beskyttelse mot andre menneskers sannheter. Det ender med at filmen lykkes i å kaste et grelt lys på Adrianas skyld.

 

---
DEL