Engasjert kunnskap

I hodet på de fleste kultiverte mennesker, særlig innen sosial­viten­skapen, fins det en motsetning som jeg oppfatter som helt ødeleggende; motsetningen mellom scholarship og commitment, skrev Pierre Bourdieu før han døde.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Siden streiken i november og desember 1995 i Frankrike, har nylig avdøde Pierre Bourdieus innspill vært gjenstand for – ofte voldsom – kritikk fra journalister og medieintellektuelle hvis sosiale rolle han analyserte. Det som først og fremst ser ut til å ha sjokkert, er at en vitenskapsmann blandet seg så aktivt inn i politiske spørsmål. Denne sosiologens engasjement i offentlige spørsmål går imidlertid tilbake til begynnelsen av 1960-tallet og Algerie-krigen. Han ønsket å «tenke over politikken uten å tenke politisk», og forsøkte å vise at sosialvitenskap og aktivisme ikke var motstandere, men kunne være to sider av samme arbeid. Og at å kritisere den sosiale virkeligheten kunne medvirke til å forandre den. Denne teksten leste han selv under et møte i Athen i mai 2001. Møtet samlet forskere og fagforeningsfolk og handlet om Europa, kulturen og journalistikken. Teksten blir en del av en bok som kommer ut til våren, Interventions (1961-2001). Sciences sociales et action politique (Agone, Marseille).

Når det er viktig, og kanskje nødvendig, at noen av oss uavhengige forskere knytter oss til den sosiale bevegelsen, er det fordi vi er konfrontert med globaliseringspolitikken. (Jeg velger ordet «globaliseringspolitikken», jeg snakker ikke om «globaliseringen» som om det handlet om en naturlig prosess). Det blir for en stor del hemmeligholdt hvordan denne politikken blir til og hva den går ut på. Og det er allerede et helt forskningsarbeid å oppdage den før den er satt ut i livet. Og denne politikken har konsekvenser som man kan forutsi takket være sosialvitenskapens kunnskap og erfaring, men som på kort sikt er usynlige for folk flest. En annen karakteristikk ved denne politikken: Den er delvis skapt av forskere. Spørsmålet er da om de som forutser de ødeleggende konsekvensene av denne politikken, kan og bør være stilletiende. Eller om dette innebærer å ikke hjelpe mennesker i fare.

Hvis planeten er truet av katastrofer, har ikke da de som mener de på forhånd kjenner til disse katastrofene et ansvar for å legge til siden den tilbakeholdenheten som tradisjonelt har vært pålagt vitenskapsmenn?

I hodet på de fleste kultiverte mennesker, særlig innen sosialvitenskapen, fins det en motsetning som jeg oppfatter som helt ødeleggende: Motsetningen mellom scholarship og commitment – mellom dem som vier seg til det vitenskapelige arbeidet, etter vitenskapelige metoder, og for andre forskere, og dem som engasjerer seg og bringer kunnskapen ut over de lærdes sirkler. Motsetningen er kunstig, og man må være en uavhengig vitenskapsmann og arbeide etter reglene til scholarship for kunne produsere engasjert kunnskap, det vil si et scholarship with commitment. Hvis man skal være en virkelig, rettferdig engasjert vitenskapsmann, betyr det at man må engasjere kunnskapen. Og denne kunnskapen får man ikke uten gjennom vitenskapelig arbeid, underlagt reglene til det akademiske fellesskap.

Sagt på en annen måte: Vi må kvitte oss med en del innvendinger i våre egne hoder, som bare er unnskyldninger for ikke å engasjere seg. Særlig vitenskapsmannens tendens til å lukke seg inne i sitt elfenbenstårn. Motsetningen mellom scholarship og commitment styrker vitenskapsmannen i hans egen gode samvittighet fordi han i dette får støtte fra det akademiske fellesskapet. Som om vitenskapsmennene føler seg dobbelt så vitenskapelig fordi de ikke bruker vitenskapen sin til noe. Dreier dette seg om en biolog, kan det være kriminelt. Og det er like alvorlig når det dreier seg om en kriminolog. Denne tilbakeholdenheten, denne flukten inn i renheten, har alvorlige sosiale konsekvenser. Bør folk som jeg, som er betalt av staten for å drive forskning, beholde resultatet av forskningen vår for kollegene våre? Det er helt grunnleggende at man prioriterer at det man mener er en oppdagelse legges fram for kritikk fra kollegene. Men hvorfor skal de ha eneretten på den kunnskapen som er frembrakt og kontrollert kollektivt?

Jeg tror at forskerne ikke har noe valg: Hvis han mener at det er en sammenheng mellom den nyliberale politikken og mengden kriminalitet, og alle de tegnene på det Barkheim ville kalt anomi, hvordan kan han la være å si det? Det er ingen grunn til å anklage den som er åpen, man burde takke ham. (Dette er kanskje en forsvarstale for min egen posisjon…)

Men hva skal så forskeren gjøre i den sosiale bevegelsen? Først og fremst skal man ikke belære – slik enkelte statsintellektuelle som ikke klarte å få solgt varene sine på det vitenskapelige markedet, der konkurransen er hard, gjorde da de ville leke intellektuelle overfor de ikke-intellektuelle, mens de påsto at de intellektuelle ikke eksisterte. Forskeren er verken en profet eller en herretenker. Han må finne opp en ny rolle, som er svært vanskelig: Han må lytte, han må forske og finne opp, han må prøve å hjelpe de organisasjonene som har som oppgave – svakere og svakere dessverre, deriblant fagbevegelsen – å stå imot den nyliberale politikken. Han må sette seg som mål å hjelpe dem ved å gi dem de nødvendige instrumentene. Særlig instrumenter mot den symbolske kraften som «ekspertene» som er innleid av de store multinasjonale selskapene utøver. For eksempel den utdanningspolitikken som nå utarbeides av Unice, av Transatlantic Institute osv. Der er nok å lese rapporten fra Verdens handelsorganisasjon (WTO) om tjenesteytende næringer for å forstå hvilken utdanningspolitikk vi vil ha om fem år. Undervisningsministeren gjør ikke annet enn å følge instruksen fra jurister, sosiologer, økonomer, og som når den er gitt en juridisk stil, blir satt ut i livet.

Forskerne kan også være enda mer fornyende, og prøve noe enda vanskeligere: Hjelpe fram organisasjonsformer for kollektiv nyskaping med det mål å skape et nytt politisk prosjekt, og for det andre hjelpe fram organisasjonsformer som kan få et slikt prosjekt til å lykkes; noe som naturligvis vil være et kollektivt prosjekt. Tross alt var den Grunnlovgivende forsamlingen i 1789 og Forsamlingen i Philadelphia satt sammen av mennesker som deg og meg, som hadde en juridisk bagasje, som hadde lest Montesquieu og som fant opp de demokratiske strukturene. På samme måte må vi finne opp noe i dag… Naturligvis kan man si: «Vi har parlamenter, en Europeisk konføderasjon, fagforeninger, alle slags institusjoner som skal gjøre dette.» Jeg vil ikke her bevise dèt, men man må konstatere at de ikke gjør jobben sin. Man må altså skape forhold som hjelper fram slik nyskaping. Vi må fjerne hindringene for slik nyskaping; hindringer som vi også finner i den sosiale bevegelsen som har tatt på seg å fjerne dem – og særlig fagorganisasjonene…

Hvorfor bør man være optimist? Jeg tror at ut fra en forståelse av mulighetene for å lykkes, kan man si i dette øyeblikk er det Kairos, det riktige øyeblikk. Da vi snakket om dette i 1995, hadde vi det felles at vi ikke ble lyttet til, og at vi ble sett på som gale. Folk som Cassandra, som forutsa katastrofer, ble ledd av. Journalistene angrep dem og de ble sjikanert. Nå er dette mindre tydelig. Hvorfor? Fordi en del av arbeidet er gjort. Vi har hatt Seattle og en rekke andre demonstrasjoner. Og, nå begynner konsekvensene av den nyliberale politikken, som vi hadde forutsagt på et abstrakt plan, å vise seg. Selv de mest innskrenkede og forstokkete journalistene vet at en bedrift som ikke oppnår 15 prosent fortjeneste, ville begynne å si opp. De mest katastrofale profetiene fra ulykkesprofetene (som ganske enkelt var bedre underrettet enn andre) er i ferd med å bli virkelighet. Det er ikke for tidlig. Men det er heller ikke for sent. Fordi det bare dreier seg om en begynnelse, fordi vi bare ser begynnelsen på katastrofene. Det er ennå tid til å riste opp i de sosialdemokratiske regjeringene, for hvem de intellektuelle har øynene til Chimère (heltinnen i Cosneilles skuespill le Cid cia), særlig når de mottar sosiale fordeler av alle slag.

En europeisk sosial bevegelse har bare mulighet til å lykkes hvis den forener tre komponenter: fagorganisasjonen, den sosiale bevegelsen og forskerne. Naturligvis på betingelse at de integreres, ikke bare settes ved siden av hverandre. I går sa jeg til en fagforeningsrepresentant at det i alle europeiske land er en grunnleggende forskjell mellom fagforbund og de sosiale bevegelsene når det gjelder både innhold og aksjonsformer. De sosiale bevegelsene har tatt opp politiske mål som fagorganisasjonene og de politiske partiene hadde forlatt, glemt eller skjøvet tilside. På den annen side har de sosiale bevegelsene bidratt med aksjonsformer som fagbevegelsen litt etter litt også hadde glemt, vært utvitende om eller skjøvet til side. Og da særlig personlige aksjonsformer: De sosiale bevegelsenes aksjonsformer spiller ofte på symbolske handlinger, som for å være effektive, for en stor del avhenger av det personlige engasjementet til dem som protesterer, et personlig engasjement som også er et kroppslig engasjement.

Man må ta en risiko. Det dreier seg ikke om å demonstrere arm i arm som i tradisjonelle 1. mai demonstrasjoner. Man må gjennomføre aksjoner, okkupasjoner osv. Noe som krever både oppfinnsomhet og mot. Men jeg vil også si: Pass på «fagforeningsfobi». Fagforeningen har en indre logikk som man må forstå. Hvorfor uttrykker jeg synspunkter som ligger nær den sosiale bevegelsens overfor fagforeningsfolk, og hvorfor sier jeg til den sosiale bevegelsen noe som ligger nær det fagforeningsfolk tenker om den? Fordi det bare er dersom hver av gruppene ser seg selv slik som de andre ser den, at de kan overvinne de splittelsene som bidrar til å svekke disse allerede svært svake gruppene. Bevegelsen som bekjemper den nyliberale politikken er svært svak på verdensbasis, og den er svekket av indre splittelse: Det er en motor som bruker 80 prosent av energien sin til å produsere varme, det vil si i form av indre spenning, konflikter osv. Og som kunne hatt mye større kraft, og rukket mye lenger dersom…

Hindringene for å skape en samlet europeisk sosial bevegelse er av mange slag. Det fins språklige hindringer som er svært viktige, for eksempel i kommunikasjonen mellom fagorganisasjonene og de sosiale bevegelsene. Bedriftseierne og ledelsen snakker fremmede språk, fagforeningsfolk og aktivister gjør dette i mye mindre grad. Dette gjør internasjonaliseringen av de sosiale bevegelsene eller fagorganisasjonene vanskelig. Og så er det hindringene knyttet til vaner, tenkemåter og til styrken i de sosiale strukturene og fagforeningsstrukturene. Hvilken rolle har så forskerne i dette? Å arbeide for en kollektiv skaping av strukturer for kollektiv skaping som vil føre til at det dannes en ny sosial bevegelse, det vil si nye innhold, nye mål og nye internasjonale aksjonsmidler.

Gjengitt med tillatelse av Le Monde Diplomatique. Oversatt av Ole-Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar