Eneste alternativ

En gang i tiden tilhørte jeg dem som trodde at Kristelig Folkepartis dager her i verden var talte. Man kunne egentlig bare lese bakgrunnstallene for meningsmålingene, eller valgforskernes nitidige valgundersøkelser, og se at KrF-velgerne lå tett oppunder gjennomsnittlig levealder for den norske befolkningen. De skulle snart dø.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Senere skjønte jeg at tilsiget er mer enn stort nok. Det sies at den som ikke er sosialist som ung er uten hjerte, og at den som ikke er konservativ som voksen er uten hjerne. Vel, den som ikke stemmer KrF som gammel er muligens uten tanke for det hinsidige. Folks behov for å sikre seg for alle eventualiteter sørget for 10-15 salige mandater på Løvebakken gjennom hele etterkrigstiden.

Paritets lederskap, statsministerkandidat med sigar Kjell Magne Bondevik og kvinnelig gallionsfigur med rødvin Valgerd Svarstad Haugland, har – unnskyld uttrykket – tatt seg faen på å etablere KrF som det dominerende konservative partiet i Norge. Det burde egentlig være umulig, med tanke på at Norges nest eldste parti har holdt stillingen som konservative frontkjempere i over hundre år, og at Norges eldste parti har gått fra Venstre til Høyre Light. Det er trangt om plassen. Men Kjell Magne og Valgerd er godt posisjonert til å havne øverst på pallen.

Det er mulig å avfeie KrFs framgang ved forrige stortingsvalg som et blaff, et uttrykk for at det materialistiske jaget var gått for langt og at folk ønsket fokus på verdier. Da bør man spørre seg om det også er noe annet i samfunnet som tyder på at folk er mer opptatt av moral enn av materielle goder. Finnes det noe klima i Norge for et stort kristent parti? Ikke akkurat. Men deler av den norske befolkning mente i 1997 – med rette – at Norge burde ha en troverdig konservativ motvekt til Ap-styre. Og så dumme er ikke folk, at de lenger anså Høyre som et alternativ.

Nå er Kjell Magne og Valgerd omsvermet som få. Senterpartiet, Venstre og Høyre vil betingelsesløst med i Bondeviks neste regjering. Frp ville også med, inntil de i vinter innså at de faktisk ikke er et ansvarlig og stuerent parti.

Og når Jens Stoltenberg har skjønt at storkoallisjon med KrF kan være et mulig alternativ til opposisjonstilværelse eller mindretallsstyre skyldes det ikke bare at Ap og KrF sammen har et behagelig flertall på Stortinget. Det skyldes også at KrF er så maktorientert at de gjerne – unnskyld uttrykket igjen – selger sjela si til djevelen i bytte mot litt innflytelse.

Noen prinsipper skulle det likevel bli vanskelig for KrF å fire på, og for Ap å svelge. Kristenfolkets systematiske sjikane av seksuelle minoriteter er kanskje det alvorligste eksemplet. Her har sentrale Ap-politikere, som barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim, vært en spydspiss for toleranse og likestilling, mens KrFs holdning til homofile ikke står tilbake for Frps ordbruk om etniske minoriteter.

Slik Carl I. Hagen bedyrer at FrP ikke har noe imot innvandrere, skal ingen anklage Einar Stensnæs for å være imot homofile. Norge er bare ikke rede til å ta imot de fremmedkulturelle. Kirken er bare ikke rede til å ta imot de fremmedseksuelle. Eller barnefamilian, for den saks skyld.

I et liberalt samfunn burde selvsagt ikke slike holdninger være akseptert. Holdningsundersøkelser tyder på at det norske folk i nesten overraskende stor grad (overraskende fordi vi i andre sammenhenger har en tendens til å holde på fordommene livet ut) har lagt trangsynet til side og anerkjent de seksuelle minoritetene. Gamle damer som unge gutter, Høyre-velgere som SVere, avviser KrFs syn på etikk og moral.

Og likevel er Kjell Magne Bondevik den ene av to troverdige statsministerkandidater i Norge.

---
DEL

Legg igjen et svar