Endetidstanker

For en ny radikal opplysningstid. Vi må akseptere det ufullstendige og begrensede i våre sannheter
FILOSOFI / Mens postmodernismen innebar en eksplosjon, innebærer dagens posthume tilstand ifølge Marina Garcés en avvikling av alle muligheter – en implodering. Ja, er de håp vi i dag klamrer oss til, bare markedstilpassede behov for håp?

«Det er slutten på den levelige tiden», hevder Marina Garcés i denne filosofiske pamfletten: «Vi lever i den posthume tilstand.»

«Hva kommer etter postmodernismen?» spurte Trond Berg Eriksen en gang, og her er svaret: Etter postmodernismen kommer den posthume tilstand. Men er denne boken kun tenkt som en tilstandsrapport og ikke noe mer? En tilstandsrapport om vår tids elendighet? Postmodernismen var jo som kjent noe langt mer enn en tilstandsrapport. Den ble en hel ideologi, og hvordan kan en tilstand overta for en ideologi?

Vel, for det første hevder ikke Garcés at den posthume tilstand har overtatt for postmodernismen. Den posthume tilstand og postmodernismen kan utmerket godt leve side om side. For det andre er den posthume tilstand ikke noe som kommer etter noe annet. Den er tiden da tiden som målbar enhet for utvikling er avviklet. Da er det ikke lenger mulig verken å se seg tilbake eller å se fremover. Og da kan heller ikke den posthume tilstand komme etter postmodernismen. For da ville vi jo kunnet se oss tilbake og forstå den posthume tilstand som en videreføring av postmodernismen. Vi kan heller se på dem som to universer som krysser hverandre, der postmodernismen avviklet troen på fremskrittet og åpnet for en uendelighet av ulike tidsdimensjoner, mens den posthume tilstand får alle muligheter til å kollidere. I bunn og grunn innebar postmodernismen en frigjøring. Den posthume tilstand, derimot, er ikke en frigjøring fra eller til noe som helst. Den innebærer heller en avvikling av alle muligheter, den er en implodering, mens postmodernismen var en eksplosjon. Mens postmodernismen var en eksplosiv frigjøring av alle muligheter, har nå alle muligheter for håp tatt slutt. For muligheten for håp forutsetter som kjent at det finnes en fremtid å rette sitt håp mot.

En ren selvmordsakt?

I den posthume tilstand kan vi ikke engang snakke om en tilbakegang, ifølge Garcés. For nå er vi der hvor all tid har tatt slutt. «Vi er posthume fordi ugjenkalleligheten i vår sivilisatoriske død på en eller annen måte tilhører en opplevelse av noe som allerede har inntruffet», skriver forfatteren. Det eneste som står igjen, er en avvikling av livet. Men vent, skrev hun at denne avvikling står igjen? Skal vi tro Garcés, har avviklingen allerede inntruffet. Og det finnes ingen muligheter for å gå tilbake til det som var, for det ville vært nostalgi. Men filosofen er ikke utelukkende ute etter å fortelle oss at vi alle må resignere overfor denne ideologien. Boken heter tross alt For en ny radikal opplysningstid. Garcés skriver: «Å erklære at vi ikke underkaster oss den posthume ideologien, er for meg den viktigste oppgaven innen dagens kritiske tenkning.»

Å underkaste seg den posthume ideologien ville ifølge Garcés vært en ren selvmordsakt. Hun tar derfor til orde for en reaktualisering av opplysningsprosjektet. Men vent, gjør ikke forfatteren seg nå skyldig i den nostalgien hun bare få sider før advarte så sterkt mot? Nemlig ved å prøve å vekke en ødelagt fortid til live, blåse opp et ideal det for lengst har gått hull på? Nei, hun tror ikke på de forslitte ordene om at kunnskap vil føre til frigjøring, «for vi vet jo egentlig alt», som hun skriver, «vi klarer bare ikke gjøre noe med det vi vet».

En ny begynnelse

Den posthume tilstand er altså tiden da alt tar slutt. Så hva gjør vi da? Vi begynner i ren desperasjon å lete etter nye planeter å ta bolig på. Vi prøver å flykte fra vår egen selvutslettelse. På den måten håper vi å kunne skape en ny begynnelse.

Der vi lager oss et håp, er standardiseringen allerede til stede.

Men det er en begynnelse som allerede rommer slutten. Slutten har så å si allerede inntruffet. Der vi lager oss et håp, er standardiseringen allerede til stede. Håpet vi klamrer oss til er markedstilpasset våre behov for håp. Og derfor er håpet også en del av sluttproduktet.

«Vi har mistet fremtiden», skriver Garcés, «men vi kan ikke fortsette å miste tiden.» Det er en merkelig formulering. Vi må altså inn i tiden igjen? Men uten å ha noen fremtid å håpe på? Hva er tid uten fremtid? En evig nåtid? Er denne boken en slags «nåtidsnostalgi»? Forfatteren går altså i nostalgifellen allikevel? Mulig hun går i den fellen.

Jeg er uansett ikke interessert i å prøve å sette henne fast ved å påpeke mulige inkonsekvenser i teksten, for jeg leser denne lille boken som en svært meningsfull og håpefull tekst. Og derfor leser jeg den med glød, håp og velvilje. Forfatteren tar nemlig til orde for «[b]etydningsfulle relasjoner mellom det levde og det levelige, mellom det som har skjedd, det som har gått tapt, og det som gjenstår å gjøre». Altså kan det likevel ikke være for sent, altså kan alt håp likevel ikke være drept. For da ville det hun tar til orde for her, ikke vært mulig å oppnå.

Garcés diagnostiserer nådeløst som en lege, samtidig som hun tar til orde for en ny radikal opplysningstid som vi alle bør ta fatt på og arbeide på, «som et arbeid utført av veversker som på en og samme tid er både ukuelige, mistroiske og tillitsfulle». Denne filosofen er ikke bare nådeløs, men også velsignet full av drømmer og forhåpninger som en ekte poet i sin evne til å friskmelde det hun nettopp erklærte dødt. For det er vanskelig å se at det kan komme noe etter slutten, når det ikke lenger finnes noe «etter»? Men det er disse motsetningene som gjør denne boken interessant.

Gir oss håp

På slutten av boken oppstiller forfatteren fem hypoteser som gir oss håp. Hypotese fire lyder: «I menneskehetens felles skjebne er det mest relevante epistemologiske faktum i vår tid gjenoppdagelsen av natur-kultur-kontinuumet.» Hun tror på «gjensidige universaliteter til felles utforskning». Og da har denne forfatteren gitt meg mer enn jeg våget å håpe på før jeg begynte lesningen. Altså har denne boken klart å gi meg det forfatteren mente ikke var mulig: et håp om gjensidig meningsfull interaksjon mellom mennesker.

Abonnement kr 195 kvartal