Enda en stein i muren

Klagemuren er et sted av enorm betydning for millioner av jøder. Hvilken rolle spiller den i israeleres hverdagsliv?

The Wall

Moran Ifergan

Israel

Moran Ifergans timelange dokumentarfilm Hakir (The Wall) handler om en mur som er ulik alle andre; den 20 meter høye muren som er siste rest av jødenes hellige tempel i Jerusalem, ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Som et mange hundre år gammelt pilegrimssted har den trukket til seg millioner på millioner av jødiske besøkende – inkludert prominenser som Bob Dylan, som kom hit i forbindelse med sønnens bar-mitzvah-seremoni. Muren er også en internasjonal turistattraksjon med over fem millioner besøkende hvert år – i tillegg til de politiske lederne som liker å bruke den som bakgrunn på fotografier.
Ikke noe av denne informasjonen blir nevnt i Ifergans kreative dokumentar. Arkeologi og kjendiser er ikke hva The Wall dreier seg om – filmen prøver snarere å utforske hvordan ulike mennesker kan ha helt forskjellige opplevelser av det samme fysiske stedet.

Sammenstillingens kunst. Ifergan anvender en ukonvensjonell teknikk for å utforske dypt mellommenneskelige spørsmål: Lydsiden består nesten utelukkende av hennes personlige telefonsamtaler med moren og venner – samtaler som handler om hennes pågående ekteskapsbrudd og andre familiesaker. Disse lydopptakene sammenstilles med bilder av de aktivitetene som i det daglige foregår ved Klagemuren. Det kan være menn og kvinner som ber lidenskapelig i de kjønnssegregerte seksjonene, eller turister som tar selfies; religiøse som deltar i feiringen av høytider, og folk som plasserer håndskrevne papirlapper inne i hulrom i muren med anmodninger og ønsker til Den allmektige – en skikk som er populær selv blant ikke-troende.
Vi ser aldri at Ifergan snakker i telefonen eller filmer på location, men filmens klipping får en til å tro at telefonsamtalene faktisk foregår mens hun er til stede ved Klagemuren. Vi følger dermed de intime og verdslige detaljene fra livet til en sekulær 33-årig filmskaper, samtidig som vi følger fellesaktivitetene på den offentlige plassen rundt et nasjonalt religiøst monument. Det er i disse møtene mellom lyd og bilde vi finner selve spenningen i filmen. Et eksempel på dette er når vi hører på en rørende samtale mellom Ifergan og hennes døende bestemor, mens vi ser bilder av fromme kvinner i dyp bønn – med utstrakte hender som griper tak i kalksteinsblokkene som utgjør Klagemuren.

Filmskaperen bruker ukonvensjonelle teknikker til å utforske dypt mellommenneskelige spørsmål.

I andre scener virker sammenstillingen av lyd og bilde heller selvmotsigende, som om Ifergan setter én sterk følelse opp mot en annen. Dialogen der filmskaperen forteller sin sjokkerte og hulkende mor at hun skal skilles fra ektemannen, er sammenstilt med seremonien der unge soldater sverger soldateden. Her beveger individet seg i motsatt retning av det større fellesskapet: Ifergans personlige liv går i stykker, mens soldatene knytter bånd til hverandre.
På samme måte sammenstiller Ifergan en talemelding hun mottar fra en arabisk frier – som insisterer på å snakke til henne på arabisk («selv om jeg vet at du kanskje ikke forstår alt jeg sier») – med en scene der unge israelske jenter vifter med landets flagg under feiringen av Jerusalemdagen. Lyd og bilde viser begge sterke følelser, og ved å kontrastere disse to uttrykkene for nasjonalisme får seerne muligheten til å trekke sine egne konklusjoner om underliggende konflikter.

Ifergan redegjør aldri for meningen med noen av sammenstillingene. Filmens styrke er nettopp at den utfordrer seerne til å danne sin egen oppfatning av det de ser og føler, uten ledende fortellerstemmer eller actionscener med synkronisert lyd.

Personlig tolkning. Med denne teknikken drar Ifergan veksler på verker av visse andre filmskapere – særlig israelske Ron Tal, som får en takk i rulleteksten. Tals lovpriste film fra 2007, Children of the Sun, prøver å knuse populære oppfatninger om det kollektivistiske livet i de israelske kibbutzene. Her blir arkivopptak og amatørfilmer av tilsynelatende lykkelige kibbutzbarndommer sammenstilt med de anonyme stemmene til kibbutzveteraner, som beskriver smertefulle erindringer om ensomhet og press fra omgivelsene.
I likhet med kibbutzen er Klagemuren også et symbol på israelsk nasjonalisme som er blitt mytologisk idyllisert. Delvis skyldes dette de århundrene da jøder var nektet adgang til Klagemuren; et forhold som kulminerte i de 19 årene med jordansk styre før seksdagerskrigen i 1967.
Men, som Ifergan synes å antyde, er det ikke alle som ferdes ved dette landemerket som føler noen form for stolthet. Noen ser rett og slett på muren som en påminnelse om den uløste regionale konflikten. Andre, altfor travelt opptatt med å få orden på sine personlige liv, enser den kanskje ikke i det hele tatt.

Dette er en film som utfordrer seerne til å danne sin egen oppfatning av det de ser og føler.

Filmen siste scene er fra en krydderduftende seremoni som avslutter den jødiske sabbaten, der deltakerne frisker opp sansene sine som en forberedelse til den kommende uken. Ifergan kopler på høvelig vis denne scenen til en talt skildring av hvordan hun flytter inn i en ny leilighet – og legger ut på en ny reise i livet med fornyet energi.
Det er noe forfriskende ved Ifergans fremstilling av Klagemuren, et sted som har vært skildret i det uendelige opp gjennom historien. Filmen gir både en god oversikt over den robuste jødiske tilknytningen til Klagemuren, og en mulighet for seere til å reflektere over den myriaden av tolkninger som ett enkelt sted kan skape hos ulike besøkende.

---
DEL