En voldelig verden

Hva kan vi lære av torturen i Abu Ghraib?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Avisen Toledo Blade fikk for et par måneder siden pulitzerprisen for en artikkelserie som avslører krigsforbrytelser under krigen i Vietnam. Over en periode på syv måneder skal 45 medlemmer av elitestyrken Tiger Force i den amerikanske hærens 101. luftbårne divisjon ha stått bak voldtekter av sivile kvinner, tortur av krigsfanger og drap på et sted mellom ni og godt over hundre sivile. Hærens egen undersøkelseskommisjon, som avisen har vurdert arbeidet til, slo fast at 18 soldater hadde begått krigsforbrytelser. Likevel ble ingen stilt for krigsrett. Snarere fikk seks av soldatene tre ut av militærvesenet under etterforskningen for å slippe rettsforfølgelse utover 70-tallet.

Også da toet Donald Rumsfeld sine hender i Forsvarsdepartementet – som forsvarsminister for første gang under Ford fra 1975-77 (den yngste noen sinne).

I siste utgave av The Village Voice peker historikeren Nicholas Turse på at Tiger Force i Vietnam ikke var et unntak. Han peker på en institusjonalisert brutalitet i de amerikanske militære styrker – en «doctrine of atrocity»: Offisielle forordninger som «free-fire zones» og uoffisielle retningslinjer som «skyt på alt som rører seg».

Det går en linje herfra til dagens situasjon i Irak: I fjor sa Todd Brown, en kompanisjef i den fjerde infanteridivisjonen til the Times: «You have to understand the Arab mind. The only thing they understand is force…» Førti år tidligere sa en annen amerikansk offiser til The New Yorker: «Only the fear of force gets results. It’s the Asian mind.»

Brutalitet er krigens vesen. Umenneskeliggjøring dens ideologi. Derfor bør det ikke overraske noen at også amerikanske styrker krysser grensen mellom nødvendig maktbruk og ydmykende misbruk av medmennesker, slik tilfellet var i Abu Ghraib fra oktober til desember i 2003. Og aller minst burde det altså overraske Donald Rumsfeld.

Som med Tiger Force er Abu Ghraib sannsynligvis toppen av et isfjell. Meldinger om tortur mot Al-Quaida-medlemmer og Taliban i Afghanistan tyder på det. Fangebehandlingen på Guantanamo like så.

To spørsmål og en ufravikelighet springer en i øyet. For det første: Hvordan kan noen være så ondskapsfulle mot sine medmennesker? For det andre: Er overgrepene begrenset til en håndfull galninger i Abu Ghraib og noen andre steder, som i så fall kan ta støyten mens Bush kan fortsette som humanismens og frihetens selværklærte forsvarer?

For det tredje: Kampen for demokrati og menneskerettigheter lider når deres «forsvarer» viser seg fra en avskyelig side. Det passer bare for godt til det arabiske fiendebilde av maktsyke og dobbeltmoralske amerikanere.

Vår skyld?

Kanskje stikker imidlertid dette enda dypere. I en anmeldelse av Susan Sontags siste bok Regarding the pain of others som Frode Helland har ført i pennen i siste nummer av tidsskriftet Agora kan brukes i forbindelse med spørsmålet: Hva forteller våre voldsomme reaksjoner om oss?

Med Hellands ord: «Det å føle dyp sympati med ofrene kan samtidig være en mystifikasjon, fordi det betyr at vi frikjenner oss selv. Vi føler med dem, men det er ikke vår skyld… Slik sympatien kan fungere ideologisk, kan også vår (vestlige) tids oppdrevne følsomhet i diskusjoner omkring den andre (med stor og liten a), virke fordummende. I alle fall gjelder dette for dem som igjen og igjen tilraner seg det privilegium det er å alltid skulle forbli like sjokkert og medlidende overfor oppdagelsen av at menneskelig lidelse og vold eksisterer.»

Han siterer Sontag: «No one after a certain age has the right to this kind of innocence, of superficiality, to this degree og ignorance, or amnesia.»

Feier ondskap

Ondskapen i det som har lekket ut fra Abu Ghraib forsterkes av det faktum at overgriperne har dokumentert den – tatt bilder som suvenirer og dermed feiret en nærmest utenkelig forrakt for sine medmennesker. Hvordan kan mennesker få seg til å gjøre dette – uten engang å skamme seg grønn?

En av det tjuende århundrets største tenkere – Hannah Arendt – slo etter prosessen mot Eichmann i Jerusalem fast at Eichmann ikke riktig var klar over hva han gjorde under den andre verdenskrig. Ondskapen ble foretatt av en slags tankeløshet eller tomhet. Den norske filosofen Lars Fr. H. Svendsen har en parallell tanke i Ondskapens filosofi. Der lager han en typologi over onde handlinger. En av dem er «dum ondskap». Han henviser til Arendt og skriver: «Problemet med å forstå Eichmann var at han ikke hadde de «demoniske» egenskapene man skulle vente å finne hos en person som hadde gjort seg skyldig i en så uhyrlig forbrytelse. Han virket heller ikke som særlig mye av en fanatiker. Han hadde ikke de klassiske, «onde» karaktertrekkene man antok at en slik forbryter ville ha – han hadde knapt noen karakter overhodet.»

Har syndebukkene i den amerikanske hæren – Sabrina Harmann, Lyndie England, Charles Graner eller Jeremis C. Sivits – det? Det vil tiden vise. Og verden få se: Rettssakene er nemlig varslet utført i full offentlighet.

Umenneskeliggjøring

I New York Review of Books hadde Samantha Power nylig en tekst om Hannah Arendt som tydelig viser den jødiske filosofens relevans i dag. Hun peker ut to forutsetninger som må være oppfylt for at vanlige mennesker kan bli til ondskap satt i system:

For det første: Overgriperne «had to be progressively lured into finding unthinkable acts not only thinkable, but necessary. The incremental seduction had to leave citizens convinced that they were confronted with a threat so existential that no holds could be barred.»

Et fedreland under angrep fra terrorister, at landsmenn blir halshogd på tv av fundamentalistiske islamister, at døde amerikanere blir slept gjennom gatene og hengt opp til skrekk og advarsel, tillater at vi i alle fall ser en slik reaksjon som en psykologisk mulighet. Ikke bare hos unge muslimske menn, men også hos amerikanske menn og kvinner.

For det andre: «The targets of persecution also had to be subtly removed from the realm of legal, national, and ultimately moral obligation.»

Som The Guardian-journalist John Fisk har hevdet: Måten arabere blir fremstilt i amerikansk populærkultur, særlig film, skaper fiendebilder og tar fra dem menneskeverdet.

Under vietnamkrigen ble dehumaniseringen forsterket i den militære kulturen: «The mere gook rule» gjorde drap på vietnamesere mindre alvorlig. Slagordet «If it’s dead and Vietnamese, it’s VC» opphevet krigsetikkens fundamentale skille mellom stridende og andre, og legitimerte drap på sivile.

Lars Svendsen peker også ut en annen form for ondskap som har relevans for torturen i Abu Ghraib. Den idealistiske: «Den idealistiske onde tror… at han selv representerer det gode, og at hans ofre er onde.» Slik er det når – målet å vinne krigen mot terror – helliger de mest bestialske midler.

Lesser evil?

Men etterretning skaffet til veie i torturkamrene har etter alle solemerker forhindret nye terrorangrep. Handlinger utført i solid forakt for Genève-konvensjonene, «Ius in Bello»- tradisjonen i rettferdig krig-tenkning og all normal anstendig har reddet andre liv. Hvordan skal man møte terrortrusselen? Hvordan skal man møte neokonservative argumenter om at den som bekymrer seg for sivile rettigheter og overgrep i krig løper terroristenes ærend?

Er det et dilemma her? Michael Ignatieff svarer ja i The Lesser Evil: Political Ethics in an Age of Terror og løser det slik: «The point of ethics is to enable us to encounter the reality of evil without succumbing to its logic, to combat it with constitutionally regulated lesser evils, without falling prey to greater ones.»

---
DEL

Legg igjen et svar