En varslet slakt

Nedleggelsen av Braathens bakkefunksjoner – og at det var de ansatte i lillebrorselskapet som måtte gi slipp på arbeidsplassene, ikke de ansatte i storebror SAS – kom ikke overraskende. Da SAS fikk lov til å overta Braathens var selskapet så godt som konkurs, etter år med beinhard konkurranse flyselskapene imellom. Nå skulle man tro at […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nedleggelsen av Braathens bakkefunksjoner – og at det var de ansatte i lillebrorselskapet som måtte gi slipp på arbeidsplassene, ikke de ansatte i storebror SAS – kom ikke overraskende. Da SAS fikk lov til å overta Braathens var selskapet så godt som konkurs, etter år med beinhard konkurranse flyselskapene imellom.

Nå skulle man tro at denne konkurransen gjennom slutten 1990-tallet hadde gitt lavere priser til de reisende. Det gjorde den ikke. Ganske enkelt fordi konkurranse ikke alltid gir lavere pris – selv om både konkurransetilsynet og forbrukerombudet synes å mene akkurat det. At konkurransetilsynet tror på konkurranse som det helliggjørende ligger vel i navnet. Men forbrukerombudet skal ivareta forbrukernes interesser. Det gjør de ikke alltid, når de krever økt konkurranse. For eksempel i lufta.

Men i lufta betydde konkurransen at SAS- og Braathens-fly fløy vinge ved vinge mellom Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og andre store byer, mer tomme enn fulle. Og uten reelle muligheter til besparelser som kunne gitt lavere priser. Årsaken ligger selvsagt at de faste kostnadene innen luftfarten er svært høye, mens de variable kostnadene er lave. Konkurranse, på de vilkårene man har operert med siden luftfarten ble liberalisert 1. april 1994, måtte nødvendigvis føre til to ting: Høyere priser og konkurs for ett av selskapene, med tapte arbeidsplasser som følge.

Til tross for dette har myndighetene ikke lært. Nå vil de kjøre i gang enda en runde med økt konkurranse i luftfarten ved å invitere utenlandske selskaper inn i norsk luftrom, i et fånyttes forsøk på å få ned prisene. Vi er sikre på at prisene vil gå opp. Og at monopoltendensene vil tilta. Og like sikre er vi på at de som skal ivareta forbrukernes interesser vil fortsette å juble for «konkurransen». Det er nemlig det eneste ordet de kan.

Det eneste alternativet er at politiske myndigheter tar til vettet, og gjeninnfører regulering av luftfarten. Tildeling av konsesjoner til bestemte ruter og avganger – som selskapene selvsagt må få anledning til å konkurrere om – er trolig det eneste som kan få flyprisene ned på et anstendig nivå.

Det er ikke noe mål at folk skal fly mest mulig i Norge, særlig ut fra miljøhensyn. Men det bør være et mål at det skal være vesentlig billigere å fly Oslo-Tromsø eller Tromsø-Vardø enn det er å fly fra Oslo til Roma. Og det er et mål at dyktige ansatte skal få fortsette å yte befolkningen gode tilbud til en rimelig pris. Men da er ikke hemningsløs konkurranse svaret.

---
DEL

Legg igjen et svar