En utopi i en sønderrevet region

Et sted mellom Jerusalem og Tel Aviv ligger fredens oase. Det er en utopi som har vokst seg opp til en landsby med femti familier.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det hebraiske navnet er Neve Shalom. Det arabiske er Wahat al-Salam. På skiltet inn til landsbyen står det hebraiske navnet først. Det har antakelig mindre med styrkeforholdet å gjøre enn det faktum at det bare er israelere som bor her.

Bare israelske statsborgere, altså. For hele hensikten med denne landsbyen, eller kibbutzen, er at jøder, muslimer og kristne skal lære å leve sammen. Det er ikke veldig vanskelig å få til, siden de fleste som bor her enten er sekulære eller oppfatter religion som en personlig og privat ting.

Langt verre er det at innbyggerne i Neve Shalom/Wahat al-Salam er fordelt på to nasjonaliteter som står på hver sin side av en avgrunnsdyp konflikt. Øst for muren: palestinerne. Vest for muren: jødene. I Neve Shalom har man bygget den broen som forener dem. I hvert fall er det det man forsøker å gjøre.

Fra kloster til kibbutz

De fleste kaller den Neve Shalom. Det er selvfølgelig politisk ukorrekt, men de palestinerne vi snakker med ser åpenbart litt stort på saken.

I de brosjyrene om kibbutzen vi får stukket i hendene, er den språklige sensibiliteten ivaretatt. Her vil man ha folk til å omtale stedet som NSWAS. Det er et forsøk på å la språket definere virkeligheten. Og den virkeligheten er at dette lille samfunnet er satt sammen av jøder og palestinere i forholdet en-til-en. Faktisk er det litt for mange palestinere akkurat nå. Det betyr at man jobber aktivt for å få flere jøder inn.

I dag bor det omtrent 50 familier her. Planen er å bygge boliger til 90 familier til. Det er et eksperiment, og et ganske så vellykket sådant. Det hele startet i 1972, da dominikanermunken Bruno Hussar ønsket å legge en fysisk ramme rundt en ny arabisk-jødisk dialog.

Bruno Hussar var jødisk av fødsel, men konverterte til katolisismen i Frankrike under den annen verdenskrig. Han hadde en drøm, og det var at palestinere og jøder skulle leve sammen i gjensidig respekt.

Det var derfor han grunnla denne fredens oase. Navnene Neve Shalom og Wahat al-Salam henviser til profeten Jesaja som skrev at «mitt folk skal bo i fredens oaser, hvor tillit råder.»

Hussar fikk leie land av det katolske Latrun-klosteret, som ligger rett ved Neve Shalom. Selve landsbyen har utsikt over den grønn-frodige Ayalon-dalen. Det er kanskje ikke så rart at folk kan glemme konflikten her. For dette er den type kibbutz som jødiske settlere forakter mer enn noe annet. Det gode livet. Der israelerne er mer opptatt av harmoni og godt naboskap, og ikke minst av et liv fylt av luksus og borgerlig dekadanse.

Mens de egentlig burde vært en spydspiss i det religiøs-sionistiske prosjektet; en spydspiss med vilje til å forsake materielle goder og hverdagens relative trygghet.

For dette er ingen lut-fattig pioner-kibbutz innenfor rammen av en sekulær sionisme, slik man så i det tidlige Israel. Dette er en kibbutz hvor boligene kunne gått rett inn i Holmenkollåsen uten å skape oppstuss. Det er parker og blomsterbed og svømmebassenger. Det er en rikmannsklubb, og det er kanskje grunnen – like mye som ideologien bak – til at tre hundre familier, jødiske såvel som palestinske, står i kø for å flytte inn her.

På kjøpet får man forsoning og toleranse. Man får kurser og seminarer i konflikt-håndtering; to-språklige og bi-nasjonale skoler, ditto for vuggestuer og barnehager, og dessuten et «stillhetens hus» der alle kan be og meditere – uavhengig av den religion man tilhører.

Det fins ingen moskeer, synagoger eller kirker i denne landsbyen. Bare dette multi-religiøse «stillhetens hus.»

En visjon…

Det er en visjon, og ingenting galt med den! Fra landsbyene utenfor kommer mange hundre barn som heller vil gå på skole her enn i det etnisk-segregerte utenfor-landet. For alt begynner med barna, mente Hussar. Det betyr at palestinske barn får undervisning i hebraisk, og jødiske barn i arabisk.

Poenget er ikke å utslette egen kultur, men å beholde den – samtidig som man også lærer de andres kultur å kjenne.

«Dette er en liten utopi i en sønderrevet region,» har et jødisk foreldrepar skrevet i den lille folderen. Men hvordan har man det egentlig her?

---
DEL

Legg igjen et svar