En ubegripelig historie

Historien om kvotehandel er historien om hvordan man fant opp en ny handelsvare for å slippe å redusere forurensing på hjemmebane.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Historien om kvotehandel begynte med at flere og flere vitenskapsmenn og miljøvernere for flere tiår siden advarer mot at utslipp av såkalte klimagasser bidrar til å ødelegge miljøet og forandre klimaet på jorden.

Ikke minst blir det advart mot at utslipp av CO2 fra forbruket av fossile brennstoff som olje, gass og kull fører til at gjennomsnittstemperaturen på kloden øker faretruende fort – også kalt drivhuseffekten.

Historien fortsetter med at det internasjonale samfunnet anerkjenner klimaproblemene gjennom Kyotoprotokollen, avtalen det internasjonale samfunnet framforhandlet i Kyoto – den tidligere japanske hovedstaden og tempelbyen – i 1997.

Meningen er at Kyotoprotokollen skal regulere klimagassutslippene til 38 industriland, mens u-landene foreløpig er unntatt krav. Samlet skal industrilandene redusere sine utslipp av klimagasser med 5,2 prosent i forhold til nivået på utslipp i 1990. Norge får imidlertid gjennomslag for at vi skal få lov til å øke utslippene av klimagasser med en prosent i forhold til 1990-nivået.

Utslippstillatelse. Eller utslippskvote. Det er begrepene som brukes når man snakker om nivået på utslipp av klimagasser det enkelte landet har forpliktet seg til å ligge på under Kyotoprotokollens første periode fra 2008-2012.

Med til historien hører imidlertid at industrilandene av egennyttige interesser ikke er overbegeistret over tanken på å skulle redusere utslipp i egne land; det kan få følger både for økonomi og livsstil.

Landene sørger derfor for at reduksjonen av utslipp ikke alene må foregå på hjemmebane.

Kyotoprotokollen åpner følgelig for at landene kan delta i kvotehandel. Det vil si at landene kan kjøpe utslippstillatelser, eller kvoter, fra andre land som kan brukes til å godskrive eget utslippsregnskap.

Land som Russland og Ukraina har for eksempel på grunn av økonomiske nedgangstider redusert sine utslipp av klimagasser betydelig siden 1990, og har i dag utslippskvoter til gode. Disse kvotene kan selges både til Norge, EU og andre land med forpliktelser i henhold til Kyotoprotokollen.

Men ikke nok med det: Protokollen åpner også for kreditering for lagring av CO2 gjennom skogplanting og for å kjøpe kvoter gjennom den grønne utviklingsmekanismen.

Det betyr at land som finansierer utslippsreduserende tiltak i u-land, skal bli kreditert den estimerte utslippsreduksjonen slik at de kan øke sine utslipp tilsvarende i eget land.

Til tross for disse mulighetene: Når George W. Bush blir valgt til president høsten 2000, er noe av det første han gjør å trekke USA fra Kyotoprotokollen. Australia følger USAs eksempel, og dermed gjenstår 36 industriland, inkludert EU og Norge, som er forpliktet til å redusere sine utslipp.

Det historiske bakteppet slutter med Russlands ratifisering av Kyotoprotokollen nå i høst. Hvis president Putin undertegner ratifiseringsdokumentene betyr det at tilstrekkelige land har godkjent avtalen, og at den dermed kan tre i kraft.

Mye kulldioksid har sluppet ut i lufta siden Kyotoprotokollen så dagens lys i 1997, både globalt og nasjonalt.

Siden den gang har nemlig utslippene i Norge steget for hvert år. Og i dag ligger utslippene på åtte – 8 – prosent over utslippsnivået Norge forpliktet seg til.

Nå vil regjerningen forberede Norge ved å innføre et eget kvotesystem som skal gjelde i årene 2005-2007, før forpliktelsene i Kyotoprotokollen begynner.

---
DEL

Legg igjen et svar